Parthenonskulpturene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Metop fra Parthenonskulpturene som viser en strid mellom en lapith og en kentaur.

Parthenonskulpturene, også kalt the Elgin Marbles, er en stor samling marmorskulpturer som ble skipet til Storbritannia mellom 1801 og 1805 av Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, britisk ambassadør i det osmanske Aten etter at han hadde tatt dem fra Parthenon. Siden 1939 finnes de i det spesialbygde Duveen Gallery i British Museum i London.

Parthenonskulpturene omfatter en del av statueene fra pedimentet, metopene som viser strider mellom lapiter og kentaurer, så vel som frisene som innvendig dekorerte den øverste delen av templet. De utgjør over halvdelen av hva som gjenstår av Parthenons skulpturelle utsmykning. Drøyt 75 meter av den opprinnelige nesten 160 meter langa frisen, 15 av 92 metoper; 17 figurer fra pedimentet, så vel som andre deler av arkitekturen, Elgins ervervelse omfatter også objekter fra andre bygninger på Akropolis: Erekhtheion, som ble omgjort til en ruin under den greske selvstendighetskrigen (1821–33); Propyleene, og Athena Niketempelet.

Lord Elgin var verken den første eller siste som tok deler av marmoren fra sine opprinnelsesplass. Resten av de bevarte skulpturene, som ikke finnes i museum i Athen, er spredd i museer ellers i Europa. British Museum har også ytterligere fragment av parthenonskulpturene som de fått fra samlinger uten kobling til Lord Elgin.

Da skulpturene ble skipet til Storbritannia, ble det rettet kritikk mot Elgin, (som brukte en formue på prosjektet) men også beundring for skulpturene. Lord Byron var sterkt imot å flytte dem fra Hellas:

Dull is the eye that will not weep to see
Thy walls defaced, thy mouldering shrines removed
By British hands, which it had best behoved
To guard those relics ne'er to be restored.
—"Childe Harold's Pilgrimage"

Byron var ikke den eneste engelskmannen som protesterte mot den tidens plyndring, også Sir John Newport og øyenvitnet MP. Thomas Hughes, ble opprørt av handlingene.

John Keats var en av dem som så skulpturene da de ble stilt ut privat i London og skrev to sonetter om dem. Visse lærde, som Richard Payne Knight, hevdet at marmorskulpturene kom fra romertiden, men de fleste anså at de var ekte verk av Fidias, som er den mest kjente av antikkens greske skulptører. Skulpturene ble til slutt kjøpt av staten i 1816 for £35 000 en betydelig lavere sum enn de £75 000 Lord Elgin hadde krevd. Skulpturene ble flyttet til British Museum, der de ble stilt ut i Elginsalongen (bygget 1832), der de forble til Duveen Gallery hadde blitt ferdigstilt i 1939.

Det har ført til en anselig debatt opp gjennom tiden hva som nå bør gjøres med skulpturene. Også om Elgins motiv for å flytte dem fra et risikofylt miljø kan ha vært velment, mener mange, særlig den greske staten, at de bør leveres tilbake til Athen og stilles ut i Akropolismuseet. Ingen mener at de bør settes tilbake på sine opprinnelige plasser på Parthenon, ettersom de der skulle kunne komme til skade av naturkreftene. Konsensus har ikke oppnådd, og British Museum forsvarer med kraft sine rettigheter til å eie og stille ut marmorskulpturene.

Del av Parthenon frisene

Nå er omkring to tredjedeler av frisen i London og en tredjedel finnes igjen i Athen. På tre av sidene viste de motiver fra den store Panathenaiaprosesjonen, den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet. I den østre delen av Parthenon fantes frisen som forestiller de greske gudene sittende på paller. Denne delen av frisen kan ikke ses i sin helhet, da den er oppdelt mellom London og Athen. En døråpning i British Museum skjuler at det mangler en viktig del av scenen. En nesten komplett kopi av denne delen av friserne finns i Hammerwood Park nær East Grinstead i Sussex.

Den greske staten holder på å bygge det nye Akropolismuseet, tegnet av den sveitsisk-amerikanske arkitekten Bernard Tschumi. Dette nye museum bygges for å kunne vise skulpturene på samme måte som om de skulle ha vært på Parthenon. Det planlegger å la det være tomrom på de plassene der de bitene som finnes i London skulle sitte, i stedet for å benytte kopier der, for å påminne besøkeren om at disse delene finnes på andre museum. Det nye akropolismuseet planlegges å åpne i slutten av 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christopher Hitchens, The Elgin Marbles: Should they be returned to Greece? (med artikler av Robert Browning og Graham Binns) (Verso, March 1998)
  • Christopher Hitchens, Imperial Spoils: The Curious Case of the Elgin Marbles (Hill & Wang, 1988)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]