Gøterne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sverige på 1100-tallet før innlemmelsen av Finland på 1200-tallet.

██ Geatere

██ Svensker

██ Gotlendere (gutar)

Gøterne eller geaterne (norrønt: gautar [ˈɡɑutɑr];[1] angelsaksisk: geatas [ˈjæɑtɑs]; svensk: götar [ˈjøːtar]) var et germansk folkeslag som bebodde områdene omkring Göta älv og det nåværende Götaland («Geaternes land») i det moderne Sverige. Navnet gøter fins fortsatt i de svenske landskapene Västergötland og Östergötland som utgjorde deres østlige og vestlige territorium, såvel som i mange andre toponymer. Tidigere kunne betegnelsen også løselig anvendes for alle (eller til og med alle nordboere) forfedre i oldtiden.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldste omtaler[rediger | rediger kilde]

De eldste kjente omtaler av gøtere opptrer hos den antikke greske astronomen og geografen Klaudios Ptolemaios som goutai (ca 150). På 500-tallet skrev Jordanes om gautigoth i det sørlige Sverige (østgotere fra Scandza), mens Prokopios refererte gautoi. Den norrøne sagalitteraturen kaller dem gautar. De angelsaksiske diktene Beowulfkvadet og Widsith omtaler dem som gēatas.[3][4] Grunnet ordlikhet ble gøter og goter allerede i oldtiden forvekslet. Betegnelsen gøte kan i dag også brukes om en person fra Götaland i Sør-Sverige. Ordet har også gitt opphav til guttenavna Göte, Gaute og Asgaut.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gøter, angelsaksiske geatas, som den moderne engelske formen geats, fra urgermanske *gautaz, flertall *gautōz[5] er beslektet, men ikke identisk med etymologien til stammenavnet gotere, avledet fra urgermanske *gutô, flertall *gutaniz, og begge er avledet (særlig da de to er preget av lydsprang)[6] fra urgermanske ordet *geutaną, i betydning «å helle».[7][8] Det betyr i henhold til hovedsakelig akseptert etymologi «menn»,[9] en heiti (omskrivning) av menn i en stamme.

En mer særskilt teori er gøterne bodde ved den elv som de er oppkalt etter, dagens svenske Göta älv[9] (norrønt: Gautelfr, norsk: Gøtelv)[10] I Sverige ble Göta älv innført på 1600-tallet framfor eldre navn som Götälven og Gautelfr.[8] Etymologien av gøte er som nevnt over avledet fra urgermanske *geutan i betydningen «å helle», og dens utvide betydning er «flyte, strømme, foss». Det kan henspeile på elven selv eller Trollhättefallene, foss- og strykstrekning i elven.[8]

Den svenske kongen Karl Sverkersson, som regjerte 1161-1167, er den første man vet kalte seg «Svears og gøters konge» (Rex sveorum et gothorum)
Ifølge en tolkning av Vestgøtaloven fra 1200-tallet hadde svearne rett til å velge vestgøternes konge.
Fantasifull illustrasjon fra Olaus Magnus' «De nordiske folkenes historie» (1555) av «de hedenske skogsfolkene og deres naboer»: moskovitt med falsk mynt, svenske bevæpnet med våpen, same med bue og gøte med armbrøst.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wessén, Elias (1969): Fornvännen, s 19,
  2. ^ «Göt», Svenska Akademiens ordbok.
  3. ^ Alexander, Michael (1995): Beowulf, omtaler en variant: gēotas
  4. ^ Swanton, Michael (1978): Bewulf, Manchester University Press, s. 208. Sitat: «Geatas: The Geats, a people living in what is now southern Sweden, to the south of the great lakes; several compound by-forms.»
  5. ^ Hellquist, Elof (1922): «göt» i: Svensk etymologisk ordbok
  6. ^ Se Indoeuropeisk lydsprang
  7. ^ Sammenlign det moderne svenske gjuta, moderne nederlandske gieten, moderne tyske gießen, gotiske giutan, norrøne giota, angelsaksiske geotan som alle er beslektet med latinske fondere, «å helle», og gammelgreske cheo, «jeg heller».
  8. ^ a b c «Götar», Nordisk Familjebok 1908
  9. ^ a b Artiklene «Götaland» og «Gotland» i: Svenskt ortnamnslexikon, Språk- och folkminnesinstitutet, Uppsala 2003, s. 103 og 92
  10. ^ Artikkel «Klarälven», Nationalencyklopedin, som hevder at Klarälven ble kalt Gautelfr i nedtegnelser fra 1200-tallet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hagerman, Maja (1996): Spåren av kungens män. Stockholm.
  • Harrison, Dick (2002): Jarlens sekel. En berättelse om 1200-talets Sverige. Stockholm.
  • Lindström, Henrik og Fredrik (2006): Svitjods undergång och Sveriges födelse. Stockholm.
  • Wahlberg, Mats, red (2003): Svenskt ortnamnslexikon. Uppsala: Institutet för språk och folkminnen. Libris 8998039. ISBN 91-7229-020-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]