Giordano Bruno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Giordano Bruno
Giordano Bruno.jpg
Giordano Bruno, i en fremstilling fra 1800-tallet som bygger på en eldre fra 1715, over hundre år etter hans død.
FødtFilippo Bruno
januar 1548Rediger på Wikidata
Nola, Kongedømmet Napoli[1][2][3]Rediger på Wikidata
Død17. feb. 1600[4][5][1][6]Rediger på Wikidata
Roma[7][1][2][3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Astronom[8], filosof[8][9], lyriker, skribent[10][2][11], universitetslærer (1583–), astrolog, matematiker, romersk-katolsk prest (1572–)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Università degli Studi di Napoli Federico IIRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet NapoliRediger på Wikidata

Giordano Bruno (født Filippo Bruno; januar 1548 i Nola i Italia, henrettet 17. februar 1600 i Roma) var en religiøs og naturfilosofisk tenker i renessansen som ble dømt og henrettet for vranglære. Giordano Bruno tilhørte den såkalte hermetiske skole (oppkalt etter Hermes Trismegistus), en skole som ble påvirket av klassiske greske filosofer som Platon, samt en del førkristen magi. Bruno gikk inn for en panteistisk filosofi der Gud var begynnelse, midte og slutt, og universet var ett og det samme som det. Bruno var dessuten av den oppfatning at Jesus ikke var Guds sønn.

Bruno gikk i ung alder inn i en dominikaner, men i 1576 flyktet han fra klosteret sitt, da hans tok avstand fra hans synspunkter, og flyktet til Roma for å unngå ekskommunikasjon for heresi. Han reiste mye de påfølgende år. I Genève var han kalvinist inntil hans synspunkter ble fordømt av kalvinistene. Han flyktet til Paris i 1581 og så til London, der han i 1583 holdt en serie forelesninger om Nikolaus Kopernikus og det heliosentriske verdensbilde. Forelesningene møtte stor motstand. Tilbake i Paris gikk Bruno i 1585 ut mot byens aristotelianere, og ble tvunget til å flykte. I 1589 ble han også ekskommunisert av lutheranerne. Han fortsatte å undervise i matematikk og okkulte emner til han i 1592 ble pågrepet av inkvisisjonen i Venezia og sendt som fange til Roma i 1593. Etter syv års fengsling ble han henrettet.

De læresetninger han ble dømt for, er gått tapt for ettertiden; en sentral liste på åtte punkter er gått tapt. Det står imidlertid fast at anklagene mot ham hovedsakelig grunnet i hans religiøse og filosofiske synspunkter, som med sine røtter i stoisismen og nyplatonismen fikk ham til å identifisere Gud med alt i naturen.

Han var den første filosofen som skrev på italiensk. Dette skjedde under oppholdet i England, trolig fordi det var vanlig der å skrive på morsmålet fremfor latin. Etter å ha reist fra England, skrev han aldri på italiensk igjen.[12]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giordano Brunos døpenavn var Filippo Bruno. Faren var Giovanni Bruno, en soldat, moren het Fraulissa Savolino. Etter hjemstedet fikk han tilnavnet Nolano («Nolaneren»). Ingenting er kjent fra Brunos barndom utover det han fortalte inkvisisjonen i avhør. Han beskrev barndommen som en god tid, han vokste opp i landsbyen Giovanno del Cesco der han lekte i slottsruiner mellom oliventrær med utsikt til Vesuv. Han var flink på skolen, og flyttet til Napoli for å gå i kloster i den den gang uvanlig sene alderen av sytten år.[13]

Han antok ordensnavnet Jordanus/Giordano (etter dominikanerordenens annen ordensmester Jordan von Sachsen). Bruno bodde i San Domenico Maggiore-klosteret, hvor Thomas Aquinas en gang hadde levd og lært. Men snart kom han i konflikt med ordenslesningen, fordi han ikke deltok under mariaandaktene og fjernet alle helgenbilder fra sin klostercelle. Det ble til å begynne med betraktet som ungdommelig forvirring, og fikk ingen konsekvenser.

