Tuscarorakrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tuscarorakrigen ble utkjempet i Nord-Carolina fra høsten 1711 frem til 11. februar 1715 mellom britiske, nederlandske og tyske nybyggere og tuscarora-indinanere. Det ble undertegnet en fredsavtale i 1715.

Den første vellykkede og permanente bebyggelsen i Nord-Carolina av europeere startet for alvor i 1653. Tuscarora-indianerne levde i fred med europeerne som kom til Nord-Carolina i over 50 år i en tid da nesten alle andre kolonier i Amerika var aktivt involvert i en eller annen konflikt med de amerikanske indianerne. Nybyggerne som kom til fikk etter hvert katastrofale følger for indianerne i Nord-Carolina.

Det var to adskilte kontingenter av tuscarora-indianere på dette tidspunktet: en nordlig gruppe ledet av høvding Tom Blunt og en sørlig gruppe ledet av høvding Hancock. Høvding Blunt okkuperte området rundt det som i dag er Bertie County ved Roanoke River. Høvding Hancock var nærmere til New Bern i Nord-Carolina, og holdt seg i området sør for Pamplico River (i dag Pamlico River). Mens høvding Blunt ble nær venn med Blunt-familien i Bertie-området, ble landsbyene til høvding Hancock stadig mer aggressive og gikk til angrep og folket hans kidnappet og solgte de som slaver. Begge gruppene ble hardt berørt av sykdommer som europeerne bragte med seg, og begge fikk raskt sine landområder frastjålet av de inntrengene nybyggerne. Til slutt følte høvding Hancock at han ikke hadde noe annet valg enn å angripe nybyggerne. Tom Blunt ønsket ikke å bli involvert i krigen på det tidspunktet.

De sørlige tuscarora-indianerne, ledet av høvding Hancock, samarbeidet med pamplico-indianere, cothechneys, cores, attamuskeets og matchepungoes om å angripe nybyggerne på flere steder i løpet av kort tid. Hovedmålene var plantasjeeierne ved Roanoke River, Neuse River og Trent River og byen Bath. De første angrepene begynte den 22. september 1711, og hundrevis av nybyggere mistet livet. Flere viktige politikere ble enten drept eller drevet bort i de påfølgende månedene.

Guvernør Edward Hyde kalte ut militsen i Nord-Carolina, og sikret støtte fra myndigheten i Sør-Carolina, som støttet 600 militssoldater og 360 indianere under ledelse av oberst Barnwell. Denne styrken gikk til angrep på de sørlige tuscarora-indianerne og andre stammer i Craven County ved Fort Narhantes ved bredden av Neuse River i 1712. Tuscarora-indianerne ble slaktet ned og mer enn 300 av dem ble drept, mens rundt 100 ble tatt til fange. Fangene var hovedsakelig kvinner og barn som ble solgt som slaver.

Engelskmennene tilbød høvding Blunt kontroll over hele tuscarora-stammen om han støttet nybyggerne med å slå høvding Hancock. Høvding Blunt klarte å fange høvding Hancock, og nybyggerne henrettet ham i 1712. I 1713 tapte de sørlige tuscarora-indianerne Fort Neoheroka i Greene County, og over 1 000 mann mistet livet eller ble tatt til fange..

På dette tidspunktet hadde de fleste sørlige tuscarora-indianerne begynt å emigrere til New York for å komme seg unna nybyggerne i Nord-Carolina.

De gjenværende tuscarora-indianerne undertegnet en avtale med nybyggerne i juni 1718. Dette ga de rett til et landområder ved Roanoke River i det som i dag er Bertie County. Dette området var alt okkupert av Tom Blunt, og var spesifisert til å være 227 km². Tom Blunt, som hadde tatt navnet Blount, ble anerkjent av myndighetene i Nord-Carolina som kong Tom Blount. De gjenværende sørlige tuscarora-indianerne ble fjernet fra hjemmene sine ved Pamlico River og tvunget til Bertie.

Støtten fra catawba og andre «sørlige» stammer for kolonistene bevirket en tredve år lang hevnkrig mot United Six Nations.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]