Marsilio Ficino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Her ses Marsilio Ficino til venstre, sammen med Cristoforo Landino, Angelo Poliziano og Demetrios de Becchi på en freske av Domenico Ghirlandaio i Santa Maria Novella i Firenze

Marsilio Ficino (født 19. oktober 1433 i Figline nær Firenze i Italia, død 1. oktober 1499 i Careggi) var en italiensk filosof, filolog, lege, prest og humanist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

De triplici vita, 1560
Delle divine lettere del gran Marsilio Ficino, frontespizio di una edizione del 1563

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marsilio Ficinos fødested Figline lå ca. 25 km sørøst for hans oppvekstby Firenze. Faren, Diotifeci d’Agnolo di Giusto, var livlegen til den berømte florentinske statsmann Cosimo de' Medici. Navnet Ficino kommer av Fecino, en diminutiv av Diotifeci.

Som nesten sekstiårig fortalte Ficino fra sin barndom at Cosimo skulle ha møtt den bysantinske høylærde Georgios Gemistos PlethonKonsilet i Firenze, og der vunnet ham for platonismen. Cosimo skal ha blitt så slått av den bysantinske platonikeren at han bestemte seg for å grunnlegge et akademi i Firenze etter forbilde fra det platonske akademi i Athen. Videre skulle Cosimo allerede dengang ha tiltenkt den da seks år gamle Ficino en rolle der, og derfor sørget for at han fikk en utdannelse som passende skulle forberede ham til dette.[1] Selv om denne fremstillingen eventuelt skulle være noe overdrevet,[2] kan det likevel leses ut av det at den unge florentiner ble tidlig eksponert for den platonisme som ble propagert av Plethon i Italia. Han skriver at han allerede i barndommen «fulgte den gudelike Platon».[3]

Studier[rediger | rediger kilde]

Ficino studerte både artes liberales og medisin i Firenze. Blant hans lærere var humanisten Cristoforo Landino og den skolastisk sinnede Aristoteles-kommentator Niccolò Tignosi, som underviste i medisin og aristotelisk filosofi. Ficino tilegnet seg den skolastiske metode og terminologi som skulle sette spor i hans skrifter, og fikk gode Aristoteles-kunnskaper.[4] Videre beskjeftiget han seg med Lucretius, satte pris på denne og skrev om ham, men senere brant han det opp. I brevet De divino furore siterte han i desember 1457 tilsluttende til den panteistiske tenker David av Dinant, men distanserte seg senere fra hans tanker. I alle tilfeller viste han seg eksperimentelt åpen for tankeganger som ikke uten videre var forenlige med den kirkelige troslære.[5] Hans hovedininteresse var imidlertid Platon, som han i 1456 tok for seg i et sammenfattende kompendium med tittelen Institutiones ad Platonicam disciplinam. Den gang kunne han imidlertid ennå ikke lese Platon på originalspråket, og forholdt seg fortsatt til latinsk materiale. I 1457 skrev han en avhandling Om vellyst, sett fra forskjellige filosofiske vinkler.

Så dro han ifølge sin biograf Corsi til Bologna for å fortsette medisinstudiene; dette besøk betviles imidlertid av annen forskning.[6] Noen medisineksamen eller legepraksis ble det ikke noe av.

Oversettervirke[rediger | rediger kilde]

Marsilio Ficino ble leder for Platon-akademiet i Firenze, det vil si det nevnte prosjektet. På oppdrag fra Cosimo de Medici oversatte han Platon fra gresk til latin (publisert i 1482), likeså Hermetica og en rekke av nyplatonikernes skrifter, som for eksempel Iamblichus og Plotin. Gjennom disse oversettelsene fikk samtiden tilgang til tanker som gjennom middelalderen hadde vært oversett eller lite kjent; Ficino regnes derfor med blant dem som la grunnlaget for renessansens sterke interesse for antikken.

