Charles Warren

Charles Warren
Født		7. feb. 1840 Bangor
Død		21. jan. 1927 (86 år) Somerset
Beskjeftigelse		Antropolog, offiser, politibetjent, arkeolog, ingeniør, fotograf
Utdannet ved		Royal Military Academy Woolwich Royal Military College, Sandhurst Cheltenham College Bridgnorth Endowed School Thomas Adams School
Far		Charles Warren
Barn		Violet Warren Charlotte Warren Frank Warren Richard Warren
Nasjonalitet		britisk
Medlem av		Royal Society (1884–) Royal Engineers
Utmerkelser		Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Kommandørridder av Order of the Bath Fellow of the Royal Society
Charles Warren på Commons

Charles Warren (født 7. februar 1840, død 21. januar 1927) var en britisk general, arkeolog og Commissioner of Police of the Metropolis i London fra 1886 til 1888, i perioden da Jack the Ripper begikk sine mange drap i London.

Bakgrunn

Warren ble født i Bangor i Caernarfonshire i Wales og var sønn av generalmajor Charles Warren. Han utdannet seg ved Bridgnorth School og Wem Grammar School i Shropshire. Han gikk også en periode på Cheltenham College i 1854. Derfra dro han til Royal Military Academy Sandhurst og videre til Royal Military Academy i Woolwich (1855–1857). Den 27. desember 1857 fikk han kommisjon som fenrik i Royal Engineers. Den 1. september 1864 giftet han seg med Fanny Margaretta Haydon (død 1919). De fikk to sønner og to døtre. Warren var en hengiven anglikaner og en entusiastisk frimurer.

Militærtjeneste

Fra 1861 til 1865 arbeidet Warren som landmåler i Gibraltar. Fra 1865 til 1867 var han assisterende instruktør i landmåling ved Royal School of Military Engineering i Chatham.

I 1867 dro Warren til Palestina med Palestine Exploration Fund. Han gjennomførte den første betydelige utgravningen av Jerusalem og startet dermed en ny tidsepoke i bibelsk arkeologi. Hans mest betydelige funn var en vannsjakt, nå kjent som Warren's Shaft og en rekke tunneler under Tempelberget. Han var også med på å oppdage moabittstelen.

Dårlig helse tvang Warren til å returnere til England i 1870. Han tjente for en kort tid ved Dover og så ved artilleriskolen i Shoeburyness (1871–1873). Kolonikontoret gav ham i 1876 spesialkommisjon for å landmåle grensene mellom Griqualand West og Oranjefristaten. I Transkeikrigen (1877–78) ledet han Diamond Fields Horse og ble hardt såret ved Perie Bush. Han ble midlertidig forfremmet til oberstløytnant og ble utnevnt som spesialkommisjonær for å undersøke «de innfødte spørsmål» i Bechuanaland hvor han ledet styrkene under et opprør. Han ble administrator av Griqualand West i 1879.

Warren returnerte i 1880 til England for å bli hovedinstruktør i landmåling ved ingeniørvåpenskolen. Han holdt denne stillingen frem til 1884, men ble avbrutt i 1882 da Admiralty sendte ham til Sinai for å undersøke hva som hadde skjedd med den arkeologiske ekspedisjonen til professor Edward Henry Palmer. Han oppdaget at ekspedisjonsmedlemmene hadde blitt ranet og myrdet, fant restene av dem og førte deres mordere for retten.

I desember 1884, nå generalmajor, ble Warren sendt som kongelig spesialkommisjonær for å lede en militær ekspedisjon til Bechuanaland for å sikre britisk herredømme i møte med tysk og transvaalsk tilranelse og for å kue boerstatene Stellaland og Goshen som var støttet av Transvaal og som stjal land og kveg fra de lokale tswana–stammene. Styrken var kjent som Warren-ekspedisjonen og bestod av 4000 briter og lokale soldater. De dro nordover fra Cape Town fulgt av de tre første observasjonsballonger som noen gang ble brukt av British Army i felten. Ekspedisjonen nådde sine mål uten blodsutgytelse, og Warren ble kalt tilbake i september 1885.

Politisjef i London

I 1885 stilte Warren til valg til parlamentet i valgdistriktet Sheffield Hallamshire, som uavhengig liberal kandidat med et radikalt program. Han tapte med 690 stemmer og ble utnevnt som kommandant ved Suakin i 1886. Men få uker etter at han kom frem, ble han utnevnt til Commissioner of Police of the Metropolis etter at Edmund Henderson trakk seg.

