Det første Norgesfelttoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl XIIs første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av den store nordiske krig (også kalt elleveårskrigen). Karl XIIs to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig, som allerede var tapt. For Sverige var felttogene i 1716 og 1718 en militær svanesang. For Norge var angrepene med på å utløse en patriotisme som skulle få politiske konsekvenser. På en måte ble krigens herjinger et forløp til det som skulle skje i Norge i 1814.

Karl XII
Slag under den store nordiske krig
Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pultusk · Jakobstadt · Poznan · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten  · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Poltava sommeren 1709 markerte begynnelsen på slutten for den svenske stormakten. Sveriges nederlag ved Poltava ledet Danmark-Norge, under enevoldskongen Frederik IV, til å erklære krig mot Sverige den 28. oktober 1709. Dette var begynnelsen på den store nordiske krig. Men krigen mot svenskene trakk ut. Det svenske militærapparatet var langt fra slått. Svenskenes formidable «indelningsverk» var uten sitt like i samtiden. Gjennom en beinhard utskrivning av soldater og militær organisering av lokale ressurser, gjorde «indelningsverket» det mulig å mobilisere og organisere nye regimenter ut av nesten ingenting. Danskekongen Frederik IV, som var en nytelsessyk og ustadig mann, ble først etter Slaget ved Gadebusch i 1712 endelig bevisst sitt ansvar som krigsherre. Likevel støtte han på vanskeligheter med sine allierte, som for eksempel tsar Peter den store. Krigen gikk nesten i stå da Karl XII kom til Stralsund i november 1714, hvor han ble i ett år.

Etter at Stralsund falt, hadde den svenske krigerkongen kommet seg til Ystad i Skåne ved juletider 1715. Da det nye året, 1716, opprant, stod det nye 40 000 soldater under hans ledelse. Først ville Karl XII gå over isen til Sjælland for å ødelegge øya med den brente jords taktikk, men han ble forhindret av mirakelet i Øresund; isen over sjøen smeltet i februar det året. Kort etterpå, den 27. februar, forlot kongen sitt hovedkvarter i Ystad, uten å oppgi hva hans bestemmelsessted var. Karl XII var alltid svært tilbakeholden i sin krigsplanlegging, og fortalte sjelden andre om hensiktene sine, selv ovenfor dem han hadde stor tiltro til. Man visste aldri sikkert hva kongen hadde tenkt, før i siste øyeblikk.

Den store nordiske krigen var allerede tapt for svenskene. Russerne hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Baltikum og hadde mesteparten av Finland under militær kontroll. De var nesten uangripelige med sin store galeiflåte. De allierte, med Danmark-Norge i spissen, hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Nord-Tyskland, og hadde dessuten gitt bort enkelte deler av besittelsene, for i første omgang å få Hannover og Preussen med i alliansen. Storbritannia, som var lei Karl XIIs tankeløse politikk i forhold til kaperfart og hans motvillighet mot å slutte fred, sto også mot svenskene. Men Karl XII var en forkjemper for den svenske stormakten, og ville ikke slutte fred fordi det ville bety at Sverige måtte avstå betydelige territorier. Men før eller senere måtte krigen ta slutt, og den aggressive krigerkongen ville styrke sine muligheter ved fredsforhandlinger gjennom en militær seier og eventuelt okkupasjon av fiendtlig land. Han mente at Danmark-Norge utgjorde det svakeste leddet i alliansen mot Sverige, og han ville derfor slå ut dette kongeriket først.

Norge var altså et angrepsmål fordi Karl XII håpet å presse Danmark-Norge ut av krigen.

Krigsplanen[rediger | rediger kilde]

Den 8. mars 1716 stod Karl XII ved Östervallskog i Värmland på den islagte Settensjøen sammen med 3000 mann. Uker i forveien hadde svenskene samlet tropper, forsyninger og krigsmateriell som skulle samles i lagre og magasiner. Slik ble nordmennene varslet om forberedelserne for et angrep på Sør-Norge.