Han lot bare et krusifiks bli hengende på veggen sin, og stilte seg kritisk til motreformasjonen, der konsilet i Trient - i motsetning til Luthers bevegelse - videreførte den nedarvete kultusen med helgener og relikvier. Bruno var positiv til arianismen, og mente selv at treenigheten utgjorde tre tydelig adskilte enheter: Far, sønn og helligånd, der han anså sønnen som Guds intellekt og helligånden som Guds «uendelige kjærlighet». I sine studieår møtte han pave Pius 5. i Roma, der Bruno også underviste litt i mnemoteknikk som var noe han utmerket seg i. Å beherske mnemoteknikk var av stor betydning fordi bøker ennå var kostbare sjeldenheter. Selv benyttet Bruno seg av tilgangen som San Domenico Maggiore-klosteret ga ham til Erasmus fra Rotterdams forbudte bøker.[14]

Senere sa han at med det «hadde han knappet den første knappen skjevt, og siden kunne ingen av de andre knappes riktig».[15]

Utdanning og karriere[rediger | rediger kilde]

Bruno ble presteviet i 1572 og tok doktorgraden i teologi i juli 1575, men samme år ble han satt under granskning for sine syn på treenigheten, et følsomt tema i reformasjonstiden. Tidlig i 1576 forlot han klosteret, dro til Roma, la prestekappen og fortsatte nordover. Han var nå ekskommunisert og befant seg de neste fjorten år på reisefot.[16]

Tresnitt med et av Giordano Brunos mindre komplekse mnemoniske hjelpemidler.

I februar 1576 rømte Bruno til klosteret Santa Maria sopra Minerva i Roma. I Napoli ble klostercellen hans ransaket, men det ble ikke funnet noe galt. Derimot avslørte et søk i latrinen et verk av Erasmus som stod på inkvisisjonens liste over forbudt lesning, uheldigvis med Brunos notater i margen. Fra 1559 trengte en katolikk tillatelse fra en biskop eller det pavelige kontor for å lese Erasmus og protestantiske skrifter. Den vanlige straffen for å lese forbudte bøker uten lov, var ekskommunikasjon, som det skjedde med Bruno. På denne tid var Roma hjemsøkt av drap på adelige og prelater. Dette skyldtes mye pave Gregor 13.s manglende besluttsomhet. Bruno selv ble urettmessig anklaget for drap, attpåtil av noen munker i Santa Maria sopra Minerva. Trolig var drapet begått av en munk der. For å slippe drapsanklagen i Roma og kjetteranklagen fra klosteret i Napoli, la Bruno sin prestekappe og dro til Genova. I Noli underviste han i grammatikk og kosmologi i noen måneder før han la ut på en rundreise til norditalienske byer. I Venezia fikk han trykt sin første bok, De' segni del tempo, men da pesten kom dit, dro han videre. I 1578 kom han til Geneve, der han sluttet seg til kalvinistene og meldte seg inn på det lokale universitetet med sitt døpenavn Filippo Bruno, professor i teologi. Snart gikk det galt igjen, da han ble arrestert for å ha anklaget de stedlige professorene for udugelighet. Han trakk sine anklager tilbake, men ble like fullt ekskommunisert også av kalvinistene.[17]

Bruno utga en rekke bøker om filosofiske emner der han vinglet mellom helt motsatte synsvinkler. Snart hyllet han Martin Luther og sammenlignet ham med Herkules som temmet uhyret Kerberos (dvs. paven); snart kom han med grove skjellsord mot frafalne fra den katolske kirke. Snart hyllet han askesen; snart var han talsmann for naturens rett. Snart talte han fatalismens sak; snart forsvarte han den frie vilje.[18] Han hevdet at Gud er selve kraften i universet, at universet er uendelig, og at det ikke finnes noen fiksstjernehimmel. Kopernikus på sin side hadde ikke trukket forestillingen om en fiksstjernehimmel i tvil. Bruno prøvde å bringe sine synspunkter i overensstemmelse med katolisismen. For ham var universet uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. «Slik blir Guds herlighet forsterket, og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja, jeg sier en uendelighet av verdener.»[19]