Det stod dårlig til ved Metropolitan Police Service da Warren tok over, på grunn av Hendersons unnfallenhet de siste årene han satt som øverste sjef. Ettersom det var stor fattigdom i London på den tiden, var det ofte demonstrasjoner og uro i gatene. Warren var bekymret over at politifolkene var utsatt for større risiko som følge av den sosiale uroen, men i praksis ble det gjort lite eller ingenting for å ivareta dem. Mennene under ham syntes han var fjern, selv om han stort sett hadde et godt forhold til sine avdelingsledere. Ved dronning Victorias jubileum i 1887 fikk politiet gjennomgå i offentligheten etter at Elizabeth Cass, en antatt respektabel ung syerske, ble arrestert for prostitusjon – trolig uten å være skyldig – hvorpå hennes arbeidsgiver stilte som vitne under rettergangen for å støtte hennes forklaring.

Situasjonen ble ikke bedre av at det skar seg mellom Warren, som var politisk liberal, og den konservative innenriksministeren Henry Matthews, som ble utnevnt få måneder etter at Warren ble politisjef. Matthews støttet ønsket til James Monro som var visepolitisjef med ansvar for straffesaker, om i praksis å forbli uavhengig av politisjefen; Matthews støttet også politistyrkens økonomidirektør, som kontinuerlig braket sammen med Warren. Heller ikke Innenriksdepartementets departementsråd Godfrey Lushington kom særlig godt overens med Warren. I tillegg gjorde avisene narr av Warren for at han bar uniformer med særdeles mange striper og annen «pynt», for at han la seg opp i hva slags støvler mennene hans gikk med (en fornuftig bekymring med tanke på at de gikk opp til 35 km til dagen, men som ble presentert i pressen som et latterlig oppheng i militæreffekter), og for at han innførte drill på nytt, lenge etter at korpset hadde avskaffet den praksisen. Den radikale pressen vendte seg fullstendig mot ham etter den blodige søndagen den 13. november 1887 da 4000 politimenn til fots, 300 infanterister og 600 ridende politimenn samt The Life Guards ble satt inn for å stanse en demonstrasjon i Trafalgar Square.

I 1888 gjeninnførte Warren et ledernivå som hadde blitt fjernet før hans tid: han opprettet fire District Superintendent-stillinger som var plassert i rang mellom superintendents og assistant commissioners. I 1889 opprettet Warren enda en stilling: leder for Criminal Investigation Department (CID). Innenriksministerets departementsråd Monro ville at den stillingen skulle gå til hans venn Melville Macnaghten, men Warren nektet, og viste til at at Magnaghten under uroligheter i Bengal hadde blitt «banket opp av hinduer» (som Warren formulerte det). Denne saken førte til at konflikten eskalerte mellom Warren og Monro, og kulminerte med at begge mennene tilbød innenriksminister Matthews sin oppsigelse. Matthews aksepterte Monros oppsigelse, men deretter ga han ham bare en ny stilling i innenriksdepartementet, der han fikk beholde kommandoen over Special Branch – som var hans særlige interesseområde. Robert Anderson ble utnevnt til Assistant Commissioner (Crime) og superintendent Adolphus Williamson ble utnevnt til Chief Constable (CID), altså leder for Criminal Investigation Department. Begge mennene ble oppfordret til å holde kontakten med Monro bak Warrens rygg.

Jack the Ripper

Warrens største problem var Jack the Ripper–saken. Han ble antagelig feilaktig holdt ansvarlig for at jakten på morderen var mislykket, og han stod overfor anklager i avisene som ofte var helt uten grunnlag. Han ble anklaget for å ikke klare å tilby belønning for informasjon, selv om han hadde støttet ideen, mens den ble stoppet av innenriksdepartementet. Han ble anklaget for å ikke bruke mange nok politimenn, mens Whitechapel faktisk krydde av dem. Han ble anklaget for å være mer opptatt av å uniformere politimennene enn detektivarbeidet, men det ble ikke vurdert at han lot sine erfarne detektiver gjøre sitt arbeid og sjelden blandet seg inn i deres arbeid. Han ble anklaget for ikke å bruke sporhunder, og da han brukte dem ble han anklaget for å være besatt av dem.