Kongens plan var enkel og litt dristig, men ikke ukarakteristisk for Karl XII. I stedet for et tradisjonelt felttog, eller en invasjon med store styrker, ville Karl XII gjennomføre et stort, strategisk raid, med mindre styrker som skulle slå seg gjennom det norske forsvaret, besette hovedstaden Christiania og skape så stor uorden i det norske forsvaret at svenskene kunne samle de beseirede områdene i etterkant. Fra Värmland ville Karl XII personlig lede et fremstøt med 3000 mann over Høland til Fet, nord for Øyeren, for så å ta landeveien til Christiania over Lørenskog. Fra grensen mot Dalsland, Holmekil 25 km øst for Halden, skulle generalløytnant Carl Gustav Mörner med 4 000 mann rykke forbi Fredriksten festning og Fredrikstad og så Moss, en by med havn mot Oslofjorden. Fra nord og fra sør skulle de to kolonnene angripe og ta Christiania i en knipetangsmanøver.

Krigsplanen var ventet å ta fordel av vinterforholdene; islagte sjøer, elver og vannveier og landeveier som var faste og egnet for rask fremrykking. Men det betydde også at det ikke var mulig å ta med seg tungt materiell og utstyr for lengre tids opphold eller for beleiring. Feltstykkene man tok med seg var ikke av den sorten som dugde mot befestninger. I virkeligheten var altså de to svenske kolonnene svakt utstyrt. For å bøte på dette ville Karl XII sikre forsyningsveiene med en sikringsgruppe fra sør under general Christian Ludvig Ascheberg, og i tillegg få fram en transportflåte med beleiringstren inkludert kanon- og morterskyts (artilleri).

Det norske forsvaret var spredt, med under 10 000 mann. Styrkene sto under ledelse av den erfarne og forsiktige generalløytnant Heinrich Barthold Lützow, fordelt på 1800 soldater ved Fredrikstad og Halden mot sør, 1300 soldater omkring Høland og 2000 soldater i Vinger, omkring Kongsvinger i grensestrøkene, 2000 soldater i Christiania, samt 2000 menn fordelt i festninger og skanser. 4500 norske soldater var i Danmark.

Karl XIIs felttog[rediger | rediger kilde]

Ruiner av søndre skanse på Bakåsen ved Ellingsrud
Detalj fra nordre skanse på Bakåsen ved Ellingsrud

Etter å ha krysset riksgrensen ved Settensjøen dro kongen med sin avdeling til Kongstorp, et viktig pass mot innlandet av Østlandet. Han tok passet i besittelse og kom over forlegningen på Høland. Der kom det til et sammenstøt med oberst Kruse under trefningen i Høland. Etter å ha knust all motstand der lå veien åpen for svenskene. Men vinteren var allerede snørik, og det var tungt å ta seg fram på hest og til fots. En plutselig og voldsom snøstorm gjorde at Karl XII og hans hærgruppe ble sittende værfast i tre dager.

Lützow, som hadde en etterretningstjeneste med skiløperne som meget raskt kunne bringe underrettelser og feltrapporter til hovedkvarteret, ble snart varslet om angrepet på Høland. Han ga ordre om full tilbaketrekking over Glomma til Christiania. Med tre verdifulle dager på seg, mens svenskene lå værfast, kunne de norske styrkene trekke seg vestover under orden og få reorganisert seg i de to viktige skansene ved Gjelleråsen og Bakåsen, som stengte veier fra Lørenskog og Skedsmo. I mellomtiden samlet de norske styrkene i sør seg i festningsbyen Fredrikstad og i den befestede byen Halden.

Den 12. mars fortsatte Karl XII marsjen i all hast. Han visste at nordmennene forlengst var varslet og at de tre dagene som var tapt kunne ha kostet ham det overraskelsesmomentet som sto helt sentralt i krigsplanen. Han måtte ta seg gjennom passene ved Bakåsen og Gjelleråsen. Det kuperte terrenget rundt, og mye snø, forhindret angriperne fra å velge andre ruter, dersom de skulle få en rask framrykking. Svenskekongen forsøkte seg først med et angrep på Bakås skanse, trefningen ved Bakåsen, men ble slått tilbake. Etter å ha sett nærmere på de sterke forskansningene, måtte han innse at et frontalangrep ville bli for vanskelig og kreve for mange menneskeliv.

Karl XII innså også at knipetangsmanøveren hans var mislykket. Et samlet angrep mot Christiania var nå eneste realistiske mulighet. Den 16. mars 1716 brøt den svenske hærgruppen opp, gikk ned på isen på Øyeren og marsjerte sørover til Spydeberg. To dager senere nådde Karl XII tettstedet Hølen, like nord for Moss, som Mørner hadde erobret uten motstand. I Moss ble Karl XII nødt til å etterlate mange utmattede og syke soldater som hadde slitt seg ut i den dype sneen, under streng kulde og med lite mat.

