Erikætten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erikætten var den ene av to ætter eller slekter som kjempet om kongsmakten i Sverige mellom 1130 og 1250. Navnet på ætten kommer fra den første kongen, Erik den hellige. Den andre ætten var Sverkerætten.

Erikætten støttet Varnhems kloster og mange av ættens medlemmer er begravd der.

Eriksættens siste konge var Erik Eriksson den lespete og halte som døde barnløs i 1250 og med ham døde ætten ut på mannssiden. Eriks søstersønn, Valdemar Birgersson, sønn av Birger Jarl, arvet kronen, som i sin tur ble med vold overtatt av Valdemars bror Magnus Ladulås.