Det første Norgesfelttoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl XIIs første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av den store nordiske krig (også kalt elleveårskrigen). Karl XIIs to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig, som allerede var tapt. For Sverige var felttogene i 1716 og 1718 en militær svanesang. For Norge var angrepene med på å utløse en patriotisme som skulle få politiske konsekvenser. På en måte ble krigens herjinger et forløp til det som skulle skje i Norge i 1814.

Karl XII
Slag under den store nordiske krig
Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pultusk · Jakobstadt · Poznan · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten  · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Poltava sommeren 1709 markerte begynnelsen på slutten for den svenske stormakten. Sveriges nederlag ved Poltava fikk Danmark-Norge, under enevoldskongen Frederik IV, til å erklære krig mot Sverige den 28. oktober 1709, i håp om å gjenerobre tapte provinser. Dette var begynnelsen på den store nordiske krig. Men krigen mot svenskene trakk ut. Det svenske militærapparatet var langt fra slått. Svenskenes formidable «indelningsverk» var uten like i samtiden. Gjennom en beinhard utskrivning av soldater og militær organisering av lokale ressurser, gjorde «indelningsverket» det mulig å mobilisere og organisere nye regimenter ut av nesten ingenting. Danskekongen Frederik IV, som var en nytelsessyk og ustadig mann, ble først etter Slaget ved Gadebusch i 1712 endelig bevisst sitt ansvar som krigsherre. Likevel støtte han på vanskeligheter med sine allierte, som for eksempel tsar Peter den store. Krigen gikk nesten i stå da Karl XII kom til Stralsund i november 1714, hvor han ble i ett år.

Etter at Stralsund falt, hadde den svenske krigerkongen kommet seg til Ystad i Skåne ved juletider i 1715. Da det nye året 1716 opprant, stod nye 40 000 soldater under hans ledelse. Først ville Karl XII gå over isen til Sjælland for å ødelegge øya med den brente jords taktikk, men han ble forhindret av mirakelet i Øresund. Isen over sundet smeltet i februar det året. Kort etterpå, den 27. februar, forlot kongen sitt hovedkvarter i Ystad, uten å røpe hva bestemmelsesstedet var. Karl XII var alltid svært tilbakeholden i sin krigsplanlegging, og han fortalte sjelden andre om hensiktene sine, selv overfor dem han hadde stor tillit til. Man visste aldri sikkert hva kongen hadde tenkt, før i siste øyeblikk.

Den store nordiske krig var allerede tapt for svenskene. Russerne hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Baltikum og hadde mesteparten av Finland under militær kontroll. De var nesten uangripelige med sin store galeiflåte. De allierte, med Danmark-Norge i spissen, hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Nord-Tyskland, og hadde dessuten gitt bort deler av besittelsene, for i første omgang å få Hannover og Preussen med i alliansen. Storbritannia, som var lei av Karl XIIs tankeløse politikk og kaperfart, og hans motvilje mot å slutte fred, sto også mot svenskene. Karl XII kjempet for å bevare Sverige som en stormakt og ville ikke slutte fred fordi det ville bety at Sverige måtte avstå betydelige territorier. Men før eller senere måtte krigen ta slutt, og den aggressive krigerkongen ønsket å styrke sin stilling ved fredsforhandlingene ved en militær seier og eventuelt okkupasjon av fiendtlig land. Han mente at Danmark-Norge utgjorde det svakeste leddet i alliansen mot Sverige, og han ville derfor slå ut dette kongeriket først.

Norge var angrepsmålet fordi Karl XII håpet å presse Danmark-Norge ut av krigen.

Krigsplanen[rediger | rediger kilde]

Den 8. mars 1716 stod Karl XII ved Östervallskog i Värmland på den islagte Settensjøen med 3000 mann. Uker i forveien hadde svenskene samlet tropper, forsyninger og krigsmateriell i lagre og magasiner. Slik ble nordmennene varslet om forberedelserne til et angrep på Sør-Norge.

