Philippe Pétain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Henri Philippe Pétain)
Hopp til navigering Hopp til søk
Philippe Pétain
Hw petain 01.png
FødtHenri Philippe Bénoni Omer Joseph Pétain
24. apr. 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cauchy-à-la-Tour, Det andre franske keiserdømmeRediger på Wikidata
Død23. juli 1951[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (95 år)
Port-Joinville[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[6][4], diplomat, offiser, militær[4]Rediger på Wikidata
Embete
  • Head of State of Vichy France (1940–1944) Rediger på Wikidata
Utdannet ved École spéciale militaire de Saint-CyrRediger på Wikidata
Ektefelle Annie PétainRediger på Wikidata
Far Omer-Venant PétainRediger på Wikidata
Mor Clotilde LegrandRediger på Wikidata
Parti ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Frankrike, Vichy-regimetRediger på Wikidata
Gravlagt Port-Joinville, L'Île-d'Yeu[7]Rediger på Wikidata
Medlem av Académie des sciences morales et politiques (1919–), Académie française (19291945)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
28 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (19171945)[8], Den hvite ørns orden, storoffiser av Æreslegionen (19161945)[9], kommandør av Æreslegionen (19151945)[9], offiser av Æreslegionen (19141945)[9], ridder av Æreslegionen (19011945)[9], Médaille militaire (19181945)[9], Croix de guerre 1914–1918, Den interallierte seiersmedaljen 1914–1918, Médaille commémorative de la guerre 1914-1918, Médaille coloniale, Army Distinguished Service Medal, marskalk av Frankrike (1918)[9], parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr, 4. klasse av Sankt Georgsordenen, Æreslegionens stormester, Ordenen av Karađorđe-stjernen, Tapperhetskorset, Frihetskorset (Estland), Kambodsjas orden, Annams drageorden, storkors med kjede av Karl IIIs orden (1919)[10][11], Croix de Guerre, Médaille Interalliée 1914-1918, Medalla Militar, Crosses of Military Merit, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, sølvkors av Virtuti MilitariRediger på Wikidata
Signatur
Philippe Pétains signatur

Henri Philippe Benoni Omer Joseph Pétain (født 24. april 1856 i Cauchy-à-la-Tour, død 23. juli 1951 på Île d'Yeu[12]) var en fransk offiser og politiker. Han ledet Vichy-regimet under andre verdenskrig, og ble etter krigen dømt for høyforræderi for samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De alliertes øverstkommanderende: Pétain, Haig, Foch og Pershing (fra venstre)

Philippe Pétain var det fjerde av fem barn til bonden Omer-Venant Pétain og hans hustru Clotilde. Faren hadde på 1840-tallet vært ansatt hos fotografen Louis Daguerre i Paris, men hans egne planer om et fotoatelier strandet, og han flyttet tilbake til familiens gård.[13]

Pétains mor døde da hun fikk sitt femte barn. Pétain var ett år gammel da, og hans far giftet seg igjen da sønnen var tre. Imidlertid hadde stemoren ingen interesse av barna som fulgte med ekteskapet, og han tilbrakte derfor store deler av barndommen hos sin fars foreldre som bodde vegg i vegg.[14] Pétains grandonkel var en katolsk prest, fader Lefebvre (1771–1866), som hadde tjenestegjort under Napoléon Bonaparte i Grande Armée og ansporet sin unge slektning til å velge en militær karriere.[15] Den ble innledet på Collège Saint-Bertin i Saint-Omer, etterfulgt av ett år ved Collège Albert le Grand før han enda to år senere forlot militærskolen Saint-Cyr som sekondløytnant i 1878.[16]

Pétain ble offiser ved infanteriet i 1878, oberst og regimentssjef i 1912.[17]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I august 1914 stod Pétain foran sin pensjonering, men etter krigsutbruddet, og etter å ha ledet sine avdelinger i slaget ved St Quentin, ble han forfremmet til brigadegeneral (général de brigade) 30. august ved tiden for Artois-offensiven og til generalmajor (général de division à titre temporaire) 14. september etter det første slaget ved Marne.

