Ernest Renan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ernest Renan
Ernest Renan 1876-84.jpg
Født28. februar 1823
Tréguier
Død2. oktober 1892 (69 år)
Paris
Gravlagt Cimetière de Montmartre
Ektefelle Cornélie Renan
Søsken Henriette Renan
Barn Ary Renan, Noémi Renan
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Filosof, historiker, skribent, professor, arkeolog, orientalist, litteraturkritiker, filolog
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av
9 oppføringer
Académie française (1878–), Bayerische Akademie der Wissenschaften (1860–), Vitenskapsakademiet i St. Petersburg, Det ungarske vitenskapsakademiet (1859–), Société asiatique (1847–), Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1863–), Académie des inscriptions et belles-lettres (1856–), Accademia delle Scienze di Torino
Utmerkelser Storoffiser av Æreslegionen (1888), Prix Volney (1847)
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Ernest Renan
Ernest Renan. Av Anders Zorn, 1892.
Ernest Renan-museet i Tréguier.

Joseph Ernest Renan (født 28. februar 1823 i Tréguier i Frankrike, død 12. oktober 1892 i Paris) var en fransk filosof som ble svært berømt for sin bok Vie de Jésus (Jesu liv) fra 1863.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Renan kom fra en slekt av republikanske fiskere som blitt formuende, og hans mor tilhørte en slekt av rojalistiske handelsfolk. Denne sterke kontrast skulle sette sitt preg på gutten.[trenger referanse] Han fikk sin utdannelse på en katolsk skole, der han utmerket seg som elev, og dermed fikk han femten år gammel muligheten til fortsette sine studier ved et læreverk for katolsk adel i Paris. Deretter fortsatte han med filosofistudier i Issy-les-Moulineaux, og under disse ble interessen for skolastikk vekket, men også interessen for Friedrich Hegel, Immanuel Kant og Herder.[trenger referanse] Renan begynte å betrakte metafysikken og troen som uforenlige, og i denne sammenheng ble han vitenskapspositivist.[trenger referanse] Han tok eksamen i filosofi og fortsatte deretter studier i hebraisk i den hensikt å bli katolsk prest.

I 1845 avsluttet han presteutdannelsen og tok ansettelse som vaktmester ved en gutteskole med kveldstjenestegjøring, slik at han på dagtid studerte semittisk filologi. I 1846 ble Renan kjent med den blivende kjemikeren Marcellin Berthelot som var elev på skolen. Deres vennskap skulle vare livet ut, og Berthelots kunnskaper i naturvitenskapene utøvet stor innflytelse på Renans forestillingsverden.[trenger referanse] Etter et prisbelønnet arbeide i 1846 tok Renan eksamen som Agrégé de Philosophie i 1847, og fikk en lektorstilling i Vendôme.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Inspirert av Heinrich Schliemann reiste Renan i 1860 til det gamle Fønikia (deler av datidens Palestina og Syria) for å lede arkeologiske utgravninger. Det var den franske regjering som hadde gitt ham ledelsen av denne vitenskapelige ekspedisjonen - resultatene ble ikke presentert før i 1874.[trenger referanse]

Erfaringene fra dette oppdraget skulle bli en viktig bakgrunn for hans verk Vie de Jésus ( Jesu liv), som ble oversatt til en rekke språk. Første bind kom i 1863, og slo ned med stor kraft.[trenger referanse] Fra tidligere hadde han satt spørsmålstegn ved bokstavelig bibeltolkning, og i denne boken skildres Jesus som et helt alminnelig menneske, og ikke som guddommelig. Boken foranlediget den såkalte modernistiske bevegelse i katolisismen, og på et vis ble også sekulærhumanismen, som tok et direkte inntrykk fra Renan, påvirket.[trenger referanse]

Ved siden av den akademiske karriere forsøkte Renan seg i 1869 på en politisk karriere, som representant for den liberale opposisjon. Han klarte aldri å bli innvalgt i parlamentet.

