Trefningen ved Gjellebekk

Trefningen ved Gjellebekk
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Karl XII av Sverige
Dato 23. mars 1716 Sted Ved gården Gjellebekk på Lierskogen 59°48'55,01"N 10°18'4,00"Ø Resultat Norsk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Oberst Dietrich Johan Löwenstierna	Generalløytnant Barthold Heinrich Lützow
Styrker
600 ryttere i tre dragonkompanier	4000 fotfolk og 1200 dragoner, men mindre enheter var involvert i kampene
Tap
19 døde og sårede samt flere hester	Minst 20 døde og sårede

«Situations Charte over det Liersche Herr Oberst von Lützow anbetroede Dragon Compagnie», 1716

Trefningen ved Gjellebekk ble utkjempet under Karl XIIs første felttog i Norge i mars 1716. Dette var det lengste svenskekongen nådde under sin framrykning inn i Norge. De norske forsvarerne lagde forsvarsstillinger på Lierskogen på veien mellom Christiania og Drammen, ikke bare for å stoppe svenskene, men også som en siste retrettsstilling der Norges skjebne skulle avgjøres.

Bakgrunnen

Karl XII av Sverige hadde tapt betydelige svenske besittelser i Nord-Tyskland sammen med byen Stralsund. Hans strategi ved begynnelsen av 1716 tok sikte på å sprenge alliansen og tvinge fram separate fredslutninger med sine fiender. Kongen mente å ha identifisert Danmark-Norge som det svakeste leddet i alliansen som kunne tvinges ut av krigen gjennom en militær svensk seier. Det skulle vise seg å være alt annet enn lett.

Gjennom tilfeldigheter var en dyktig offiser blitt øverstkommanderende for forsvaret av Norge. Generalløytnant Caspar Herman Hausmann ble avsatt i desember 1715. Mannen som ble utpekt til etterfølger ville imidlertid ikke reise til Norge fordi de vilkårtene han satte ikke ble oppfylt. I stedet fikk den tyskfødte Barthold Heinrich Lützow oppgaven. Han var kjent som en ganske kompetent militær leder med ord på seg for å være forsiktig og som ikke tok unødige sjanser. Han var den rette for ledelsen av forsvaret.

Lützows strategi

Den 8. mars 1716 rykket den svenske krigerkongen over riksgrensen i spissen for 3000 soldater. Få dager senere måtte han snu ved Lørenskog og møtte generalløytnant Carl Gustav Mörners avdelinger i Hølen nord for Moss den 19. mars 1716. Samme dag som de to svenske hærene ble slått sammen i Hølen, hadde Lützow etter harde rådslagninger i Slottsloven fått grønt lys til å forlate Christiania og innta en sterk og uinntagelig forsvarsstilling på veien mellom Christiania og Drammen. Der skulle han forsøke å stoppe svenskene mens han ventet på unnsetningsstyrker fra Danmark. Den dansk-norske kongen, Frederik IV, hadde sendt et brev der han hadde gitt Lützow utvidede fullmakter for forsvaret av Norge og oppmuntret Slottsloven som bestyrte Norge til å stå til disposisjon for den erfarne generalløytnanten. Med kongens brev som støtte kunne Lützow drive gjennom sitt forslag.

Lützows strategiske plan for forsvaret av det sønnenfjellske Norge var basert på å forsøke unngå en direkte konfrontasjon med den svenske invasjonshæren som ønsket å eliminere den norske hæren og å innta den strategisk viktige Akershus festning. Gjennom en unnvikende krig der han ikke møtte fienden i direkte kamp og gjennom byggingen av gode forsvarsstillinger kunna han holde svenskene stangen inntil forsterkninger kunne komme. Vinteren gjorde det vanskelig for svenskene å rykke fram når de få farbare veiene var blitt sperret av norske avdelinger. Lützow kunne dessuten overvåke og forstyrre fienden med sine fåtallige, men effektive skiløpere. Ved å gjøre tiden til sin allierte ville han slite ut svenskene. Forsyningstjenesten mellom hæren, styrkene som lå ved Fredrikstad og Fredrikshald (Halden) og hjemlandet var dårlig og det ville lett oppstå matmangel i avdelingene.

Men Lützow var ikke ufeilbarlig. Han håpte at han skulle kunne holde svenskene gjennom å forsterke garnisonen som forsvarte Akershus festning med 3000 mann. I tillegg regnet han med å kunne holde fienden fra å angripe de befestede posisjonene på Lierskogen som ble forsvart av 5200 mann. Plasseringen av stillingene var imidlertid ganske uheldig fordi de ikke ga forsvarne noen retrettsmuligheter dersom svenskene skulle klare å slå en bresje gjennom forsvarsstillingen eller omgå den. Drammenselven hadde ikke bro, kun en ferge langt vestover. De topografiske forholdene med høye skrenter, dype daler og tett skog gjorde omgruppering av retirerende styrker vanskelig om ikke umulig. Hele forsvaret var avhengig av forsvarsstillingens styrke og forsvarernes villighet til å forsvare dem. Alternativet ville være tapet av det sønnenfjellske Norge.

Gjellebekk skanse

Allerede da evakueringen startet hadde kaptein Hoffmann påbegynt arbeidet med utbygging av befestede posisjoner på Lierskogen, ved det høyeste punktet på veien mellom Asker og Lier. Veien gikk på et høydedrag gjennom tett skog. Veien var smal med dyp sne på begge sider. Hoffman anla en stor skanse med feltkanoner på en høyde, flankert av mindre befestede posisjoner. Disse støttepunktene var forhugninger der det var reist lange palisader av tømmer foran brystvern der soldatene kunne holde stand mot angrep. Sterke stillinger på hver side av veien ville tvinge en angriper inn mot skansen der feltkanonene hadde fri sikt mot den trange veien som var så smal at det bare var plass til to ryttere i bredden. Arbeidet ble påbegynt 14. mars 1716 og et godt forsvarsverk ble bygget på under en uke.