I juli 1915 fikk han kommandoen over 2e Armée og førte den ved begynnelsen av slaget ved Verdun. Det berømte sitat «Ils ne passeront pas!» (= «De skal ikke slippe forbi!») tilskrives ofte Pétain, men ble uttalt av hans assistent Robert Nivelle under det lange, forferdelige slaget ved Somme. 23. juni 1916 ropte Nivelle til sine menn: Vous ne les laisserrez pas passer! (= [Dere skal] «ikke la dem slippe forbi!») Forkortet versjon av dette ble fra da av fransk kamprop.[18]

Etter slaget ved Verdun ble Pétain utropt til slagets seierherre: «Vi kjempet og ga oss ikke - toujours (= hele tiden), partout (= overalt), pas de grâce (= uten nåde).»[19] Tyskernes første storoffensiv i vest var definitivt slått tilbake.

Keiser Wilhelms misnøye over nederlaget, samtidig med russiske, serbiske og italienske fremstøt på andre fronter, fremgår også av at Erich von Falkenhayn måtte fratre som tysk generalstabssjef til fordel for den mer aggressive Paul von Hindenburg. Falkenhayns forsiktighet gjorde ham mer velegnet enn kollegene til å lede menn i en skyttergravskrig, men nå ble han sendt til den transsylvanske fronten i stedet, der han beseiret den rumenske hær og inntok Bucuresti i desember.[20] Keiserdømmet Tyskland hadde ikke tapt noe terreng sammenlignet med før Verdun.

Pétain erstattet Nivelle som øverstkommanderende etter den mislykkede Nivelle-offensiven våren 1917 som førte til mytteri i den franske armé. Den seierssikre general Nivelle var uvitende om at tyskerne hadde sikret seg hans slagplan to uker tidligere. De hadde stilt opp hundre maskingeværer for hver km av frontlinjen. På slutten av slagets første dag hadde den franske hær mer enn 40.000 falne. I forveien var rasjonene altfor knappe, og i motsetning til den britiske hær sørget man ikke for jevnlige permisjoner der mennene fikk hvile ut. Franske tap i første verdenskrig var nesten seks millioner; det dobbelte av britenes tap, skjønt det britiske befolkningstallet var større. Snart befant 68 franske divisjoner, 136 regimenter og 23 bataljoner seg i full oppløsning.[21] De nektet å gå i kamp, sang revolusjonære sanger som Internasjonalen og skremte ledelsen som var kjent med den pågående russiske revolusjon og oppløsningen av tsarens hær. Oppstanden ble brutalt slått ned, og Pétain fikk oppgaven med å reformere hæren og sette mot i mennene. For dette ble han av mange regnet som den som reddet Frankrike fra bolsjevismen.[22]

Senere slag fikk tyskerne til å oppgi håpet om seier. Før våpenstillstanden i Compiègneskogen ble undertegnet 11. november 1918, var Pètain i ferd med å forberede en stor amerikansk-fransk offensiv mot Lothringen med Metz som mål; dette ble dermed avverget.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til marskalk av Frankrike den 21. november 1918. Etter første verdenskrig ble Pétain hyllet som nasjonalhelt med tilnavnet «helten fra Verdun».

Pétain ble i november 1918 medlem av Det høyeste krigsråd, i 1919 dets visepresident og var 1919-31 generalinspektør för arméen. I denne perioden var han øverstkommanderende i felttoget mot Marokko i 1925. I 1931 ble han generalinspektør for luftforsvaret med vidstrakte fullmakter. Han ble innvalgt i 1929 i Det franske akademi, og utgav i 1929 La bataille de Verdun.[23]

Pétain ble utnevnt til fransk ambassadør til Francos Spania 1. mars 1939.[24]

Frankrike etter våpenstillstanden i Compiègne (1940).