Prest[rediger | rediger kilde]

Marsilio Ficino ble presteviet 18. desember 1473, og beskjeftiget seg også med teologi. Han ville skape en syntese av platonsk filosofi og kristen teologi, forsøk kjennetegnet av synkretistiske tendenser. Blant hans hovedverk var hans traktater om sjelens udødelighet (Theologia Platonica de immortalitate animae) og De religione christiana.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Theologia Platonica de immortalitate animae (Platons teologi om sjelens udødelighet).
  • De vita libri tres ( Tre bøker om livet), 1489
  • De religione Christiana et fidei pietate (Om Kristendommen og den fromme tro), 1475–1476
  • In Epistolas Pauli commentaria, 1491.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marsilio Ficino: Opera omnia, bind 2, Torino 1962 (gjentrykk: Basel 1576), s. 1537.
  2. ^ Skeptisk er James Hankins: The Myth of the Platonic Academy, i James Hankins: Humanism and Platonism in the Italian Renaissance, bind 2, Roma 2004, s. 185–395, her: 194–210: Han mener at det med «akademi» ikke var ment en institusjon i Firenze, men bare det forehavende å sørge for en oversettelse av tekster tilskrevet Platon.
  3. ^ Marsilio Ficino: Opera omnia, Bind 1, Torino 1959 (gjentrykk: Basel 1576), s. 618.
  4. ^ Tamara Albertini: Marsilio Ficino. Das Problem der Vermittlung von Denken und Welt in einer Metaphysik der Einfachheit, München 1997, s. 64 f.; om Tignosis rolle se Arthur Field: The Origins of the Platonic Academy of Florence, Princeton 1988, s. 138–158.
  5. ^ James Hankins: Plato in the Italian Renaissance, 3. opplag, Leiden 1994, s. 457–459; Arthur Field: The Origins of the Platonic Academy of Florence, Princeton 1988, s. 183–185.
  6. ^ Paul Oskar Kristeller: Studies in Renaissance Thought and Letters, Roma 1969, s. 195 f.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Accademia: Revue de la Société Marsile Ficin. Bd. 1 ff., 1999 ff., ISSN 1296-7645 (årlig med regelmessig bibliogarfi vedrørende Ficino).
  • Tamara Albertini: Marsilio Ficino. Das Problem der Vermittlung von Denken und Welt in einer Metaphysik der Einfachheit. Fink, München 1997, ISBN 3-7705-3225-2.
  • Michael J. B. Allen, Valery Rees (utg.): Marsilio Ficino: His Theology, his Philosophy, his Legacy. Brill, Leiden 2002, ISBN 90-04-11855-1.
  • Matthias Bloch, Burkhard Mojsisch (utg.): Potentiale des menschlichen Geistes: Freiheit und Kreativität. Praktische Aspekte der Philosophie Marsilio Ficinos (1433–1499). Steiner, Stuttgart 2003, ISBN 3-515-08096-1, S. 233–256.
  • Bettina Dietrich: Darstellung von Einfachheit. Die Idee des Schönen in Marsilio Ficinos Grundlegung einer Metaphysik des Geistes. Fink, München 2000, ISBN 3-7705-3480-8.
  • Sebastiano Gentile, Stéphane Toussaint (utg.): Marsilio Ficino: fonti, testi, fortuna. Edizioni di Storia e Letteratura, Roma 2006, ISBN 978-88-8498-364-0.
  • James Hankins: Humanism and Platonism in the Italian Renaissance. Band 2: Platonism. Edizioni di Storia e Letteratura, Rom 2004, ISBN 88-8498-167-0, S. 187–395, 417–469 (Aufsatzsammlung, enthält mehrere teils für die neuere Forschung grundlegende Aufsätze zu Ficino und seinem Umfeld)
  • Paul Oskar Kristeller: Die Philosophie des Marsilio Ficino. Klostermann, Frankfurt am Main 1972, ISBN 3-465-00886-3.
  • Maria-Christine Leitgeb: Concordia mundi. Platons Symposion und Marsilio Ficinos Philosophie der Liebe. Holzhausen, Wien 2010, ISBN 978-3-85493-171-3.
  • Alexander Lohner: Die Begründung der Menschenwürde bei Marsilio Ficino und die Bedeutung seiner Reflexionen für Grundfragen der heutigen Ethik. I: Rolf Gröschner, Stephan Kirste, Oliver W. Lembcke (utg.): Des Menschen Würde – entdeckt und erfunden im Humanismus der italienischen Renaissance. Mohr Siebeck, Tübingen 2008, ISBN 3-515-08096-1, S. 93–112.
  • Wolfgang Scheuermann-Peilicke: Licht und Liebe. Lichtmetapher und Metaphysik bei Marsilio Ficino. Olms, Hildesheim 2000, ISBN 3-487-11232-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]