Han svarte nokså uklokt på denne kritikken ved å angripe sine kritikere i Murray's Magazine hvor han implisitt uttrykte støtte til at sivile skulle ta opp jakten på Jack the Ripper, altså selvjustis, noe politiet på gaten visste var en dårlig idé. Denne artikkelen førte til at Warren mottok en reprimande fra innenriksdepartementet for å ha avslørt detaljer fra politiets arbeid og for i det hele tatt å ha uttalt seg offentlig uten at det var klarert med departementet på forhånd. Warren hadde fått nok og sa opp, tilfeldigvis rett før mordet på Mary Jane Kelly den 9. november 1888. Nesten alle superintendentene i styrken besøkte ham hjemme for å si at det beklaget at han hadde tatt sin hatt og gått. Etter å ha gått av som politisjef vendte Warren tilbake til hæren.

Senere militærtjeneste og boerkrigen

Warren ble i 1889 sendt for å lede garnisonen i Singapore og kranglet kontinuerlig med innenriksministeren. Han plasserte kanonene til Singapore og forble der til 1894. Da han returnerte til England, ledet han Thames–distriktet fra 1895 til 1898 da han ble forfremmet til generalløytnant og trakk seg tilbake.

Ved utbruddet av andre boerkrig i 1899, returnerte han i tjenesten som kommandant for 5. divisjon av den sørafrikanske feltstyrken. Farwell beskriver beslutningen om å gi ledelsen til Warren som «et mysterium». I januar 1900 ledet Warren på inkompetent vis det andre unnsetningsforsøket til Ladysmith som var en vestlig flankemanøver over Tugela. I slaget ved Spion Kop den 23.–24. januar 1900 hadde han den operasjonelle kommandoen, og hans mislykkede dømmekraft, forsinkelse og manglende avgjørelse til tross for hans overlegne styrker kulminerte i katastrofen for britene ved Spion Kop. Farwell la vekt på Warrens opptatthet av hærens okser og hans syn om at høyden Hlangwane var nøkkelen til Colenso. Han foreslo at Warren «kanskje var den verste» av de britiske generalene i boerkrigen og med sikkerhet den mest «absurde». Warren ble kalt tilbake til Storbritannia i august 1900 og ledet aldri igjen styrkene i felten. Men han ble forfremmet til general i 1904 og ble kommandantoberst av det kongelige ingeniørvåpen i 1905. En bok av sørafrikaneren Owen Coetzer forsøkte «et lite forsøk på å frikjenne ham» for hans handlinger i boerkrigen.

Bibliografi

• The Recovery of Jerusalem (med Charles Wilson, 1871)
• Underground Jerusalem (1874)
• The Temple or the Tomb (1880)
• The Survey of Western Palestine (med Claude Conder, 1884) (Utdrag)
• On the Veldt in the Seventies (1902)
• The Ancient Cubit and Our Weights and Measures (1903)
• The Early Weights and Measures of Mankind (1914)

Litteratur

Faglitteratur

• Austin, Ron. The Australian Illustrated Encyclopedia of the Zulu and Boer Wars, Slouch Hat Publication, McCrae, 1999. ISBN 0-9585296-3-9
• Coetzer, Owen. The Anglo-Boer War: The Road to Infamy, 1899-1900, Arms and Armour, 1996. ISBN 1-85409-366-5
• Farwell, Byron, The Great Boer War, Allen Lane, London, 1976 (plus subsequent publications) ISBN 0-7139-0820-3
• Fido, Martin and Keith Skinner, The Official Encyclopedia of Scotland Yard (Virgin Books, London:1999)
• Grena, G.M., LMLK--A Mystery Belonging to the King vol. 1, Redondo Beach, California, 2004, ISBN 0-9748786-0-X
• Kruger, Rayne. Goodbye Dolly Gray: The Story of the Boer War, 1959
• Oxford Dictionary of National Biography
• Pakenham, T., The Boer War, 1979

Skjønnlitteratur

• Cloete, Stuart, Rags of Glory, Collins, London, 1963.
• O'Brien, Antony. Bye-Bye Dolly Gray, Artillery Publishing, Hartwell, 2006. ISBN 0-9758013-2-5

Eksterne lenker

• Palestine Exploration Fund, side om Warren
• Jack the Ripper Casebook, artikkel om Warren