I La Réforme intellectuelle et morale (1871) forsøkte Renan å gjenoppbygge Frankrike, skjønt han ikke hadde klart å løsrive seg fra den tyske innflytelse.[trenger referanse] Boken hadde sin bakgrunn i Pariskommunens forfall, og han gikk nå inn for et føydalt samfunn med et styrende monarki som på elitistisk grunn hegnet om heder og plikt. På samme gang var boken gjennomsyret av den ironi som tiltok i takt med hans bitterhet.[trenger referanse]

Året deretter deltok han i opprettelsen av Institut d'études politiques de Paris der fremtidens politikere skulle utdannes etter de krav og behov som fantes. Hans Dialogues philosophiques, skrevet 1871, Ecclesiastes (1882) samt Antichrist (1876, den fjerde delen av Histoire des origines du Christianisme som behandler Neros regenttid) er uforlignelige i litterær forstand, men de bærer også spor av et misnøyd og skeptisk sinnelag.[trenger referanse] Forgjeves hadde han forsøkt å få sitt land til å følge hans utstakede veier.[trenger referanse] Derfor resignerte han og inntok tilskuerens rolle til den tilstundende undergang.[trenger referanse]

For hver dag ble det imidlertid klarere at Frankrike tvert i mot ble noe sterkere, noe som løftet ham ut av mistrøstelsen, og med stor interesse fulgte han prosessen når lov og orden ble etablert i det demokratiske samfunn.[trenger referanse] I den femte og sjette delen av Histoire des origines du Christianisme har hans tro på demokratiet vendt tilbake, ved en fortrøstning på menneskets gradvise forbedring samt fornektelsen at katastrofer skulle utgjøre noen virkelige trusler mot verden eller det forutbestemte.[trenger referanse] Til dette kom også en fornyet tro på katolisismen.

På eldre dager vendte filosofen seg mot sin egen barndom. Han var i sekstiårsalderen da han i 1883 utgav Souvenirs d'enfance et de jeunesse, den biografi ved hvilken hans levnet er best kjent.

Renans litterære produksjon er omfattende. Etter Histoire des origines du Christianisme ga han seg i kast med fembindsverket Histoire du peuple d'Israël (1887-1893) som utgår fra livslange studier i Det gamle testamente og av Corpus Inscriptionum Semiticarum som ble utgitt gjennom Renans forsorg fra 1881. De to siste delene av Histoire du peuple d'Israël ble utgitt posthumt. Dens verdi som historieskrivning er blitt vesentlig svekket med tiden, men den gir et temmelig godt innblikk i tidligere historisk tenkning og et bilde av Renan selv.[trenger referanse]

Mot slutten av hans liv fikk han flere utmerkelser. Han ble leder for Collège de France og mottok Æreslegionen. I årene 1878-1892 var han medlem av det franske akademi, stol 29.

Hen ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Histoire générale et systèmes comparés des langues sémitiques (1845)
  • Études d'histoire religieuse (1857)
  • De l'origine du langage (1858)
  • Essais de morale et de critique (1859)
  • Le Cantique des cantiques (1860)
  • Vie de Jésus (1863)
  • Prière sur l'Acropole - Prayer on the Acropolis (1865)
  • Mission de Phénicie (1865-1874)
  • L'Antéchrist (1873)
  • Caliban (1878)
  • Histoire des origines du Christianisme (1866-1881)
  • Histoire du peuple d'Israël (1887-1893)
  • Eau de Jouvence (1880)
  • Souvenirs d'enfance et de jeunesse (1884)
  • Le Prêtre de Némi (1885)
  • Examen de conscience philosophique (1889)
  • La Réforme intellectuelle et morale (1871)
  • Qu'est-ce qu'une nation? (forelesning 11. mars 1882 ved Sorbonne)
  • L'avenir de la science (1890)

Referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]