Den samlede svenske hæren på under 7000 mann rykket nordover langs Frederikshaldske Kongevei. De nådde Ås den 20. mars. I Ås fikk Karl XII vite at veien på landsiden var sperret med forhugninger (barrikader av tømmer og trær). Derfor gikk han i stedet rundt over isen på Bunnefjorden. Dagen etter kunne svenskene se konturen av den truende Akershus festning og Christiania by like bak.

Christianias fall[rediger | rediger kilde]

De første kanondrønnene hørtes ved middagstid den 21. mars. Isen brast under norske kanonkuler i og foran de svenske kolonnene ved Ekebergåsen. Det var ikke mulig å fortsette over isen mot en så sterk beskytning. Derfor marsjerte svenskene inn bak Bleikøya, Hovedøya og Nakkholmen, som beskyttet dem mot artilleriilden. De gikk i land på Bygdøy. Om kvelden gikk en fortropp over Frognerkilen til Gamle Aker kirke. Der oppdaget de at byen var forlatt. Den 22. mars var Christiania okkupert av Karl XII og beleiringen av Akershus festning kunne begynne.

Men Karl XIIs erobring av hovedstaden var en del av den norske planen. Lützow hadde evakuert Christiania for å vinne tid og få mulighet til å vente på forsterkninger fra Danmark. Slik kunne han bevare sine egne stridskrefter og forberede et motangrep når våren kom, isen smeltet og skip med forsterkninger fra Danmark kunne nå Norge. Han var bevisst Karl XIIs ønske om en militær avgjørelse og ville gjerne nekte ham denne. Terrenget gav Lützow store fordeler, da den svenske «gå på»-angrepstaktikken ikke lot seg gjennomføre i det norske terrenget. Lützow fikk oppført Gjellebekk skanse med flere tusen soldater og frivillige på veien mellom Christiania og Drammen, som skulle være mottakerhavnen for forsterkningene som kom sjøveien.

Beleiringen av Akershus festning gikk dårlig for svenskene. De oppdaget at festningen simpelthen var for sterk for en hær uten beleiringsartilleri. Karl XII kunne ikke forlate byen for å ta opp forfølgelsen av de norske styrkene som hadde befestet seg. Et fremstøt med 600 rytterne under trefningen ved Gjellebekk ble slått tilbake den 23. mars. Kongen innså at et frontalangrep på en så sterk stilling med Akershus festning i ryggen, var altfor farefullt. Denne sterke stillingen måtte omgås. En dårlig nyhet kom fra sør, general Ascheberg og hans fåtallige styrker maktet ikke å beskytte Svinesund, og norske soldater på streiftog ødela materiellet som var samlet der for bygging av en flytebro, som skulle brukes for å ilandsette artilleriet, som skulle komme med en transportflåte fra Göteborg. Beleiringsartilleriet kunne ikke transporteres på de bløte og sølete landeveiene, og når isen brøt opp ville Oslofjorden være sperret for den svenske transportflåten fra Göteborg.

Fellesgrav på kirkegården til Norderhov kirke, for svenske og norske soldater som falt i slaget ved Norderhov

Karl XII satte store styrker ved Ravnsborg i Asker, og sendte 600 mann under oberst Axel Löwen mot Hadeland og Ringerike, for å angrepe Gjellebekk skanse i ryggen og åpne for et gjennombrudd mot Drammen. Etter å ha vunnet trefningen ved Harestua, ble Löwen slått under slaget på Norderhov den 29. mars 1716. For andre gang forsøkte Karl XII seg på en omgående bevegelse, dette gang fra Bærums Verk, over den såkalte Gamle Ringeriksvei som ledet til Nordkleiva ved Tyrifjorden. Der ble 200 svensker i en fortropp for tusen mann slått under trefningen ved Nordkleiva, den 16. april.

Isen brøt opp da tøværet kom, og det første slaget om Moss fant sted den 26. mars da norske styrker fra Fredrikstad angrep Moss i et ødeleggelsesraid. Den 6. april 1716 kom den dansk-norske fregatten «Hvide Ørn» opp Oslofjorden til Holmestrand. Ikke lenge etter, den 17. april, kom en flåte med 4000 soldater.

Retrett[rediger | rediger kilde]

Trefningen ved Nordkleiva den 16. april var det viktige vendepunktet, for nordmennene hadde overtatt det strategiske initiativet, og med forsterkninger kunne man rette et knusende slag mot den svenske forbindelsesveien via Moss. Etter at Danmark-Norge tok Moss under det andre slaget om Moss den 23. april, var Karl XII og hans hær ytterligere svekket, etter lang tid under dårlige kår, og avskåret fra forsyninger fra Sverige.

