Bleikøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°53′20,328″N 10°44′19,806″Ø

Velhuset (tidligere sanatorium), sett fra nordvest ved fergekaien
Sydspissen av Bleikøya, med Daggerskjær utenfor og Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen i bakgrunnen
Minnesmerke over falne i annen verdenskrig, på høyden midt på øya
Gården nord på øya, med eldste bygning fra 1700-tallet
Hyttelandskapet midt på øya
Gamlebrygga på vestsiden

Bleikøya er en øy i Oslos fjordbasseng (indre Oslofjord). Den ligger utenfor Kongshavn, mellom Hovedøya og Sjursøya, og har helårs fergeforbindelse fra Rådhusbrygge 4, cirka 2 km unna (før 21. mars 2015 gikk båtene fra Vippetangen).

Bleikøya eies av staten, forvaltes av Statsbygg og er regulert til friluftsområde. På øya ligger det ca. 90 små hytter, bygget i 1920- og 1930-årene. Gården Bleikøyplassen har vært bebodd av samme familie siden 1700-tallet.

Navn og naturforhold[rediger | rediger kilde]

Navnet kommer fra det norrøne ordet bleikr som betyr «lys».

Øya er en knapp kilometer lang, 125 dekar stor og langstrakt i retning sørvest – nordøst. Bleikøya tilhører området av Oslofeltet med kalkstein og skifer fra ordovicium.[1]

Sør for Bleikøya ligger skjæret Daggerskjær (dagger betyr vraltende småbarn),[2] nord for øya ligger holmen Bleikøykalven. Bleikøykalven og Daggerskjær er viktige hekkeområder for sjøfugl.

Naturreservat[rediger | rediger kilde]

Nordøst på øya ligger Bleikøya naturreservat på 74 dekar hvorav 69 dekar er land. Fra 15. april til 15. juli (hekkesesongen) er det forbudt å gå i land på Bleikøykalven.[3] Se også Faktaark om Bleikøya naturreservat.

Historie og bebyggelse[rediger | rediger kilde]

I middelalderen var Bleikøya klostergods under Hovedøya kloster. Etter at kongen overtok eiendomsretten i 1537, ble Bleikøya liggende ubrukt til begynnelsen av 1700-tallet.

Under det første Norgesfelttoget i 1716 søkte Karl XIIs soldater den 21. mars ly bak øya for kanonbeskytningen fra Akershus festning. Osloøyenes eneste gård, Bleikøyplassen, finnes nord på øya og har vært bebodd av samme familie siden tidlig på 1700-tallet.[4] Gården har drevet med dyr, gras, vadfiske (garn fra land) og båtbygging. Driften stanset i 1980, mens familien bor fortsatt på gården i 2010. Hovedhuset ble fredet i 1985.[5]

Sør på øya har det ligget et hus kalt krutthuset, der bedriften Egene Dynamittfabrikk oppbevarte krutt. I 1861 ble det arrangert et stort turnstevne på øya.

Direktør Gjerdrum oppførte i 1864 et stort sommerhus, ved dagens fergeleie på vestsiden. Ved bryggen ble det bygget badehus og oppsatt to saluttkanoner til bruk ved festligheter. Kristiania kommune leiet villaen fra 1885 som sanatorium for barn med skrofuløse, en form for tuberkulose som rammer lymfekjertlene. Antall pasienter var 35, blant dem også noen voksne. Driften stanset i 1926, og pasientene ble overført til det utvidede Ullevål sykehus og Vardåsen i Asker. Villaen, som i sanatorieperioden var kalt doktorboligen, ble kjøpt av velforeningen i 1926 og er i dag velhus og butikk. En annen villa nær ved, Brunvillaen, som også ble brukt av sanatoriet, ble flyttet til Malmøykalven i 1926. Forfatteren Oskar Braaten var innlagt ved sanatoriet som barn, og har skildret oppholdet i novellen Overgivelse.

I 1926 åpnet Landsbruksdepartementet, som forvaltet statens eierrettigheter, for hyttebygging. Det hadde da foregått telting og oppsetting av enkle hytter på Lindøya siden rundt 1915, og tillatelsen ble gitt alle de tre aktuelle øyene Lindøya, Nakkholmen og Bleikøya. Regulering ble foretatt av departementet og Selskabet for Oslo Byes Vel.

Største tillatte grunnflate på hyttene var opprinnelig 25 kvadratmeter. De festeavtalene som gjelder i dag begrenser arealet på hyttene til 32 kvadratmeter og mønehøyden til 4,8 m for hytter med hems, og 40 kvadratmeter og mønehøyde 3,6 m for hytter uten hems. Festeperioden er fra 1982 utvidet fra 1 år til 40 år, med 5 års automatisk fornyelse.[6] Avisen Øya og vi for de tre hytteøyene kom ut fra 1928 til 1963.[7]

I 1938 var tomtene fullt utnyttet, med cirka 90 hytter.

Vann fra det kommunale ledningsnettet kom til øya i 1950-årene.[8]

Kystverket har to lykter for båttrafikken på Bleikøya, helt nord på vestsiden og ytterst på Bleikøykalven.[9]

Foreningsliv[rediger | rediger kilde]

Bleikøya Vel, stiftet en gang før 1926, organiserer hytteboerne. Bleikøya Dameforening ble stiftet i 1928.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johannes A. Dons: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelse. Nesbru, Vett & Viten, 1996, kart som vedlegg. ISBN 82-412-0102-8
  2. ^ Gjerland side 114
  3. ^ «Forskrift om Bleikøya naturreservat». Lovdata. Besøkt 28. juni 2017. 
  4. ^ Reguleringsforslaget 2008 oppgir 1721, Gjerland side 120 oppgir 1735
  5. ^ Gulbrandsens hus. Kulturminnesøk hos Riksantikvaren (avlest 30. juni 2010)
  6. ^ Reguleringsforslaget 2008, utdypende saksfremstilling, side 4
  7. ^ Nils Petter Thuesen, Gry Waage og Ragnvald Bing Lorentzen: Oslo 1945-1965. Oslo, Kom forlag, 2007, side 263. ISBN 978-82-92496-46-6
  8. ^ Reguleringsforslaget 2008, utdypende saksfremstilling, side 6
  9. ^ Kystverkets oversikt over sjømerker. Velg Område / Oslo og Farled, Fyr og Merker / Fyr og lykter[død lenke] (avlest 30. juni 2010)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]