Charles Warren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles Warren
Født7. feb. 1840[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bangor
Død21. jan. 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Somerset
BeskjeftigelseAntropolog, offiser, politibetjent, arkeolog, ingeniør, fotograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedRoyal Military Academy Woolwich
Royal Military College, Sandhurst
Cheltenham College
Bridgnorth Endowed School
Thomas Adams School
FarCharles Warren[5]
BarnViolet Warren[6]
Charlotte Warren[6]
Frank Warren[6]
Richard Warren[6]
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avRoyal Society (1884–)
Royal Engineers
UtmerkelserStorkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Kommandørridder av Order of the Bath
Fellow of the Royal Society
Charles Warren på Commons

Charles Warren (født 7. februar 1840, død 21. januar 1927) var en britisk general, arkeolog og Commissioner of Police of the Metropolis i London fra 1886 til 1888, i perioden til Jack the Ripper.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Warren ble født i Bangor i Caernarfonshire i Wales og var sønn av generalmajor Charles Warren. Han utdannet seg ved Bridgnorth School og Wem Grammar School i Shropshire. Han gikk også en periode på Cheltenham College i 1854. Derfra dro han til Royal Military Academy Sandhurst og videre til Royal Military Academy i Woolwich (1855–1857). Den 27. desember 1857 fikk han kommisjon som fenrik i Royal Engineers. Den 1. september 1864 giftet han seg med Fanny Margaretta Haydon (død 1919). De fikk to sønner og to døtre. Warren var en hengiven anglikaner og en entusiastisk frimurer.

Militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

Fra 1861 til 1865 arbeidet Warren som landmåler i Gibraltar. Fra 1865 til 1867 var han assisterende instruktør i landmåling ved Royal School of Military Engineering i Chatham.

I 1867 dro Warren til Palestina med Palestine Exploration Fund. Han gjennomførte den første betydelige utgravningen av Jerusalem og startet dermed en ny tidsepoke i bibelsk arkeologi. Hans mest betydelige funn var en vannsjakt, nå kjent som Warren's Shaft og en rekke tunneler under Tempelberget. Han hjalp også til med å oppdage moabittstelen.

Dårlig helse tvang Warren til å returnere til England i 1870. Han tjente for en kort tid ved Dover og så ved artilleriskolen i Shoeburyness (1871–1873). Kolonikontoret gav ham i 1876 spesialkommisjon for å landmåle grensene mellom Griqualand West og Oranjefristaten. I Transkeikrigen (1877–78) ledet han Diamond Fields Horse og ble hardt såret ved Perie Bush. Han ble midlertidig forfremmet til oberstløytnant og ble utnevnt som spesialkommisjonær for å undersøke «de innfødte spørsmål» i Bechuanaland hvor han ledet styrkene under et opprør. Han ble administrator av Griqualand West i 1879.

Warren returnerte i 1880 til England for å bli hovedinstruktør i landmåling ved ingeniørvåpenskolen. Han holdt denne stillingen frem til 1884, men ble avbrutt i 1882 da Admiralty sendte ham til Sinai for å undersøke hva som hadde skjedd med den arkeologiske ekspedisjonen til professor Edward Henry Palmer. Han oppdaget at ekspedisjonsmedlemmene hadde blitt ranet og myrdet, fant restene av dem og førte deres mordere for retten.

I desember 1884, nå generalmajor, ble Warren sendt som kongelig spesialkommisjonær for å lede en militær ekspedisjon til Bechuanaland for å sikre britisk herredømme i møte med tysk og transvaalsk tilranelse og for å kue boerstatene Stellaland og Goshen som var støttet av Transvaal og som stjal land og kveg fra de lokale tswana–stammene. Styrken var kjent som Warren-ekspedisjonen og bestod av 4000 briter og lokale soldater. De dro nordover fra Cape Town fulgt av de tre første observasjonsballonger som noen gang ble brukt av British Army i felten. Ekspedisjonen nådde sine mål uten blodsutgytelse, og Warren ble kalt tilbake i september 1885.

