Angrepet i Svinesund

Angrepet i Svinesund den 2. juni 1716 var en mindre begivenhet under Karl XIIs første Norgesfelttog. Der hadde nordmennene gjorde et forsøk på å ødelegge den svenske flytebroen over Svinesund som var ferdigbygget og lagt sammen av general Christian Ludvig Ascheberg ved midten av mai. Tordenskjold gjorde også et angrep som mislykkes ovenfor svenskenes overraskende ild.

Bakgrunnen

Krigsplanen som var utarbeidet av Karl XII av Sverige i Ystad, Skåne sørover i Sverige går ut på et knipetangsmanøver med 3 000 svenske soldater fra Värmland under kongen og 4 000 andre soldater fra Dalsland under generalløytnant Carl Gustav Mörner mot Christiania forutser et tredje oppdrag, sikringen av sjøledene nordover langs Oslofjorden over Svinesund. En forbindelse mellom Göteborg og Christiania skulle sikres av Ascheberg med hans 700 soldater og i forveien var det lagt ut store mengder tømmer på den svenske siden av sundet. Men byggingen av en flytebro måtte skje fra begge sider av sundet så brohodet inn i Norge mellom Fredrikstad i nordvest og Fredriksten i sørøst måtte dannes og dette oppdraget blir vanskelig.

Allerede ved slutten av mars til begynnelsen av april oppdaget norske tropper på streiftog de utplasserte tømmermengder ment for broslagning og ødelegger dette for å forhindre Ascheberg fra å kunne reise flytebroen som var planlagt. Det var altfor få menn til å beskytte dette og man var nødt til å bevare forbindelsen med generalløytnant Mörner gjennom Moss som var tatt og forlatt under det første slaget om Moss den 26. mars 1716.

Det var ikke før Karl XII hadde brutt opp fra beleiringen av Akershus festning den 30. april og kom til Torpum ved begynnelsen av mai det kom fortgang i arbeidet med flytebroen som blir ferdigbygget og satt i stand ved midten av mai for troppeforflytninger av flere regimenter fra Båhuslen. En beleiring av Fredrikshald, dagens Halden, tok seg opp og en sikringsgruppe mot utfall fra den sterke basen i Fredrikstad var nødvendig.

Fra Halden deltok de to frivillige Colbjørnsen-kompanier i streiftog med båt og hest og til fots til stor plage for den svenske hærens forsyningslinjer langs Iddefjorden og over Svinesund samt i det østfoldske landskapet. Men unnsetning med viktige forsyninger fra sjøsiden var viktig fordi man kunne ikke holde ut særskilt lenge og flytebroen var en fysisk sperre for utferdsel i sundet. Peder Colbjørnsen sammen med viseadmiral Gabel og Fredrikstens kommandant Hans Jacob Brun planlagt dermed et angrep allerede kort etterpå. Tordenskjold hadde under et møte med Slottloven i Christiania kommet med råd og oppmuntring om å angripe flytebroen. Den 21. mai begynner skipsbyggerne å konstruere en artilleripram, en stykkpram eller et flåtebatteri med seks kanoner ment for det planlagte angrepet som skulle skjer fra begge ender av sundet.

Angrepet

Planen var å engasjerer de svenske vaktpostene ved broen med ild fra artilleriprammen mens en mindre fregatt, «Den kronede Rose» skulle fra Sponviken fort angripe flytebroen fra sjøsiden. I mellomtiden vil norske mannskaper bryte opp flytebroen og åpnet sjøleden gjennom Svinesund.

Den 2. juni 1716 var det hørt to ganger ni skudd fra Fredriksten festning som signal for at angrepet skulle begynne. Fra Sponviken fort kom «Den kronede Rose» med 22 kanoner ut på sjøsiden, men det var vindstille så galeier måtte buksere fregatten mot Svinesund. Der oppdaget nordmennene at svenskene hadde anlagt sterke stillinger på den svenske siden av sundet med infanteri som også hadde artilleri med seg. Disse nye befestninger var Sundsborg skanser reist på den svenske kongens ordre for å beskytte flytebroen.

Under sterk beskytning med muskettild og mindre stykker røk slepetauene så fregatten uten styring drev sidelengs mot en tømmerlense som var lagt ut på vannet foran flytebroen. Det var ikke mulig å feste linene på nytt under den svenske ilden. Fregatten kunne ikke berges da store svenske styrker kom ut og entret «Den kronede Rose». Etter å ha ført vekk mannskapet på angivelige 70 mann måtte svenskene senket skipet fordi de kunne ikke føre den vekk i sikkerheten.

Artilleriprammen under Peder Colbjørnsen kom til og fortsetter kampen, men den sterke ilden fra de svenske skanser forhindret angrepet som var allerede svekket siden sjøstyrkene fra Nordsjøeskadren hadde trukket seg vekk etter tapet av «Den kronede Rose». Colbjørnsen måtte trakk seg og artilleriprammen tilbake opp i Iddefjorden som nå var avsperret for tre år framover av de nye Sundsborg skanser som tilsammen talt 11 skanser som vil ha 28 kanoner ved et senere tidspunkt.

