Philippe Pétain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Henri Philippe Pétain)
Gå til: navigasjon, søk
Philippe Pétain
Philippe Pétain (en civil, autour de 1930).jpg
Født 24. apr. 1856
Cauchy-à-la-Tour
Død 23. jul. 1951
Port-Joinville
Begravet Port-Joinville
Ektefelle Annie Pétain
Far Omer-Venant Pétain
Mor Clotilde Legrand
Statsborger i Frankrike
Medlem av Académie des sciences morales et politiques, Académie française
Utmerkelse Æreslegionen, Den hvite ørns orden, Storoffiser av Æreslegionen, Kommandør av Æreslegionen, Offiser av Æreslegionen, Ridder av Æreslegionen, Médaille militaire, Croix de guerre 1914-1918, Inter-Allied Victory Medal 1914–1918, Médaille commémorative de la guerre 1914-1918, Médaille coloniale, Army Distinguished Service Medal, Marskalk av Frankrike
Alma mater École spéciale militaire de Saint-Cyr

Henri Philippe Benoni Omer Joseph Pétain (født 24. april 1856 i Cauchy-à-la-Tour, død 23. juli 1951Île d'Yeu) var en fransk offiser og politiker. Han ledet Vichy-regimet under andre verdenskrig, og ble etter krigen dømt for høyforræderi for samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De alliertes øverstkommanderende: Pétain, Haig, Foch, Pershing (fra venstre)

Philippe Pétain var det fjerde av fem barn til bonden Omer-Venant Pétain og hans hustru Clotilde. På grunn av morens didlige død i 1858 og at han ble stemoderlig behandlet (av stemoren), ble han så oppdratt av sin bestemor. Hans grandonkel var en katolsk geistlig som hadde tjenestegrjort under Napoleon Bonaparte i Grande Armée. Inspirert av ham ble han i ung alder ansporet til å velge en militær karriere.

Philippe fikk i det katolske privatkollegiet Saint-Bertin i Saint-Omer en utdannelse preget av disiplin og religion.

Pétain ble offiser ved infanteriet i 1878, oberst og regimentssjef i 1912.[1]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I august 1914 var Pétain en oberst som stod foran sin pensjonering, men etter krigsutbruddet, og etter sin ledelse av sine avdelinger ved Slaget ved St Quentin, ble han forfremmet til brigadegeneral (général de brigade) 30. august ved tiden for Artois-offensiven og til generalmajor (général de division à titre temporaire) 14. september etter det første slaget ved Marne.

I juli 1915 fikk han kommandoen over 2e Armée og førte den ved begynnelsen av slaget ved Verdun. Det berømte sitat «Ils ne passeront pas!» (De kommer ikke förbi!) tilskrives ofte Pétain, men ble uttalt av hans assistent Robert Nivelle som ble forfremmet forbi ham for å erstatte Joseph Joffre som øverstkommanderende. Etter slaget ved Verdun ble imidlertid Pétain utropt til slagets seierherre i Frankrike. Tyskernes første storoffensiv i vest var definitivt slått tilbake.

At tyskerne var misfornøyd ved slagets utgang vises også ved at Erich von Falkenhayn måtte fratre som tysk generalstabssjef til fordel for Paul von Hindenburg. Keiserdømmet Tyskland hadde imidlertid ikke tapt noe terreng sammenlignet med før slaget.

Pétain erstattet Nivelle som øverstkommanderende etter den mislykkede Nivelleoffensiven som førte til mytteri i den franske armé.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til marskalk av Frankrike den 21. november 1918. Etter første verdenskrig ble Pétain hyllet som nasjonalhelt og ble ofte kalt «Helten fra Verdun».

Pétain ble i november 1918 medlem av Det høyeste krigsråd, i 1919 dets visepresident og var 1919-31 generalinspektør för arméen. Under denne tid var han 1925 øverstkommanderende i felttoget mot Marokko i 1925. I 1931 ble Pétain generalinspektør for luftforsvaret med vidstrakte fullmakter. Han ble innvalgt i 1929 i Det franske akademi, og utgav i 1929 La bataille de Verdun.[2]

Pétain ble ambassadør i Spania 1. mars 1939.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Frankrike etter våpenstillstanden i Compiègne (1940)

Da Tyskland angrep Frankrike ble han 18. mai 1940 konseljpresident. Da Tyskland lå an til å okkupere hele Frankrike i juni 1940, inngikk han en våpenhvileavtale med Tyskland og Italia.