Politisjef i London[rediger | rediger kilde]

Warren stilte til valg til parlamentet i 1885 som uavhengig liberal kandidat i valgdistriktet Sheffield Hallamshire med et radikalt program. Han tapte med 690 stemmer og ble utnevnt som kommandant ved Suakin i 1886. Men få uker etter at han kom frem, ble han utnevnt til Commissioner of Police of the Metropolis etter at Edmund Henderson trakk seg.

Metropolitan Police Service var i dårlig tilstand da Warren tok over og led av Hendersons manglende aktivitet de siste årene. Den økonomiske tilstanden i London var dårlig, noe som førte til demonstrasjoner. Han var bekymret for mennenes velvære, men mye av dette ble det ikke gjort noe med. Mennene syntes han var fjern, selv om han stort sett hadde gode relasjoner med sine avdelingsledere. Ved dronning Victorias jubileum i 1887 fikk politiet betydelig publisitet etter at Elizabeth Cass, en antatt respektabel ung syerske ble (antagelig) feilaktig arrestert for prostitusjon og som fikk støtte av sin arbeidsgiver i rettssalene.

For å gjøre det verre kom ikke Warren som var liberal, godt overens med den konservative innenriksministeren Henry Matthews som ble utnevnt få måneder etter at han ble politisjef. Matthews støttet ønsket til James Monro som var assisterende Commisioner for kriminalitet, om i praksis å forbli uavhengig av politisjefen og støttet også politistyrkens finansielle leder som kontinuerlig braket sammen med Warren. Innenriksdepartementets daglige leder, Godfrey Lushington, kom heller ikke særlig godt overens med Warren. Warren ble også latterliggjort i avisene for sine overdrevne uniformering, hans bekymring for kvaliteten på hans menns støvler (en fornuftig bekymring med tanke på at de gikk opp til 35 km til dagen, men som ble tolket som noe som skyldtes han militære bakgrunn) og hans gjenintrodusering av drill. Den radikale pressen vendte seg fullstendig mot ham etter den blodige søndagen den 13. november 1887 da en demonstrasjon i Trafalgar Square ble brutt opp av 4000 politimenn til fots, 300 infanterister og 600 ridende politimenn og The Life Guards.

Warren introduserte i 1888 fem politimestre som hadde grad mellom superintendentene og Assistant Commissioners. Monro insisterte på at politimester for Criminal Investigation Department skulle være en venn av ham, Melville Macnaghten, men Warren motsatte seg utnevnelsen av ham på grunnlag av at Magnaghten under uroligheter i Bengal hadde blitt «banket opp av hinduer», slik Warren formulerte seg. Dette vokste til en betydelig krangel mellom Warren og Monro, hvor begge mennene tilbød sin oppsigelse til innenriksministeren. Matthews aksepterte Monros oppsigelse, men flyttet ham kun til innenriksdepartementet og lot ham beholde kommandoen over Special Branch som var hans særlige interesseområde. Robert Anderson ble utnevnt til Assistant Commissioner (Crime) og superintendent Adolphus Williamson ble utnevnt til politimester. Begge mennene ble oppmuntret til å holde kontakten med Monro bak Warrens rygg.

Jack the Ripper[rediger | rediger kilde]

Warrens største problem var Jack the Ripper–saken. Han ble antagelig feilaktig holdt ansvarlig for at jakten på morderen var mislykket, og han stod ovenfor anklager i avisene som ofte var helt uten grunnlag. Han ble anklaget for å ikke klare å tilby belønning for informasjon, selv om han hadde støttet ideen, mens den ble stoppet av innenriksdepartementet. Han ble anklaget for å ikke bruke mange nok politimenn, mens Whitechapel faktisk krydde av dem. Han ble anklaget for å være mer opptatt av å uniformere politimennene enn detektivarbeidet, men det ble ikke vurdert at han lot sine erfarne detektiver gjøre sitt arbeid og sjelden blandet seg inn i deres arbeid. Han ble anklaget for ikke å bruke sporhunder, og da han brukte dem ble han anklaget for å være besatt av dem.