Kongens plan var enkel og litt dristig, men karakteristisk for Karl XII. I stedet for et tradisjonelt felttog, eller en invasjon med store styrker, ville Karl XII gjennomføre et stort strategisk raid med mindre styrker, som skulle slå seg gjennom det norske forsvaret, besette hovedstaden Christiania og skape så stor uorden i det norske forsvaret at svenskene kunne gå løs på de tilgrensende områdene etterpå. Fra Värmland ville Karl XII personlig lede fremstøtet med 3000 mann over Høland til Fet, nord for Øyeren, for så å ta landeveien til Christiania over Lørenskog. Fra grensen mot Dalsland, Holmekil 25 km øst for Halden, skulle generalløytnant Carl Gustav Mörner med 4 000 mann rykke forbi Fredriksten festning og Fredrikstad og innta Moss, en by med havn mot Oslofjorden. Fra nord og fra sør skulle de to kolonnene angripe og ta Christiania i en knipetangsmanøver.

Krigsplanen var ventet å ha fordel av vinterforholdene – islagte vannveier, og landeveier som var faste og egnet for rask fremrykking. Men det betydde også at det ikke var mulig å ta med seg tungt materiell og utstyr for lengre tids opphold eller for beleiring. Feltkanonene de førte med seg var ikke av den sorten som dugde mot befestninger. I virkeligheten var altså de to svenske kolonnene svakt utstyrt. For å bøte på dette ville Karl XII sikre forsyningsveiene med en sikringsgruppe fra sør under general Christian Ludvig Ascheberg, og i tillegg få fram en transportflåte med beleiringstren, inkludert kanon- og morterskyts (artilleri).

Det norske forsvaret var spredt, med under 10 000 mann. Styrkene sto under ledelse av den erfarne og forsiktige generalløytnant Heinrich Barthold Lützow. Han rådet over 1800 soldater ved Fredrikstad og Halden i sør, 1300 soldater omkring Høland, 2000 i Vinger omkring Kongsvinger i grensestrøkene, 2000 i Christiania, og 2000 menn fordelt i festninger og skanser. 4500 norske soldater befant seg i Danmark.

Karl XIIs felttog[rediger | rediger kilde]

Ruiner av søndre skanse på Bakåsen ved Ellingsrud
Detalj fra nordre skanse på Bakåsen ved Ellingsrud

Etter å ha krysset grensen ved Settensjøen dro kongen med sin avdeling til Kongstorp, et viktig pass mot innlandet av Østlandet. Han tok passet i besittelse og kom over forlegningen på Høland. Der kom det til et sammenstøt med oberst Kruse under trefningen i Høland. Etter å ha knust all motstand der lå veien åpen for svenskene. Men vinteren var allerede snørik, og det var tungt å ta seg fram på hest og til fots. En plutselig og voldsom snøstorm gjorde at Karl XII og hans hærgruppe ble sittende værfast i tre dager.

Lützow, som hadde en etterretningstjeneste med skiløperne som meget raskt kunne bringe etterretninger og feltrapporter til hovedkvarteret, ble snart varslet om angrepet på Høland. Han ga ordre om full tilbaketrekning over Glomma til Christiania. Med tre verdifulle dager på seg, mens svenskene lå værfast, kunne de norske styrkene trekke seg vestover i god orden og reorganisere seg i de to viktige skansene ved Gjelleråsen og Bakåsen, som stengte veiene fra Lørenskog og Skedsmo. I mellomtiden samlet de norske styrkene i sør seg i festningsbyen Fredrikstad og i den befestede byen Halden.

Den 12. mars gjenopptok Karl XII marsjen i all hast. Han visste at nordmennene forlengst var varslet og at de tre tapte dagene kunne ha kostet ham det overraskelsesmomentet som sto helt sentralt i krigsplanen. Han måtte ta seg gjennom passene ved Bakåsen og Gjelleråsen. Det kuperte terrenget rundt, og mye snø, forhindret angriperne fra å velge andre ruter, dersom de skulle oppnå en rask framrykking. Svenskekongen forsøkte seg først med et angrep på Bakås skanse, trefningen ved Bakåsen, men ble slått tilbake. Etter å ha sett nærmere på de sterke forskansningene, innså han at et frontalangrep ville bli for vanskelig og kreve for mange menneskeliv.

Karl XII innså også at knipetangsmanøvren hans var mislykket. Et samlet angrep mot Christiania var nå eneste realistiske mulighet. Den 16. mars 1716 brøt den svenske hærgruppen opp, gikk ned på isen på Øyeren og marsjerte sørover til Spydeberg. To dager senere nådde den tettstedet Hølen, like nord for Moss, som Mørner hadde erobret uten motstand. I Moss ble Karl XII nødt til å etterlate mange utmattede og syke soldater som hadde slitt seg ut i den dype sneen, under streng kulde og med lite mat.

