Historia Norvegiæ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Historia Norwegiæ)
Hopp til navigering Hopp til søk

Historia Norvegiæ er en kort latinsk krønike om norsk historie som ble skrevet av i andre halvdel av 1100-tallet, trolig av en norsk geistlig.[1]

Om krøniken[rediger | rediger kilde]

Fortellingen var skrevet for utlendinger, ikke nordmenn, og ville ha vært tapt om ikke en kopi avskrevet på 1400-tallet ble gjenfunnet av P. A. Munch i Skottland i 1849.[2] Verket var dedisert til en engelsk magister Angellus. Verket er skrevet på «dårlig og affektert latin» ifølge brødrene Beyer.[3], men det inneholder en del informasjon som ikke finnes i andre verk, blant annet at dronning Gunnhild var datter av Gorm den gamle, hvilket viser at det fantes norske tradisjoner som islandske forfattere ikke kjente til.

En av kildene den ukjente forfatteren har benyttet er Tjodolv den kvinværske, en norsk skald som tilhørte Harald Hårfagres hird, og dennes kvad Ynglingatal som framstår som en uavhengig versjon av det tilsvarende diktet som Snorre Sturlason gjengir i Heimskringla.

Historia Norvegiæ inneholder også en del unike etnografiske detaljer, blant annet en beskrivelse av en samisk noaidi og dennes magiske seanse, et av de aller tidligste vitnesbyrd som bekrefter samenes eksistens og deres religion. Det står at han har en tromme med tegninger av et sjøbeist, reinsdyr, snøsko og en båt. Disse sies å være bindemiddel for sjamanens sjel.[4][5]

Verket nevner også papar, det vil si irske munker på Orknøyene og Island, noe som viser at disse ble husket i den nordlige tradisjonen, skjønt ikke uten noen merkelige legendariske tillegg. Teksten nevner også Skottlands urbefolkning piktere, ‘peti’ som bodde på Orknøyene da nordmennene kom dit:

Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet fullstendig all sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orchades, men Piktland (terra Petorum).[6]

Dette er også den eneste skriftlige informasjonen som finnes fra middelalderen om pikterne og ‘papar’ på de nordligste skotske øyene, og som sannsynligvis har sin kilde i den lokale tradisjonen på øyene og vitner om de tidligere innbyggerne fortsatt ble husket på 1100-tallet.

Historia Norvegiæ er inndelt i følgende deler:

  • En kort krønike for Norge
  • Genealogi for jarlene på Orknøyene
  • Genealogi for kongene i Norge.

Det vil si at verket begynner med en kort beskrivelse av Norge med Orknøyene, Færøyene og Island. Det gir et kort riss av norgeshistorien fra Ynglingekongene til Olav den helliges ankomst til Norge. Resten har gått tapt.

Sammen med Ágrip af Nóregs konunga sögum og arbeidene til Theodoricus monachus er Historia Norvegiæ et viktig sammendrag av norsk historie, kanskje ett av de aller første som ble skrevet. Det er antatt skrevet en gang mellom 1160 og 1175. Det kan ha blitt skrevet av en nordmann som oppholdt seg i Danmark på kong Sverre Sigurdssons tid, eller av en nordmann et sted i det østlige Norge.[trenger referanse] Det kan ha blitt tatt med til Skottland i forbindelse med de norske diplomatiske anstrengelsene på slutten av 1200-tallet, kanskje i forbindelse med at den lille piken i Norge var skottens dronning: Margrete av Skottland.

P.A. Munch utga verket i 1850. En ny og kritisk versjon kom i 2003.

Norges geografi[rediger | rediger kilde]

Den første delen omfatter en geografisk beskrivelse av Norge, og begynner med å angi de naturlige avgrensningene for landet:

  • [Norge] begynner ved den store elven i øst, så snur landet seg mot vest for senere å vende tilbake nordover. (Que in oriente [ab Albia], magno flumine, incipit, uersus occidentem u[ero uergit] et sic circumflexo fine per aquilonem regirat.)
  • Mot vest og nord er landet omsluttet av hav, mot syd ligger Danmark og Østersjøen, mens mot øst ligger Svealand, Gøtaland, Ångermanland og Jemtland. (Circumsepta quidem ex occasu et aquilone refluentis Occeani, a meredie uero Daciam et Balticum Mare habet, sed de sole Swethiam, Gautoniam, Angariam, Iamtoniam.)

På denne tiden ble altså ikke Jemtland regnet som en del av Norge.

Norges inndeling[rediger | rediger kilde]

Historia Norwegie representerer en viktig kilde til forståelse av det overordnede lov- og tinglandskapet i Norge, som inndeles i følgende (egentlig tre) såkalte befolkede områder (De tripartito incolatu Norwegie):

  1. Kystlandet (Zona itaque maritima)
  2. Fjellandet (De montanis Norwegie)
  3. Finnene (De Finnis)
  4. Underlagte øyer (De tributariis insulis)

Kystlandet og Fjellandet var inndelt i patriae og provinser. Dette har vært tolket som to administrative nivåer og rettskretser med egne ting, altså lagdømmer og fylker. De Finnis antas å omfatte det som i dag benevnes Finnmark (derav navnet). De såkalte underlagte øyer ligger i Vesterhavet og betaler skatt til den norske kongen, og er således såkalte skattland.