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland angrep Frankrike, ble han 16. juni 1940 utnevnt til statsminister. Da Tyskland lå an til å okkupere hele Frankrike i juni 1940, inngikk han våpenhvile med Tyskland og Italia.

11. juni møtte han Charles de Gaulle og utbrøt: «De er general. Men jeg gratulerer Dem ikke. Hva er nytten av rang under et nederlag?» de Gaulle minnet ham om at det var under tilbaketoget i 1914 at Pétain selv ble general. «Ingen sammenligning,» svarte Pétain bryskt.[25] 17. juni ble talen hans om våpenhvilen kringkastet og møtt med stor lettelse av den franske befolkning, og 10. juli stemte nasjonalforsamlingen for å gi ham uinnskrenket makt og for bortfall av parlamentarisk demokrati. Bare 80 personer, anført av Léon Blum, stemte imot.[26]

I oktober 1940 kjørte Hitlers tog - i armert stål med antiluftskyts på en vogn bak - gjennom Frankrike til den spanske grensen for et møte med general Franco. På tilbakeveien møtte Hitler Pierre Laval i byen Montoire, og dit kom også Pétain som hadde forlatt Vichy i hemmelighet. I slitt gabardinfrakk håndhilste han på Hitler og mente at deres avtale reddet Frankrikes flåte og den uokkuperte sonen. Hans tilhengere kalte avtalen for «et diplomatisk Verdun». Pétains valgspråk travail, famille, patrie (= arbeid, familie, fedreland) appellerte mer til dem enn den franske revolusjons idealer «frihet, likhet, brorskap». Noen av dem gikk med hvit nellik i knapphullet og svart slips på årsdagen for henrettelsen av kong Ludvig 16., og satte frimerker med den franske republikks symbol Marianne opp-ned når de frankerte brev. Pétains innrammede portrett dukket opp i de fleste butikkvinduer. I virkeligheten hadde han gitt Hitler akkurat det han var ute etter: En nasjon som lovet å kontrollere seg selv i pakt med Hitlers ønsker. Frem til 1942 trengte tyskerne bare litt over 30.000 mann (ikke engang det dobbelte av Paris' politistyrke) for å holde Frankrike okkupert.[27]

To tredeler av Frankrike ble etter denne avtalen okkupert av Tyskland, mens Pétain fikk tittelen «statssjef» i den uokkuperte delen av landet («den frie sone») som ble styrt fra Vichy. Han var samtidig øverstkommanderende for de franske styrkene (de tyskvennlige) 11. juli 1940-20. august 1944. Pétains regjering forsøkte å bevare en større grad av selvstyre i «den frie sone» enn i den tyskokkuperte del av Frankrike. Han bar imidlertid det øverste ansvaret for samarbeidspolitikken.

Da tyskerne oppgav Frankrike på høsten 1944, tok de Pétain og andre Vichy-franske regjeringsmedlemmer med seg til Tyskland, til «Sigmaringen-enklaven», der de tjente som eksilregjering. Pétain, som hadde forlatt hjemlandet mot sin vilje, nektet likevel å samarbeide i denne regjeringen, og Fernand de Brinon ble leder for «regjeringskommisjonen».[28] I en note datert 29. oktober 1944 forbød Pétain de Brinon å knytte marskalkens navn til Frankrikes nye regjering,[trenger referanse] og den 5. april 1945 skrev Pétain til Hitler og uttrykte sitt ønske om å vende tilbake til Frankrike. Han fikk ikke svar. På sin fødselsdag nesten tre uker etter ble han bragt til den sveitsiske grensen. To dager etter krysset han så den franske grensen.[29]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Grunnet hans og Vichyregimets nære samarbeid med Nazi-Tyskland ble han i 1945 stilt for retten for landssvik. Han ble dømt til døden, men president de Gaulle omgjorde dommen til livsvarig fengsel, på grunn av Pétains alder og ærefulle innsats under første verdenskrig.