Mellomspillet

Nederlaget den 2. juni blir styrket av tapet av Sponviken fort som blir tatt under angrep av svenskene under general Delvig. Det var utplassert to morter på den svenske siden av sundet sammen med byggingen av Sundsborg skanser så kystfortet blir satt under et sterkt bombardement som var så effektiv at portene på fortet var slått helt ut.

Løytnant Günther måtte kapitulerte den 6. juni da general Delvig opplyste at hvis svenskene skulle se seg nødt til å løpe storm mot fortet vil det ikke blir gitt nåde til garnisonen på 80 soldater og dragoner. Med Sponviken fort var 16 verdifulle kanoner tatt og Günther var ført i fangenskap sammen med garnisonen. Karl XII aktuelt gjort det verre ved å gir den uheldige løytnanten som berget sine menn fra døden permisjon under løfte om å vende tilbake fra å ha vært hos nordmennene. Günther ble stilt for krigsrett etter han hadde blitt utvekslet med en svensk offiser i mellomtiden og blir dømt til avskjedigelse i unåde.

Flytebroen var sikret. Men fra sør kom Tordenskjold med den norske innenskjærs eskadren på to stykkpram, to fregatt og tre galeier. Da Karl XII mens slaget i Dynekilen pågikk den 8. juli 1716 var underrettet om den nye trusselen mot flytebroen, realisert han at hvis disse stykkprammer kunne stevnet inn i Svinesund vil det være vanskelig å forhindret dem fra å ødelegge flytebroen. Han gav ordre om umiddelbar retrett fordi landeveien forbi Fredriksten festning var ikke holdbar for rask forflytning med tungt materiell. Han foretrekket å være på den sikre siden fremfor å stolte på Sundsborg skanser langs Svinesund.

Det andre angrepet

Den norske innenskjærs eskadren var utmattet og i behov for reparasjon og etterforsyninger om morgen til den 9. juli ved Makö eller Magø ikke langt fra Dynekilen utenfor Svinesund. Den svenske motstanden hadde tatt på, spesielt på de større skipene i eskadren. Dessuten måtte Tordenskjold som eskadresjef avvente ordre fra viseadmiral Gabel og ikke minst den norske øverstkommandanten Lützow. Generalløytnant Lützow var til hans forsvar rask på avtrekkeren for allerede tidlig sendt han ut et brev som skulle fortest mulig nå Tordenskjold.

Men brevet var ett døgn forsinket fra Rolvsøy ved Fredrikstad av uvisste årsaker og da Tordenskjold leste brevet, hadde han ikke tid på seg for å få i stand eskadren. Retretten var allerede på gang idet brevet var kommet og man visste at den vil snart være overstått.

Med galeiene «Prins Christian», «Louise» og «Charlotte» fossrodde nordmennene fem kilometer mot Svinesund og tre kilometer videre lå flytebroen i et håp på å kunne overrasker svenskene på bevegelse på flytebroen og anvendt stor skade med deres skyts. Ved firetiden nådde Tordenskjold Svinesund og uten å vente eller å rekognosere slå inn i sundet. Der kom de under ild fra svenskene på sørsiden av Svinesund med et batteri.

Tordenskjold angrep djervt batteriet på en kolle og landsette sine menn som fordrev de svenske artilleristene og skulle fornagle kanonene som med holmen i Dynekilen da et svensk motangrep kom. Etter å ha kommet seg i sikkerhet ombord på skipene blir de sjokkert av svære brak med granater som kom fra morterskyts som var satt der for bombardementet av Sponviken fort. Uten å bli truffet da morter ikke var egnet mot skip pga. dårlig treffsikkerhet, kom de seg vekk.

Men 4 var døde og 4 andre såret. Tordenskjold som måtte avbrøt angrepet, fant senere at svenskene hadde senest ved kl. 3 dratt over flytebroen. Bare mindre enn to timer før. Ordren var kommet altfor sent.

Etterspillet

Tross alt var Tordenskjold i stand til å fullføre hans løfte om unnsetning. I tomrommet etter svenskenes retrett tok generalløytnant Lützow seg god tid med å flytte sine styrker sørover etter kongelige ordre. Frederik IV ønsket at hoveddelen av styrkene skulle bli stående bak Glomma inntil videre. Kontakt med Fredriksten festning og Halden over land var dermed oppnådd som et resultat av svenskenes retrett som hendt i god orden.

Men flytebroen var ikke oppbrutt. Lützow måtte avvente situasjonen på den andre siden av grensen for å iverksette større militæroperasjoner i den nære fremtiden. Karl XII ble kontaktet av sine menn som informerte ham at en stor militær styrke på 70 000 mann hadde samlet seg for en planlagt invasjon fra Sjælland. Dermed måtte svenskekongen i all hast dra sørover bort fra grenselandet mot Norge. Dermed beordret han ødeleggelsen av flytebroen den 22. august 1716, begrunnet sin avgjørelse av frykt for et norsk angrep over Svinesund mot Strömstad. Dermed skulle man stole på de nylige reiste stillinger i Sundsborg skanser langs Svinesund og mot Iddefjorden.

Det var ikke før i juli 1719 norske styrker kom seg over og tok Sundsborg skanser som ble etterlatt i ruiner, til da var Iddefjorden i realitet en innsjø atskilt fra havet.

Litteratur

• Carl Oscar Munthe; Frederikshald Og Frederiksstens Historie Indtil 1720 Aschehoug 1906, Kristiania