Kystlandet[rediger | rediger kilde]

Denne landsdelen var inndelt i følgende patriae:

  1. Viken i øst (Sinus Orientalis dicitur)
  2. Gulatingsloven (Gulacia ad insulam)
  3. Trondheimen (Trondemia uocitatur)
  4. Hålogaland (Halogia)

Dette regnes å svare til svarer til Borgartinget, Gulatinget, Trøndelag og Hålogaland, som dermed var å regne som egne lagdømmer. Hålogaland synes dermed å ha vært et eget lagdømme på 1100-tallet, men det er imidlertid rimelig at Hålogaland hadde en tilknytning til Frostatinget, på linje med Jemtland. I 1223, i Håkon Håkonssons saga, fremgår det tydelig at det var tre lagmenn fra området der Frostatingsloven gjaldt, og disse må ha vært fra henholdsvis Hålogaland, Jemtland og Trøndelag.

Fjellandet (Innlandet)[rediger | rediger kilde]

Fjellandet eller Innlandet (Mediterranea zona) begynner i syd ved grensen til Gøtaland, og omfatter fire lovområder (patrias) og tolv provincias, og strekker seg i nord helt til Trøndelag (Trondemiam porrigitur). Det er følgende patrias:

  1. Romerike og Ringerike med omegn (Huius prima patria Regnum Raumorum ac Ringorum cum continuis)
  2. Telemark med indre bygder (secunda Thelamarchia cum remotis ruribus)
  3. Hedmark med Älvdalen (tercia Heidmarchia cum Conuallibus Albie)
  4. Gudbrandsdalen og Lom med omegn (quarta Valles Gudbrandi cum Loariis et finitimis prouinciis)

Fjellandet omfatter mot nord områder til Dovrefjell (Mons Doffrarum), og det er også følgende befolkede områder mellom kysten og fjellene (Sunt preterea perplures incolatus inter maritima et montana):

Disse landsdelene lå på denne tiden under Gulating (qui Gulaticis subiacent legibus).

Finnmark[rediger | rediger kilde]

Det er ikke oppgitt noen geografiske avgrensninger for Finnmark mot øst, men man kan lese følgende:

  • Utenfor Norges ytterste grenser ligger en uendelig ødemark hvor det utøves hedenske tradisjoner. (Est igitur uastissima solitudo affinis Norwegie diuidens eam per longum a paganis gentibus.)
  • Kun finner bor her og ville dyr som de spiser og bruker pelsen til bekledning. (Que solummodo Finnis et bestiis incolitur, quarum carnibus semicrudis uescuntur et pellibus induuntur.)
  • De mest erfarne jegere, vandrer alene og alltid avgårde, som oppholdssteder har de telt laget av lær. (Sunt equidem uenatores peritissimi, soliuagi et instabiles, tugurea corticea pro domibus insidentes, que humeris inponentes leuigatis asseribus pedibus subfixis, quod instrumentum ‘ondros’ appellant, et per condensa niuium ac deuexa | moncium agitantibus ceruis cum coniugibus et paruulis aue uelocius transferuntur.)
  • De har ingen strategi, ettersom det er tilgangen på byttedyr som bestemmer deres jaktområder. (Est enim illorum incerta mansio, prout copia ferarum tempore instante eis dictauerit uenationis loca.)
  • I dette område lever et stort antall ville dyr, innbefattet bjørn, ulv, gaupe, rev, sobel, oter, grevling og bever. (Ibi infinita numerositas bestiarum, scilicet ursorum, luporum, lyncorum, uulpium, sabelorum, lutrearum, taxonum castorum.)
  • I Finnmarken finnes også store antall ekorn og røyskatt. (Sunt eciam apud Finnos scuriones quam plures ac mustele.
  • For pelsen av alle disse dyrene betaler befolkningen en stor årlig skatt til den norske kongen. (De quarum omnium bestiarum pellibus regibus Norwegie, quibus et subiecti sunt, maxima tributa omni anno persoluunt.)

Underlagte øyer[rediger | rediger kilde]

  1. Orknøyene (De Orcadibus Insulis)
  2. Færøyene (De Insulis Ouium)
  3. Island (De Glaciali Insula)

Det kan bemerkes at Grønland ikke er angitt her, muligens fordi det ikke regnes som skattland. Grønland er imidlertid nevnt tidligere hvor det heter:

  • Det Grønne Landet er adskilt av frosne klipper. (Ab istis uero Viridis Terra congelatis scopulis dirimitur.)
  • Dette landet ble oppdaget og først befolket av kristne fra Island og utgjør den vestlige grensen av Europa. Landet strekker seg nesten til øyene utenfor Afrika, kun adskilt av det frådende hav. (Que patria a Telensibus reperta et inhabitata ac fide catholica roborata terminus est ad occasum Europe, fere contingens Affricanas insulas, ubi inundant occeani refluenta.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekrem, Inger (1998). Nytt lys over Historia Norwegie : mot en løsning i debatten om dens alder. Bergen. ISBN 8291626057. 
  2. ^ Munch, P. A.,Symbolæ ad historiam antiqviorem Norvegiæ 1850.
  3. ^ Beyer, Harald og Edvard, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978
  4. ^ Tolley, C. 1994. The Shamanic Séance in the Historia Norvegiae. «Shaman – Journal of the International Society for Shamanistic Research», Vol. 2, No. 2, 135-156.
  5. ^ Avsnittet om samene fra HN; pdf fra Lenvik museums samling tekster fra samisk historie
  6. ^ Oversettelse gjort for anledningen, se ekstern lenke til Barbara E. Crawfords tekst.

Nye utgaver[rediger | rediger kilde]

  • (en) Historia Norvegiae Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (red.); Peter Fisher (oversetter). Museum Tusculanum Press, 2003. ISBN 87-7289-813-5 . Latinsk og engelsk tekst
  • (no) Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Historien om danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen. Aschehoug, 1969. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). Ny utgave 1990. ISBN 82-03-03388-1 . Bokmål
  • (no) Den eldste Noregs-historia; med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen. Umsett frå latin ved Halvdan Koht. Samlaget, 1921 (Norrøne bokverk; 19). Ny utgåve 1950. Nynorsk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]