Den samlede svenske hæren på under 7000 mann rykket nå nordover langs Frederikshaldske Kongevei. De nådde Ås den 20. mars. I Ås fikk Karl XII vite at veien på landsiden var sperret med forhugninger, barrikader av tømmer og trær. Derfor gikk han i stedet over isen på Bunnefjorden. Dagen etter kunne svenskene se konturen av den truende Akershus festning og Christiania by like bak.

Christianias fall[rediger | rediger kilde]

De første kanondrønnene fra festningen hørtes ved middagstid den 21. mars. Isen brast for norske kanonkuler i og foran de svenske kolonnene ved Ekebergåsen. Det var ikke mulig å fortsette over isen under så sterk beskytning. Derfor marsjerte svenskene inn bak Bleikøya, Hovedøya og Nakholmen, som beskyttet dem mot artilleriilden. De gikk i land på Bygdøy. Om kvelden gikk en fortropp over Frognerkilen til Gamle Aker kirke. Derfra oppdaget de at byen var forlatt. Den 22. mars ble Christiania uten motstand okkupert av Karl XII og beleiringen av Akershus festning kunne begynne.

Men Karl XIIs erobring av Christiania var en del av den norske planen. Lützow hadde evakuert den ubefestede byen for å vinne tid og vente på forsterkninger fra Danmark. Slik kunne han bevare sine egne stridskrefter og forberede et motangrep når våren kom, isen smeltet og skip med forsterkninger fra Danmark kunne nå Norge. Han var bevisst Karl XIIs ønske om en militær avgjørelse og ville gjerne nekte ham denne. Terrenget gav Lützow store fordeler, da den svenske «gå på»-angrepstaktikken ikke lot seg gjennomføre i det norske terrenget. Lützow fikk anlagt Gjellebekk skanse i Lier med flere tusen soldater og frivillige på veien mellom Christiania og Drammen, som skulle være mottakerhavnen for forsterkningene som kom sjøveien.

Beleiringen av Akershus festning gikk dårlig for svenskene. De oppdaget at festningen simpelthen var for sterk for en hær uten beleiringsartilleri. Karl XII kunne ikke forlate byen for å ta opp forfølgelsen av de norske styrkene. Et fremstøt med 600 rytterne under trefningen ved Gjellebekk ble slått tilbake den 23. mars. Kongen innså at et frontalangrep på en så sterk stilling med Akershus festning i ryggen, var altfor farefullt. Denne sterke stillingen måtte omgås. En dårlig nyhet kom fra sør; general Ascheberg og hans fåtallige styrker maktet ikke å beskytte Svinesund, og norske soldater på streiftog ødela materiellet som var samlet der for bygging av en flytebro, som skulle brukes for å ilandsette artilleriet. Det skulle komme med en transportflåte fra Göteborg. Beleiringsartilleriet kunne ikke transporteres på de bløte og sølete landeveiene, og når isen brøt opp, ville Oslofjorden være sperret for den svenske transportflåten fra Göteborg.

Fellesgrav på kirkegården til Norderhov kirke, for svenske og norske soldater som falt i slaget ved Norderhov

Karl XII satte store styrker ved Ravnsborg i Asker og sendte 600 mann under oberst Axel Löwen mot Hadeland og Ringerike. Planen var å angrepe Gjellebekk skanse i ryggen og åpne for et gjennombrudd mot Drammen. Etter å ha vunnet trefningen ved Harestua, ble Löwen slått under slaget på Norderhov den 29. mars 1716. For andre gang forsøkte Karl XII seg på en omgående bevegelse, dette gang fra Bærums Verk, over Gamle Ringeriksvei til Nordkleiva ved Tyrifjorden. Der ble 200 svensker i en fortropp for tusen mann slått under trefningen ved Nordkleiva den 16. april.

Isen brøt opp da tøværet kom, og det første slaget om Moss fant sted den 26. mars, da norske styrker fra Fredrikstad angrep Moss i et ødeleggelsesraid. Den 6. april 1716 kom den dansk-norske fregatten «Hvide Ørn» opp Oslofjorden til Holmestrand. Ikke lenge etter, den 17. april, kom en flåte med 4000 soldater.

Retrett[rediger | rediger kilde]

Trefningen ved Nordkleiva den 16. april var det viktige vendepunktet, for nordmennene hadde overtatt det strategiske initiativet, og med forsterkninger kunne man rette et knusende slag mot den svenske forbindelsesveien via Moss. Etter at Danmark-Norge vant det andre slaget om Moss den 23. april, var Karl XII og hans hær ytterligere svekket, etter lang tid med dårlige kår, og avskåret fra forsyninger fra Sverige.