Han svarte nokså uklokt på denne kritikken ved å angriepe sine kritikere i Murray's Magazine hvor han støttet selvjustis som politiet på gatene visste var en dårlig idé, og han klaget offentlig om sin manglende kontroll over CID som førte til en reprimande fra innenriksdepartementet for å ha våget å diskutere sitt kontor offentlig uten tillatelse. Warren hadde fått nok og sa opp, tilfeldigvis rett før mordet på Mary Jane Kelly den 9. november 1888. Alle superintendentene i styrken besøkte ham hjemme for å uttrykke sin anger. Han returnerte til militærtjenesten.

Senere militærtjeneste og boerkrigen[rediger | rediger kilde]

Warren ble i 1889 sendt for å lede garnisonen i Singapore og kranglet kontinuerlig med innenriksministeren. Han plasserte kanonene til Singapore og forble der til 1894. Da han returnerte til England, ledet han Thames–distriktet fra 1895 til 1898 da han ble forfremmet til generalløytnant og trakk seg tilbake.

Ved utbruddet av andre boerkrig i 1899, returnerte han i tjenesten som kommandant for 5. divisjon av den sørafrikanske feltstyrken. Farwell beskriver beslutningen om å gi ledelsen til Warren som «et mysterium».[7] I januar 1900 ledet Warren på inkompetent vis det andre unnsetningsforsøket til Ladysmith som var en vestlig flankemanøver over Tugela. I slaget ved Spion Kop den 23.–24. januar 1900 hadde han den operasjonelle kommandoen, og hans mislykkede dømmekraft, forsinkelse og manglende avgjørelse til tross for hans overlegne styrker kulminerte i katastrofen for britene ved Spion Kop. Farwell la vekt på Warrens opptatthet av hærens okser og hans syn om at høyden Hlangwane var nøkkelen til Colenso.[8] Han foreslo at Warren «kanskje var den verste» av de britiske generalene i boerkrigen og med sikkerhet den mest «absurde».[9] Warren ble kalt tilbake til Storbritannia i august 1900 og ledet aldri igjen styrkene i felten. Men han ble forfremmet til general i 1904 og ble kommandantoberst av det kongelige ingeniørvåpen i 1905. En bok av sørafrikaneren Owen Coetzer forsøkte «et lite forsøk på å frikjenne ham» for hans handlinger i boerkrigen.[10]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • The Recovery of Jerusalem (med Charles Wilson, 1871)
  • Underground Jerusalem (1874)
  • The Temple or the Tomb (1880)
  • The Survey of Western Palestine (med Claude Conder, 1884) (Utdrag)
  • On the Veldt in the Seventies (1902)
  • The Ancient Cubit and Our Weights and Measures (1903)
  • The Early Weights and Measures of Mankind (1914)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15343453m[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage, oppført som General Sir Charles Warren, The Peerage person ID p65887.htm#i658863, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cv6f3v, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Farwell, s.159
  8. ^ Farwell, s.159–161
  9. ^ Farwell, p.159
  10. ^ Coetzer, s.1

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Faglitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Austin, Ron. The Australian Illustrated Encyclopedia of the Zulu and Boer Wars, Slouch Hat Publication, McCrae, 1999. ISBN 0-9585296-3-9
  • Coetzer, Owen. The Anglo-Boer War: The Road to Infamy, 1899-1900, Arms and Armour, 1996. ISBN 1-85409-366-5
  • Farwell, Byron, The Great Boer War, Allen Lane, London, 1976 (plus subsequent publications) ISBN 0-7139-0820-3
  • Fido, Martin and Keith Skinner, The Official Encyclopedia of Scotland Yard (Virgin Books, London:1999)
  • Grena, G.M., LMLK--A Mystery Belonging to the King vol. 1, Redondo Beach, California, 2004, ISBN 0-9748786-0-X
  • Kruger, Rayne. Goodbye Dolly Gray: The Story of the Boer War, 1959
  • Oxford Dictionary of National Biography
  • Pakenham, T., The Boer War, 1979

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charles_Warren&oldid=24125863»