To tredeler av Frankrike ble i henhold til denne avtalen okkupert av Tyskland, mens Pétain fikk tittelen statssjef i den uokkuperte delen av landet, som ble styrt fra Vichy. Han var samtidig øverstkommanderende for de franske styrkene (de tyskvennlige) 11. juli 1940 - 20. august 1944. Pétains regjering forsøkte å bevare en større grad av selvstyre i det uokkuperte Frankrike enn i den tyskokkuperte delen av landet. Han bar imidlertid det øverste ansvaret for samarbeidspolitikken.

Da tyskerne oppgav Frankrike på høsten 1944, tok de Pétain og andre Vichy-franske regjeringesmedlemmer med seg til Tyskland, til Sigmaringen-enklaven, der de ble som eksil-regjering. Men Pétain, som hadde forlatt hjemlandet mot sin vilje, nektet å samarbeide i denne regjeringen, og Fernand de Brinon ble nå leder for «regeringskommisjonen».[3] I en note datert 29. oktober 1944 forbød Pétain de Brinon å gjøre bruk av marskalkens navn i noen sammenhengg med den nye regjering, og den 5. april 1945 skrev Pétain til Hitler og uttrykte sitt ønske om å vende tilbake til Frankrike. Han fikk ikke noe svar. Men på sin fødselsdag nesten tre uker etter, ble han bragt til den sveitsiske grensen. To dager etter krysset han så den franske grensen.[4]

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Grunnet hans og Vichyregimets tette samarbeid med Tyskland ble han i 1945 stilt for retten for landsforræderi. Han ble dømt til døden, men president Charles de Gaulle omgjorde dommen til livsvarig fengsel, på grunn av hans alder og innsatser under første verdenskrig.

Pétain ble holdt i fangenskap på den avsidesliggende øya Île d'Yeu, utenfor Frankrikes vestkyst frem til hans død seks år senere, 95 år gammel.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Actes et écrits. Flammarion, Paris 1974 (2 bind).
  • La bataille de Verdun. Édition Avalon, Paris 1986, ISBN 2-906316-02-4 (opptrykk av originalutgaven, Paris 1929).
  • Discours aux Francais. 17 juin 1940–20 août 1944. Albin Michel, Paris 1989, ISBN 2-226-03867-1.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ansbert Baumann: «Ein Nationalheld vor Gericht. Philippe Pétain wird zum Tod verurteilt.» I: DAMALS. Das Magazin für Geschichte und Kultur. Heft 8/2010, s. 10–13.
  • Gérard Boulanger: A mort la Gueuse! Comment Pétain liquida la République à Bordeaux, 15, 16 et 17 juin 1940. Calmann-Lévy, Paris 2006, ISBN 2-7021-3650-8.
  • Pierre Bourget: Der Marschall. Pétain zwischen Kollaboration und Résistance („Un certain Philippe Pétain“). Ullstein Verlag, Frankfurt/M. 1968.
  • Christiane Florin: Philippe Pétain und Pierre Laval. Das Bild zweier Kollaborateure im französischen Gedächtnis; ein Beitrag zur Vergangenheitsbewältigung in Frankreich zwischen 1945 und 1995. Peter Lang, Frankfurt/M. 1997, ISBN 978-3-631-31882-9 (zugl. Dissertation, Universität Bonn 1996).
  • Günther Fuchs o. a.: Werden und Vergehen einer Demokratie. Frankreichs Dritte Republik in neun Porträts. Léon Gambetta, Jules Ferry, Jean Jaurès, Georges Clemenceau, Aristide Briand, Léon Blum, Édouard Daladier, Phillipe Pétain, Charles de Gaulle. Universitätsverlag, Leipzig 2004, ISBN 3-937209-87-5.
  • Richard Griffiths: Marshal Pétain, Constable, London, 1970, ISBN 0-09-455740-3
  • Henry d’Humières: Philippe Pétain, Charles de Gaulle et la France. Lettres du Monde, Paris 2007, ISBN 978-2-7301-0212-4.
  • Pierre Pelissier: Philippe Pétain. Hachette, Paris 1980, ISBN 2-01-005746-5.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1937
  2. ^ Svensk Uppslagsbok, Malmö 1937
  3. ^ Pétain et la fin de la collaboration: Sigmaringen, 1944–1945, Henry Rousso, éditions Complexe, Paris, 1984
  4. ^ Richard Griffiths: Marshal Pétain, Constable, London, 1970, ISBN 0-09-455740-3, s. 333–34.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Philippe Pétain – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Paul Reynaud 
Frankrikes premierminister
Etterfølger:
 Pierre Laval