Slaget ved Storkyro

Slaget ved Storkyro
Konflikt: Den store nordiske krig
Den svenske kommandanten Carl Gustaf Armfeldt
Dato 2. mars 1714 Sted Napo ved Storkyro i Österbotten, Finland 63°0'N 22°19'Ø Resultat Avgjørende russisk seier
Stridende parter
Sverige	Tsar-Russland
Kommandanter og ledere
Carl Gustaf Armfeldt	Mikhail Golitsyn
Styrker
5 100	8 495
Tap
1 600 døde, 900 sårede 2 500 krigsfanger	1 800-2 000 døde

Slaget ved Storkyro under den store nordiske krig fant sted ved stedet Napo (fi.: Napue) i Storkyro (fi.: Isokyrö) sogn i Finland den 19. februar^jul./ 2. mars 1714^greg.. Etter å ha trukket seg tilbake for den overtallige russiske styrken, møtte her den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt den russiske hæren under fyrst Golitsyn i et desperat slag den 2. mars 1714. Den svenske styrken, som hovedsakelig bestod av finske soldater og bønder, ble fullstendig knust av de russiske styrkene, og Finland var etter dette fullstendig under russisk kontroll fram til freden i Nystad i 1721 som markerte avslutningen av krigen.

Bakgrunn

Etter å ha overtatt kommandoen over hæren i Finland hadde Armfeldt forsøkt å stanse russerne ved Pälkäne i Tavastland, men var etter en skarp strid tvunget til retrett med tapet av 500 mann og tolv kanoner.

Armfeldt gjorde et nytt forsøk på å holde stand ved Tammerfors, men ble nødt til å oppgi stillingen uten avgjørende strid på grunn av oppløsningstendenser i den finske armeen.

Slaget

Armfeldt trakk seg tilbake til Storkyro ved Vasa og holdt her et krigsråd. Det ble besluttet å forsøke å holde stand ved Storkyro og den finske armeen begynte å bygge ut stillinger på begge sider av den tilfrosne Kyro älv (fi.: Kyrönjoki).

Armfeldt hadde anslagsvis 4300 mann regulære tropper og 1500 bevæpnede bønder. Om russernes styrke varierer anslagene fra 8500 til 12000 mann. Under enhver omstendighet synes russerne å ha hatt en betydelig tallmessig overlegenhet. Det desperate i situasjonen synes understreket i valget av feltrop for dagen, som var: "Med Guds hjelp!"

Innledningsvis hold den finske armeen godt stand mot russerne og et motangrep med den venstre fløyen lyktes blant annet å erobre seks russiske kanoner. To russiske angrep ble slått tilbake.

Fyrst Golitsyn skal før det avgjørende tredje angrepet ha formant sine menn med at de måtte seire eller dø, idet en retrett gjennom et frossent fiendeland ville bety den russiske hærens undergang.

Da russerne satte inn sitt tredje angrep skjedde den begivenhet som snudde slaget i russisk favør: Det finske kavaleriet under general de la Barre synes umotivert å ha fått panikk og rømte slagmarken uten å ha vært alvorlig engasjert.

Russerne grep straks muligheten og angrep finnenes nå eksponerte høyre flanke, samtidig som andre russiske avdelinger presset på i sentrum og etterhvert mot den venstre flanken.

Det finske infanteriet ble nå trengt sammen og utsatt for et knusende trykk. General Armfeldt skal ha utvist stort personlig mot i forsøket på å lede og oppildne sine menn i forsøket på å holde stand.

I det lange løp kunne man imidlertid ikke stå seg mot den russiske overmakten og svenskene måtte rømme slagfeltet med tapet av halve hæren (ca. 2000 mann), i praksis mesteparten av infanterikontingenten. Russiske tap er ukjente, men antas også å ha vært betydelige. Noen kilder anslår disse så store som 3000 døde og sårede. Antallet døde på begge sider var uproporsjonalt høyt fordi mange sårede frøs ihjel på slagmarken.

Følger av slaget

Med nederlaget ved Storkyro var Finland definitivt tapt for Karl XII.

En del kilder, bl.a. Runeberg, har utpekt general de la Barre som syndebukk og den ansvarlige for det finske nederlaget.

Armfeldt på sin side var lojal mot de la Barre og ga i ettertid uttrykk for at "alle mann hadde gjort sin plikt".

De la Barre fulgte senere Armfeldt på det katastrofale felttoget mot Trondheim i 1718.