Han ble ansatt ved universitetet i Toulouse der han foreleste om Aristoteles, men kom i heftig krangel med filosofen Francisco Sanchez (1551–1623)[20] ved samme universitet og kalte Sanchez «et esel med en tittel», enda Sanchez hadde omtalt Bruno i sitt eget arbeid som «en ypperlig filosof». To år senere flyttet Bruno til Paris, der han ble stilt for retten. Men han ble også presentert for kong Henrik 3. som interesserte seg for mnemoteknikk og betalte ham for undervisning i dette.[21]

Bruno utga to bøker om mnemoteknikk, en kunst også Thomas Aquinas hadde anbefalt. Kong Henrik bidro til at han fikk et hjem hos den franske ambassadøren i London fra 1583. Her ble Bruno kjent med hoffmannen og poeten Philip Sidney, og dediserte sin diktsamling «Om de entusiastiske helter» til ham. Den gang regnet man med fire grader av entusiasme: 1) Poetisk inspirasjon (som hørte under musene), 2) religiøs begeistring (under Dionysos), 3) profetisk entusiasme (under Apollon), og øverst 4) kjærlighetens flamme (under Venus). Gjennom Sidney traff han Elisabeth I. Bruno beskrev henne senere med ord som «hellig» og «guddommelig», noe som ble brukt mot ham da han stod anklaget for kjetteri. Dronningen på sin side likte ikke Bruno og anså det han stod for, som farlig og undergravende. I London publiserte han i 1584 Cena de le Ceneri («Kveldsmat på askeonsdag»; Ash Wednesday Supper), der han støttet det heliosentriske verdensbildet, men også foreslo at universet er uendelig og består av utallige verdener som de i vårt solsystem.[22] Særlig dette skriftet vakte forargelse. Blant ting som utløste kritikk fra forskjellig hold, var hans kontakter med hermetikerne, hans støtte til Kopernikus, og at han angivelig hadde plagiert Ficino. Bruno hadde også en evne til å kombinere sine kontroversielle synsmåter med en bitende sarkasme som skulle koste ham støtte fra de venner han hadde funnet.

I 1858 fikk han uansett ikke bo lenger hos London-ambassadøren, og begynte en slitsom vandring fra Paris til Marburg Wittenberg og Praha. I Frankfurt am Main fikk han trykt flere av skriftene sine. Med utsagn som «Den som higer mot filosofien, må starte arbeidet med å stille alt under tvil», og «Med mindre du gjør Gud til din like, kan du aldri forstå Gud», satte han seg selv i en utsatt posisjon overfor kirken, ikke minst når han beskrev Jesus som en magusmagiker.[23]

Bruno utfordret Aristoteles' verdenssyn på alle punkter. Aristoteles delte universet opp i en endelig sfære under månen med fysiske ting, og en himmelsk sfære bak månen med eteriske ting. Bruno påpekte at dette talte imot universets enhet. Aristoteles hadde hevdet at mer enn én verden ville skape asymmetri, siden bare én verden kan være sentrum, og ordnet bevegelse er bare mulig i et univers med ett sentrum. Men Bruno påpekte at i et uendelig univers kan det ikke være ett enkelt sentrum eller én bestemt omkrets.[24]

Giordano Bruno stilt for den romerske inkvisisjon. Relieff av Ettore Ferrari, Campo de' Fiori i Roma.

Bruno var i 1591 blant søkerne til et professorat i matematikk ved universitetet i Padova, som året etter gikk til Galileo Galilei i stedet. Bruno flyttet da til Venezia, dit han var invitert av en Mocenigo, som angivelig hadde håpet å få bedret sin hukommelse via magi. Imidlertid var det ikke magi, men et mnemonisk system Bruno lærte ham, og Mocenigo skal ha blitt så skuffet over dette at han angav Bruno til inkvisisjonen.