Karl XII måtte innse at slaget var tapt. Hans hær var utslitt og i dårlig forfatning med lite ly, lite mat og dårlig med nødvendigheter som klær. De norske styrkene hadde samlet seg og avskåret forbindelsesveien. Synet av dansk-norske krigsskip på Oslofjorden var et hardt slag for de svenske soldatenes kampmoral. 30. april 1716 måtte krigerkongen bryte opp. Han dro sørøstover til Ski for å ta seg over Glomma ved Onstadsund. Karl XII og 6000 mann dro nedover den Fredrikshaldske kongevei, bøyde av mot Ski og deretter mot Onstadsund. Dit kom de fram den 2. mai. Der utspant det seg en selsom hendelse, kalt Onstadsund-affæren. Lützow kunne her ha angrepet svenskene, men valgte å la være, enda den svenske hæren var sårbar og ikke sto sterkere enn nordmennene.

Etter å ha kommet seg over Glomma, hvilte svenskene ut, før de marsjerte sørover i to kolonner langs Haldenvassdraget mot øst og over Eidsberg/Rakkestad. Etter flere dager kom de fram til Torpum herregård, 15 km fra Svinesund. Der startet Karl XII arbeidet med å stenge av Halden med Fredriksten festning og å sette i stand flytebroen over Svinesund, som var ferdig rundt midten av mai 1716. Retretten fra Christiania var sluttført, men Karl XII ville likevel ikke gi seg. Angrepet i Svinesund sluttet med en velfortjent seier til svenskene den 2. juni, og som ble sluttført med erobringen av Sponviken fort, få dager senere.

Fredriksten festning, som lå ved den strategisk viktige innfartsveien til Sør-Norge, ble av svenskene betraktet som nøkkelen til å vinne Sør-Norge. Svensk herredømme over Fredriksten ville bety en konstant trussel mot det norske forsvaret, dersom svenskene kunne sikre forbindelsesveier fra Sverige og beholde et brohode for fremtidige angrep inn i Norge. Derfor gikk Karl XII til angrep i håp om å overraske garnisonen i Halden by. Slik startet slaget om Halden, natt til 4. juli 1716. Svenskene var ganske nær ved å lykkes, men angrepet ble en katastrofe for dem, da haldenserne satt fyr på byen. Over 500 svensker omkom.

Karl XII ville likevel ikke gi opp. Hans transportflåte, som var blitt jaget i mai, under trefningen ved Styrsö, var på vei tilbake med det viktige beleiringsartilleriet. Karl XII hadde først gått til angrep presset for tid, for meldinger om styrkeoppbygginger på Sjælland i Danmark hadde nådd ham. Nå ville han ta Fredriksten festning i et siste fremstøt. Men en frekk og legendarisk kaptein, Tordenskjold, kom ham i forkjøpet, ved å angripe og ødelegge transportflåten under slaget i Dynekilen den 8. juli 1716.

Trusselen fra en gruntgående eskadre og tapet av beleiringsartilleriet tvang Karl XII til å beordre umiddelbar tilbaketrekning til Sverige, over flytebroen, som ble forlatt den 10. juli, like før Tordenskjold ankom Svinesund. Dermed var retretten fullført og Karl XIIs første Norgesfelttog var over.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl XII. Karl XII ville gjerne rette opp ydmykelsen. Han ble derfor stående med anseelige styrker i Båhuslen og Dalsland, fram til august. Han hadde tapt på grunn av matmangel, sviktende forsterkninger og mot Lützows strategi, som var å nekte å gå i slag med svenskene for å kjøpe seg tid. Denne formen for krigføring var fremmed for svenskene.

Flytebroen lå intakt fram til 22. august. Da beordret Karl XII den ødelagt, fordi han måtte skynde seg sørover. 70 000 av fiendens soldater var samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne.

Etter at trusselen fra Sjælland var over, ville Karl XII sluttføre sitt oppdrag i Norge, og i årene framover startet omfattende forberedelser for en invasjon som skulle starte på høsten 1718. Det ville bli hans andre norgesfelttog.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Alf E. Bjerke, Nordens Løve – Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
  • Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie bind 1 Krigsmakt og kongemakt 900-1814 2000 ISBN 82-514-0558-0