Louis Daguerre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Louis Daguerre
Louis Daguerre 2.jpg
FødtLouis Jacques Mandé Daguerre
18. november 1787
Cormeilles-en-Parisis
Død10. juli 1851 (63 år)
Bry-sur-Marne
Beskjeftigelse Fotograf, kunstmaler, oppfinner, kjemiker
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Det franske vitenskapsakademiet, Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelse Pour le Mérite for vitenskap og kunst, offiser av Æreslegionen
Signatur
Louis Daguerres signatur

Louis Jacques Mandé Daguerre (født 18. november 1787 i Cormeilles-en-Parisis nær Paris i Frankrike, død 10. juli 1851 i Bry-sur-Marne) var en fransk kunstner og kjemiker som er berømt for oppfinnelsen av den fotografiske prosessen daguerreotypi. Opprinnelig var han kunstmaler. I 1829 inngikk Daguerre et kompaniskap med Niépce for å prøve å la et bilde vare for bestandig.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Daguerre stammet fra enkle kår.[trenger referanse] Han ble født som sønn av Louis Jacques Daguerre (født ca. 1761) og Anne Antoinette Hauterre (føds 7. juli 1766) i Cormeilles-en-Parisis, og vokste opp hovedsakelig i Orléans. Faren var retssnotar og senere notar for det kongelige statsdomene i Orléans. Den 11. september 1791 ble hans lillesøster Marie Antoinette Ulalie Daguerre født.

Daguerre besøte først grunnskolen og ble deretter sent i lære hos en arkitekt. Senere bragte hans tegnetalent ham inn i yrket som dekorasjonsmaler, og han skulle særlig forstå seg på panoramamalerier.[trenger referanse] Dermed fikk han beskjeftigelse særlig ved teatrene.

Daguerre giftet seg den 10. november 1810 ned den tyve år gamle Louise Georgina Arrowsmith (død 24. mars 1857), en fransk kninne med britiske røtter og fudbarn til prinsesse Lamballe (1749–1792). Parets ønske om et eget barn ble dem ikke forunt på mange år, slik at Louis og hans hustru uoffisielt adipterte Marguérite-Félicité, den uekte datter av Louis' bror Charles.[trenger referanse]

Karriere og oppdagelser[rediger | rediger kilde]

Som assistent til Pierre Prévost utførte Daguerre teaterkulisser og panoramavyer i Paris i perioden 1807-1818. Den oppsiktsvekkende realismen i Daguerres scener gjorde ham raskt berømt, og mengder med oppdrag strømmet inn.[trenger referanse] I 1822 gjorde han suksess med sitt skuespill Diorama, en serie landskapsscener der realistisk ild og virkelighetstro spøkelser avløste hverandre, effekter som bygde på innviklede systemer med transparente, dyktig lyssatte malerier.[trenger referanse] For å raskt produsere disse avanserte kulisser benyttet Daguerre camera obscura, en forgjenger til kameraen og han lyktes for første gang å fiksere et bilde fra et camera obscura i 1824.

Ved sin interesse for camera obscura kom Daguerre med Nicéphore Niepce og has eksperiment med asfalt som fotoemulsjon, og de begge innledet et samarbeide i 1829. Daguerre begynte å eksperimentere med forskjellige metallfilmer, og omkring året 1831 lykkede det ham, muligens ved en ren tilfeldighet,[trenger referanse] å fremstille et tynt skikt av lysømfiendtlig sølvjodid (fransk: «iodure d'argent»). Denne emulsjon forkortet betraktelig den eksponeringstid som med Niepces metode hadde omfattet flere timer. Det var imidlertid først i 1837 at Daguerre dessuten oppdaget at emulsjonen lot seg permanent fiksere med vanlig salt, og Daguerre hadde med dette også oppfunnet fiksativet. Han kalte sin nye oppfinnelse daguerrotypi.

Den 7. januar 1839 kunne Daguerre, med assistanse fra François Arago, presentere oppfinnelsen for Det franske vitenskapsakademi. Oppfinnelsen ble umiddelbart en verdensnyhet, og den 15. juni 1839 ble Daguerre dekorert med Æreslegionen. Samme år gav staten Daguerre en livsvarig pensjon på 6000 frc., mens Niepces etterlatte fikk 4000 frc., moy at oppfinnelsen ble gjort til almeneie.[trenger referanse] Den 19. august samme år erklærte den franske regjering ved en offentlig seremoni oppfinningen som «en gave til den fri verden».[trenger referanse]

Daguerre har, foruten sin oppfinnelse, også blitt navngivende til et kratermånen og et asteroidebelte. Hans navn er blant de 72 navn som er inngraverte på Eiffeltårnet.

Literatur[rediger | rediger kilde]

  • Jean Adhémar, Beaumont Newhall: Daguerre (1787–1851) et les premiers daguerréotypes français, Paris 1961.
  • Geoffrey Batchen: Burning With Desire. The Conception of Photography, Cambridge (Mass.), London 1997. ISBN 978-0-262-52259-5
  • Szilágyi Gábor: Daguerre. A fényképezés felfedezésének története, Budapest 1987.
  • Helmut Gernsheim, Alison Gernsheim: L.J.M. Daguerre. The History of the Diorama and the Daguerreotype, London 1956; 2., durchgesehene Aufl. New York 1968.
  • Stephen C. Pinson: Speculating Daguerre. Art and Enterprise in the Work of L.J.M. Daguerre, Chicago, London 2011. ISBN 978-0-226-66911-3
  • Stephen C. Pinson: Daguerre, expérimentateur du visuel. In: Études photographiques 13 (Juli 2003), S. 110–135.
  • Georges Potonniée: Histoire de la découverte de la photographie, Paris 1925. (Neuausgabe 1990)
  • Georges Potonniée: Daguerre. Peintre et décorateur, Paris 1935 (Neuausgabe 1990)
  • Hans Rooseboom: What’s Wrong With Daguerre? Reconsidering Old and New Views on the Invention of Photography, Amsterdam 2010.
  • Hans Rooseboom: What’s Wrong With Daguerre?. In: Tanya Sheehan, Andrés Mario Zervigón (Hrsg.): Photography and Its Origins, New York, London 2015, S. 29–40.
  • Steffen Siegel (utg.): Neues Licht. Daguerre, Talbot und die Veröffentlichung der Fotografie im Jahr 1839, München 2014. ISBN 978-3-7705-5736-3
  • Steffen Siegel: Daguerre in the City. In: Daguerreotype Journal 2 (2015), Nr. 3, S. 20–27.[1]
  • Steffen Siegel: No Room for Doubt? Daguerre and His First Critics. In: Sabine T. Kriebel, Andrés Mario Zervigón (Hrsg.): Photography and Doubt, London, New York 2017, S. 29–43.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volltext zum Download Daguerreotype Journal