Dette skal også ha vært tilrådet av Mocenigos skriftefar. Sjalusi kan også ha vært inne i bildet, siden Mocenigo hadde en pen kone.[25] Den 22. mai 1592 ble Bruno arrestert mens han var i ferd med å forlate Venezia. Han ble utlevert til Roma i 1593.

Fangenskap og død[rediger | rediger kilde]

I Roma satt han fengslet i Castel Sant'Angelo i seks år før rettssaken startet. Om forhør og eventuell bruk av tortur vet vi lite, fordi Napoleon senere fikk oversendt saksdokumentene for å bruke dem som papirmasse i bygningskonstruksjoner.[26] Men en tysk lærd ved navn Schoppius var i Roma i 1600, og skrev ned det han fikk høre om rettssaken. Bruno var en stund innstilt på å tilbakekalle sine overbevisninger, men etterhvert besluttet han å stå ved det han mente var rett. Da rettssaken startet, krevde kardinal Roberto Bellarmino (1542–1621) en full tilbaketrekking, noe Bruno nektet å imøtekomme. Bellarminos hadde utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Han endte med å skrive ned åtte utsagn som kunne regnes som heretiske, men listen har ikke overlevd. det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940.[27] Innvendingene kan imidlertid ikke ha dreid seg om verdensrommets uendelighet, eller at jorden beveger seg.

«De som forestiller seg at Bruno var en martyr for vitenskapen, antar at hans støtte til at jorda beveget seg, og til at universet var uendelig, stod på listen. Det er umulig. [Kopernikanisme ble ikke] erklært som heresi før i 1616, og tanken om et uendelig verdensrom var bare et ekko av kardinal Nikolas Cusanus. Begge oppfatningene ble diskutert i inkvisisjonens dokumentasjon, men det beviser på ingen måte at de dermed formelt sett ble ansett som heretiske.»[28]

Saken var heller at Bruno var en betydelig eksponent for den okkulte idéstrøm som stod så sterkt i renessansen.

Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av visjoner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen. Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større av hans evne til å legge seg ut med folk.

Til dommerne skal Bruno ha sagt: «Dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.»[29] Han ble dermed erklært heretiker og overlevert til de verdslige myndighetene, som dømte ham til døden på bålet. Alle hans verker ble satt på Index Librorum Prohibitorum i 1603.

Den 17. februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet av munkene fra Compagnia della Misericordia (= Barmhjertighetens selskap), som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. Campo dei Fiori (= Blomstertorget) var dengang et av Romas mest brukte rettersteder. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: «Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen villfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo dei Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent, fulgt av vårt compagnia som sang litanier, og en av våre brødre, som trøstet ham og til det siste ba ham gi opp den staheten som var årsaken til at han nå endte sitt elendige og ulykkelige liv.»[30] For å spare ham for noe av smertene, ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Statue av Giordano Bruno på Campo de' Fiori.

Hadde ikke det unge Italia valgt ham som symbol for kampen mot pavedømmet, ville nok Bruno raskt gått i glemmeboken. Han opplevde seg som en profet, særlig var hans vrede rettet mot filologer og matematikere; han kalte Aristoteles en innbilsk falskner og Arkimedes en narr; men hans egne tanker floket seg sammen til rent rot.[31] Men mot slutten av 1800-tallet ble henrettelsen av Bruno fremhevet av nasjonalistiske antiklerikale kretser i Italia som et overgrep mot vitenskapelig sannhetssøken. I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument for ham på stedet der han ble brent. Vatikanet protesterte, men ble ikke hørt.[32] Monumentet på retterstedet ble ferdigstilt i 1889.

Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk.[33] Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika Humanum genus av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. Under denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.

En internasjonal komité hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.[34][35]

Statuen ble et samlingsmerke også for blant annet fritenkere og monister. I september 1904 var det en internasjonal fritenkerkongress i Roma. Som en av 2.000 deltakere ble Ernst Haeckel høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der.

