Bretagnes historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Topografisk kart over Bretagne.

Bretagnes historie kan referere til den samlede historien til den franske halvøya som ligger mellom Den engelske kanal og Biscayabukten, eller dannelsen og utviklingen av den særskilte bretonske kulturen og staten i tidlig middelalder og den påfølgende historien til denne staten fra kongedømme til hertugdømme og til den ble del av Frankrike. I denne sammenhengen vil den samlede historien til halvøya og området som kalles for Bretagne være emne fra de eldste tider og fram til i dag.

Det førbretonske Armorica omfatter en megalittkultur i oldtiden og var områder for keltiske stammer som eksisterte før romersk styre. Etter at Romerriket kollapset kom det en storstilt utvandring fra de sørlige områdene av Britannia som førte til grunnleggelsen av en britisk bosetning som var tilknyttet hjemlandene i Wales og Cornwall. Det uavhengige bretonske kongedømmet utviklet seg til hertugdømmet Bretagne før det senere ble forent i union med Frankrike som en provins. Etter den franske revolusjon ble Bretagne nedlagt som en administrativ enhet, men fortsatte å opprettholde sin særskilte kulturelle identitet. Dens administrative eksistens ble rekonstituert, om enn i redusert utgave, som regionen Bretagne på midten av 1900-tallet.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Rekonstruert ganggrav ved Locmariaquer, kalt Le table des Marchand. Taket, som vises som del av inngangen, er en hel steinhelle som trolig er den tyngste gjenstanden som er transportert på den tid (ca. 4 000 f. Kr)

Bretagne ble aldri islagt under istiden eller kvartærtiden på grunn av regionens beliggenhet ved kysten og mangel på betydelige fjellkjeder. Selv om landet var fritt for isbreer var det paleolittiske Bretagne kaldere sammenlignet med i det 21. århundre. Det klima som i dag gir grobunn for reinsdyr i de nordligste områdene av dagens Europa tilsvarer det klima som Bretagne hadde på istiden. Det ga derimot ikke god grobunn for menneskelig aktivitet i større utstrekning og kun et lite antall paleolittiske funnsteder er blitt avdekket. Et av disse er et overdekke i fjellet Perros-Guirec i nærheten av Rochworn. Den eneste hulen som er kjent er Roc'h Toul i nærheten av Guiclan (Finistère). I denne er ble det funnet rundt 200 gjenstander. Denne bosetningen knyttes til Aziliankulturen fra slutten av den paleolittiske tiden.

De best kjente mesolittiske stedene i Bretagne er gravplassene på øyene Hoëdic og Téviec i Morbihan med henholdsvis 10 og 9 graver. De kollektive gravene er plassert i skjellmøddinger uten egentlig orden. Gravene er dekket med steiner som danner en form for kuppel. Det er rike gravgaver som flintredskaper, graverte bein, smykker av skjell som demonstrerer en form for velstand fra dette jeger-samler-samfunnet hvor fisk var en viktig matkilde.

Villeneuve-Saint-Germain-kulturens mest vestlige utstrekning som en del av den båndkeramiske kulturen er funnet i østlige Bretagne ved Le Haut Meé. Glimmerskifer for armbånd fra den østlige utkanten av det bretonske fjellparti er funnet i bosetninger rundt Paris og viser en utstrakt handel. Et armbånd med polerte steiner av amfibolitt fra Groix som er funnet i en grav fra denne kulturen viser også til en handel innenfor de lokale mesolittiske samfunnene.

De tidligste lange jordhaugene er datert til midten av 4000-tallet f.Kr. og funnet i Barnenez. De tidligste ganggravene er generelt datert til mellom 4000 og 3000 f.Kr., fulgt av utviklede passasjegraver mellom 3000 og 2500 f.Kr. I den senere neolittiske tid ble gallerigraver (fransk allées couvertes) og enkle dysser den fremherskende type av gravmonument. En del ganggraver er dekorert med innrissede linjer som er vanskelig å tolke, eksempelvis i Gavrinis og Locmariaquer.