Pétain ble holdt i fangenskap på den avsidesliggende øya Île d'Yeu utenfor Frankrikes vestkyst, frem til sin død seks år senere, 95 år gammel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Philippe Petain, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Philippe-Petain, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Henri Philippe Petain, Munzinger IBA 00000000470, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 17391, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.lavie.fr, besøkt 17. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.francetvinfo.fr, besøkt 8. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Léonore database, www.culture.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ BOE ID BOE-A-1919-7623[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ URL hemerotecadigital.bne.es[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Île d'Yeu, fransk øy
  13. ^ John Gross: From Verdun to Vichy, the Times
  14. ^ «Henri Pétain», Encyclopedia.com
  15. ^ «Henri Pétain», Prabook
  16. ^ «Henri Pétain», Encyclopedia.com
  17. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1937
  18. ^ They shall not pass, 1916
  19. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 18), forlaget Damm, 2005, ISBN 82-04-09730-1
  20. ^ «Erich von Falkenhayn»
  21. ^ Mytteriet ved Aisne
  22. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 17)
  23. ^ Svensk Uppslagsbok, Malmö 1937
  24. ^ Utnevnelse til fransk ambassadør til Spania, New York Times
  25. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 16)
  26. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 24)
  27. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 24-25)
  28. ^ Pétain et la fin de la collaboration: Sigmaringen, 1944–1945, Henry Rousso, éditions Complexe, Paris, 1984
  29. ^ Richard Griffiths: Marshal Pétain, Constable, London, 1970, ISBN 0-09-455740-3, s. 333–34.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Actes et écrits. Flammarion, Paris 1974 (2 bind).
  • La bataille de Verdun. Édition Avalon, Paris 1986, ISBN 2-906316-02-4 (opptrykk av originalutgaven, Paris 1929).
  • Discours aux Francais. 17 juin 1940–20 août 1944. Albin Michel, Paris 1989, ISBN 2-226-03867-1.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ansbert Baumann: «Ein Nationalheld vor Gericht. Philippe Pétain wird zum Tod verurteilt.» I: DAMALS. Das Magazin für Geschichte und Kultur. Heft 8/2010, s. 10–13.
  • Gérard Boulanger: A mort la Gueuse! Comment Pétain liquida la République à Bordeaux, 15, 16 et 17 juin 1940. Calmann-Lévy, Paris 2006, ISBN 2-7021-3650-8.
  • Pierre Bourget: Der Marschall. Pétain zwischen Kollaboration und Résistance („Un certain Philippe Pétain“). Ullstein Verlag, Frankfurt/M. 1968.
  • Christiane Florin: Philippe Pétain und Pierre Laval. Das Bild zweier Kollaborateure im französischen Gedächtnis; ein Beitrag zur Vergangenheitsbewältigung in Frankreich zwischen 1945 und 1995. Peter Lang, Frankfurt/M. 1997, ISBN 978-3-631-31882-9 (zugl. Dissertation, Universität Bonn 1996).
  • Günther Fuchs o. a.: Werden und Vergehen einer Demokratie. Frankreichs Dritte Republik in neun Porträts. Léon Gambetta, Jules Ferry, Jean Jaurès, Georges Clemenceau, Aristide Briand, Léon Blum, Édouard Daladier, Phillipe Pétain, Charles de Gaulle. Universitätsverlag, Leipzig 2004, ISBN 3-937209-87-5.
  • Richard Griffiths: Marshal Pétain, Constable, London, 1970, ISBN 0-09-455740-3
  • Henry d’Humières: Philippe Pétain, Charles de Gaulle et la France. Lettres du Monde, Paris 2007, ISBN 978-2-7301-0212-4.
  • Pierre Pelissier: Philippe Pétain. Hachette, Paris 1980, ISBN 2-01-005746-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Paul Reynaud 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Pierre Laval