Da det i 1907 brøt ut et opprør for å oppnå det skillet mellom stat og kirke som var innført i Frankrike få år tidligere (laïcité), strømmet en menneskemengde til Bruno-statuen på Campo dei Fiori på minnedagen for hans død, 17. februar, mens de ropte «A basso il Papa!» (= Ned med paven!).[36]

I forbindelse med jubelåret 2000 beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Bruno.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Candelaio. 1582
  • La cena de le ceneri. 1584
  • De l'infinito, universo e mondi. 1584
  • De la causa, principio e uno. 1584
  • Spaccio de la bestia trionfante. 1584
  • De gli eroici furori. 1585
  • Die Kabbala des Pegasus. 1584–1585
  • De magia/ de vinculis in genere. 1586–1591
  • Lampas triginta statuarum. 1587
  • De monade numero et figura…. Frankfurt 1591
  • Il triplici minimo et la misura ad trium Speculatiuarum…. Frankfurt 1591
  • De Immenso et Innumerabilibus Liber I-VI. 1591

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Dizionario Biografico degli Italiani, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13007, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Bruno[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 160472, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1336, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Frances A. Yates: Giordano Bruno and the Hermetic Tradition, bind 2
  13. ^ «Giordano Bruno», Stanford encyclopedia
  14. ^ [https://www.historypage.it/giordano-bruno-the-martyr-of-modernity/ Silvano Napolitano: «Giordano Bruno, modernismens martyr»
  15. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 51), forlaget Thaning & Appel, København 1996, ISBN 87-413-6343-4
  16. ^ «Giordano Bruno», Stanford encyclopedia
  17. ^ [https://www.historypage.it/giordano-bruno-the-martyr-of-modernity/ Silvano Napolitano: «Giordano Bruno, modernismens martyr»
  18. ^ Carl Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 173), Menneskenes liv og historie, Cappelens forlag, ISBN 82-02-04093-0
  19. ^ John Barrow: Uendelighetens historie (s. 131), forlaget Flox, Oslo 2006, ISBN 82-996657-1-X
  20. ^ Francisco Sanchez, Britannica
  21. ^ [https://www.historypage.it/giordano-bruno-the-martyr-of-modernity/ Silvano Napolitano: «Giordano Bruno, modernismens martyr»
  22. ^ Kveldsmat på askeonsdag, Britannica
  23. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 110–16), forlaget Press, Oslo 2002, ISBN 82-7547-105-2
  24. ^ John Barrow: Uendelighetens historie (s. 188)
  25. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 175), Menneskenes liv og historie
  26. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 116)
  27. ^ Angelo Marcati (red.): II Sommario del Processo di Giordano Bruno, con appendice di Documenti sull'eresia e l'inquisizione a Modena nel secolo XVI, i Studi e Testi, vol. 101.
  28. ^ Oversatt fra James Hannam: God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science.
  29. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 51)
  30. ^ Ole Askov Olsen: Rom - pladsernes by (s. 51–52)
  31. ^ Grimberg: «Karl 5. - Filip 2.» (s. 176), Menneskenes liv og historie
  32. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 52)
  33. ^ Ettore Ferrari (1848–1929), maleri og skulptur
  34. ^ Alan Powers, Bristol Community College, Campania Felix: Giordano Bruno’s Candelaio and Naples Arkivert 7. februar 2009 hos Wayback Machine. – websted besøkt 27. mai 2007
  35. ^ Hans-Volkmar Findeisen: „Gegenpapst und Designer des Darwinismus“ – Wer kennt heute eigentlich noch Ernst Haeckel? (på tysk) – websted besøkt 27. mai 2007
  36. ^ Arnhild Skre: La meg bli som leoparden! (s. 231), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-29187-6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frances A. Yates: Modernitetens okkulte inspirasjon – Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos, oversatt av Kåre A. Lie, Oslo: Pax, 2001
  • William Boulting: Giordano Bruno; hans liv, tenkning og martyrdom (Nisus Forlag, 2017).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]