Karl XII måtte innse at slaget var tapt. Hans hær var utslitt og i dårlig forfatning med lite ly, lite mat og dårlig med nødvendigheter som klær. De norske styrkene hadde samlet seg og avskåret forbindelsesveien. Synet av dansk-norske krigsskip på Oslofjorden var et hardt slag for de svenske soldatenes kampmoral. 30. april 1716 måtte krigerkongen bryte opp. Han dro sørøstover til Ski for å ta seg over Glomma ved Onstadsund. Karl XII og 6000 mann dro sørover langs den Fredrikshaldske kongevei, bøyde av mot Ski og deretter mot Onstadsund. Dit kom de fram den 2. mai. Der utspant det seg en selsom hendelse, kalt Onstadsund-affæren. Lützow kunne her ha angrepet svenskene, men valgte å la være, enda den svenske hæren var sårbar og ikke sto sterkere enn nordmennene.

Etter å ha kommet seg over Glomma, hvilte svenskene ut, før de marsjerte sørover i to kolonner langs Haldenvassdraget mot øst og over Eidsberg og Rakkestad. Etter flere dager kom de fram til Torpum herregård, 15 km fra Svinesund. Der startet Karl XII arbeidet med å stenge av Halden med Fredriksten festning og å sette i stand flytebroen over Svinesund, som ble ferdig rundt midten av mai 1716. Retretten fra Christiania var sluttført, men Karl XII ville likevel ikke gi seg. Angrepet i Svinesund sluttet med en velfortjent seier til svenskene den 2. juni, og den ble sluttført med erobringen av Sponviken fort få dager senere.

Fredriksten festning, som lå ved den strategisk viktige innfartsveien til Sør-Norge, ble av svenskene betraktet som nøkkelen til å vinne Sør-Norge. Svensk herredømme over Fredriksten ville bety en konstant trussel mot det norske forsvaret, dersom svenskene kunne sikre forbindelsesveier fra Sverige og beholde et brohode for fremtidige angrep inn i Norge. Derfor gikk Karl XII til angrep i håp om å overraske garnisonen i Halden by. Slik startet slaget om Halden natt til 4. juli 1716. Svenskene var ganske nær ved å lykkes, men angrepet ble en katastrofe for dem, da haldenserne satte fyr på byen. Over 500 svensker omkom.

Karl XII ville likevel ikke gi opp. Hans transportflåte, som var blitt jaget i mai under trefningen ved Styrsö, var på vei tilbake med det viktige beleiringsartilleriet. Karl XII hadde først gått til angrep presset for tid, for meldinger om styrkeoppbygginger på Sjælland i Danmark hadde nådd ham. Nå ville han ta Fredriksten festning i et siste fremstøt. Men en frekk og legendarisk kaptein, Tordenskjold, kom ham i forkjøpet, ved å angripe og ødelegge transportflåten i slaget i Dynekilen den 8. juli 1716.

Trusselen fra en gruntgående eskadre og tapet av beleiringsartilleriet tvang Karl XII til å beordre umiddelbar tilbaketrekning til Sverige, over flytebroen, som ble forlatt den 10. juli, like før Tordenskjold ankom Svinesund. Dermed var retretten fullført, og Karl XIIs første Norgesfelttog var over.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl XII, som gjerne ville rette opp ydmykelsen. Han ble derfor stående med anselige styrker i Båhuslen og Dalsland, fram til august. Han hadde tapt på grunn av matmangel, sviktende forsterkninger og mot Lützows strategi, som var å nekte å gå i slag med svenskene for å kjøpe seg tid. Denne formen for krigføring var fremmed for svenskene.

Flytebroen lå intakt fram til 22. august. Da beordret Karl XII den ødelagt, fordi han måtte skynde seg sørover. 70 000 av fiendens soldater var samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne.

Etter at trusselen fra Sjælland var over, ville Karl XII sluttføre sitt oppdrag i Norge, og i de neste to årene begynte omfattende forberedelser for en invasjon som skulle sette i verk høsten 1718. Det skulle bli hans andre norgesfelttog.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Alf E. Bjerke, Nordens Løve – Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
  • Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie bind 1 Krigsmakt og kongemakt 900-1814 2000 ISBN 82-514-0558-0