Men Gjellebekk skanse med sine omkringliggende befestede stillinger og forhugninger var ikke det eneste forsvarsanlegget vendt mot øst. Til høyre lå veien mellom Asker og Røyken som en mulig framrykningsvei mot Drammen. Generalmajor Sehested med 1. Søndenfjelske dragonregiment og noen kompanier fra Smålenske regiment under major J. C. Schilling og major G. F. Oldenburg ble derfor sendt til området rundt gården Gjellum i Røyken, vest for Slemmestad. Denne flankerende forsvarsstillingen, som også ble kalt Gjellum-stillingen, ble bygget ut blant annet med en kanonstilling for skipskanoner som var blitt hentet fra et skip som lå innefrosset i Drammensfjorden. Alle stier gjennom skogen på begge flanker av Gjellebekk skanse som bare lokalkjente visste om, ble holdt under oppsyn av bønder fra Lier. Det ble også gitt instrukser om å varsle om et eventuelt svensk fremstøt over Indre Oslofjord.

Trefningen

Den 23. mars 1716 sendte den svenske krigerkongen en rekognoseringsavdeling på 600 dragoner i tre kompanier under oberst Dietrich Johan Löwenstierna for å få rede på hvor sterke de norske stillingene var og eventuelt finne ut om det fantes svakheter som kunne utsettes for et konsentrert angrep. Löwenstierna bestemte seg for et såkalt «voldelig rekognoseringstokt» for å kunne bedømme forsvarernes styrke og plassering i terrenget. Derfor stormred svenskene gjennom forpostene ved Ravensborg i Asker 20 km sørvest for Christiania. Etter å ha kommet videre fant de en framskutt norsk avdeling på 30 dragoner og sprengte den og drev de gjenværende på flukt inn i bakenforliggende stillinger.

Men Vesterlenkompaniet av 2. søndenfjelske dragonregiment holdt stand og fikk hjelp av tre kompanier som kom forsvarerne til unnsetning. Svenskene hadde fått øye på den sterke skansen, snudde under kampene som var uryddige og preget av stor forvirring. Löwenstierna mått trekke seg tilbake gjennom skogene og over veien i dyp snø. Inne i skogen ble de beskutt av en norsk skiløpertropp på 70 mann. Ute av stand til å forsvare seg var Löwenstierna og hans dragoner under ild i flere timer og mistet 19 mann og flere hester.

Etterspillet

Da Löwenstierna hadde vendt tilbake avla han rapport til kongen som bemerket at terrenget var vanskelig å forsere. Den dype snøen gjorde det enda vanskeligere. I tillegg hadde nordmennene lagt sin forskansning og brystvern så høyt at et direkte angrep ville være vanskelig selv uten snø. Et frontalt angrep mot så sterke forsvarsstillinger var ikke mulig under slike forhold. Karl XII beordret derfor Löwenstierna om å ta stilling ved Ravnsborg i Asker for å holde øye med de norske styrkene på Gjellebekk. Med bare 7000 mann i sin egen hær kunne han vanskelig tillate seg kostbare angrep i nærheten av sterke norske styrker. En omgående bevegelse var dermed den siste muligheten han kunne satse på.

Karl XII hadde innledet beleiringen av Akershus festning med en stor hær. Så snart den medbrakte proviant og forage var oppspist, måtte svenskene i større omfang sende ut patruljer for kreve inn kontribusjoner i form av mat og fôr. Allerede kort etter nederlaget ved Gjellebekk fikk Löwenstierna ordre om å dra rundt i de omkringliggende distriktene for å kreve inn kontribusjon.

Det svenskene ikke visste var at de norske forsvarerne ikke var særlig bedre stilt. I forvirringen som fulgte nyheten om svenskenes angrep hadde forsyningstjenesten, som var dårlig nok fra før, gått i stå. Da Slottsloven måtte flytte sin virksomhet sammen med hærens hovedmagasin og forsyningstjenesten til Drammen, tok det tid å denne på skinner igjen. Private borgerne som overtok ansvaret gjennom en nyopprettet «provideringskommisjon», klarte å redde situasjonen gjennom nøysomt og effektivt arbeid. Men før dette skjedde måtte soldatene klare seg med lite proviant og tilbringe mye av tiden ute i kaldt vintervær. Denne situasjonen varte i minst to uker. Først fra tidlig i april ble situasjonen bedre fordi provideringskommisjonen var forutseende nok til å rekvirere betydelige matforsyninger som lå langt borte fra krigssonen.

Da Karl XII bestemte seg for å slå retrett fra Christiania var hæren hans svekket, mens den norske var ved godt mot og tilfredsstillende underholdt med mat, øl og nødvendigheter. Lützow hadde vunnet sin kamp mot Karl XII.

Litteratur

• Alf E. Bjerke Nordens løve - Karl 12 i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
• Magnar Saltnes Akershus infanteriregiment nr. 4 1628-1995 1998 ISBN 82-90545-78-9
• Arne Marensius Bull Oppland regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6

Eksterne lenker

• Om Gjellebekk skanse Arkivert 14. mars 2016 hos Wayback Machine., fra nettstedet kjentmannsmerket
• «Oberstløytnant Leif Hamres sensasjonelle funn», fra nettsidene til Lier Rotary