I tillegg til å bygge gravmonumenter, har befolkningen transportert tusenvis av store steinblokker (megalitter kilometervis for å plassere dem i linjer eller buer omkring byen Carnac. Selv om befolkningen gjennom århundrene har nytt godt av disse til forskjellige byggeprosjekter, står der fortsatt om lag 3 000 steiner igjen, foruten et stort antall dysser. Aktivitetene viser at det på den tid har eksistert et velordnet samfunn, med tydelig hierarkisk spesialisering og god teknisk innsikt. Alle slike minner ble fredet ca. 1880, men det tok tid før dette slo igjennom hos lokalbefolkningen. En viktig grunn til at så mye fortsatt er bevart, er at jordsmonnet er så skrinnt at det ikke egner seg til annet enn sauehold, og at bebyggelsen ikke var spredt til området før i nyere tid.

På midten av den neolittiske tid er det bosetninger i blant annet La Motte, La Butte-aux-Pierres og Lannic. De er hovedsakelig konsentrert til kysten. Keramikken viser innflytelse fra steinalderkulturer lengre øst. Boller har bunn som fortsatt er runde og en del geometriske dekorasjoner finnes, men er sjeldne i det arkeologiske materialet.

Steinsirkler som Er Lannic med en dobbeloval av stående steiner og en jordvoll har tidvis avslørt levninger og keramikk fra bosetninger.

Fra slutten av 2000-tallet f.Kr. ble flint importert fra det franske innlandet som Le Grand-Pressigny i en visst antall. En form for bretonske økser ble eksportert, blant annet til Britannia.

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

Den tidligste bronsealderen er vanligvis antatt å ha vokst ut av traktbegerkulturen med innflytelse fra både Wessex-kulturen og Úněticekulturen. I tidlig bronsealder er det funnet rike enkeltgraver under gravhøyder som indikerer en fullstendig endring av den sosiale strukturen. De bretonske gravhøydene har blitt delt i to serier, den første fra tiden 1900-1600 f.Kr. og den andre fra tiden 1600-1400 f.Kr. Fra den første gruppen kan de bli funnet vestlige Bretagne i opptil 50 i diameter og rundt 6 meter høye. Noen få stykker er funnet i Normandie. Gravhøydene består av en liten steinrøys over en steinkiste, eller trekiste som inneholder den gravlagte. Stundom er kamrene dekket av store steinplater og stundom er det funnet likhus med tak, som ved St. Jude en Bourbriac.

Den siste delen av den tidlige bronsealderen viser begynnelse på utvinning av tinn. Det er funnet hauger med redskap og våpen, men få spor av metallarbeid i graver og bosetninger. Dekorerte spydspisser, flenseøkser, og lange stikkvåpen er typiske. Salterier ved kysten er kjent fra sen bronsealder og framover, eksempelvis ved Curnic, Guissény. Kobber ble importert fra Spania i råblokker, noe som er funnet i forråd i Penfoul, Landelau. Bosetninger har i liten grad blitt utgravd, dog viser Ploubazlanec ved munningen av Trieux et eksempel på en befestet landsby.

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

En rekke stammer er nevnt i romerske kilder, som Veneti, Armoricani, Osismii, Namnetes og Curiosolitæ. Strabon og Poseidonios har beskrevet Armoricani som tilhørende Belgæ, belgierne.

Gullmynter fra Armorica har blitt eksport og funnet så langt unna som Rhinland. Salteri var utbredt i nordlige Armorica, eksempelvis ved Trégor, Ebihens og Enez Vihan i nærheten av Pleumeur-Bodou (Côtes-d'Armor) og øya Yoc'h fra slutten av La Tène-kulturens tidsalder.

Romersk styre[rediger | rediger kilde]

I år 56 f.Kr. ble området erobret av romerne under Julius Cæsar. Hovedmotstanden kom fra Veneti, en sjøfarende gallisk samme, og etter at de ble nedkjempet ble deres ledere henrettet og folket solgt som slaver. Romerne kalte området for Armorica som var en latinifisering av et keltisk ord for «kyst» og Armorica ble en del av Gallia Lugdunensis. Det moderne franske departementet Côtes-d'Armor har tatt til seg det antikke navnet. Etter reformene til keiser Diokletian ble Armorica en del av bispedømmet Galliarum.

Opprøret til bagaudæ, en stor gruppe arbeidsledige bønder, førte til stor uro og avbefolkning på 200-tallet e.Kr. Tallrike byer ble ødelagt. Tykke lag av svart jord i byene peker mot urban avbefolkning. Under styret til keiser Konstantin den store (307350) førte til en ny oppblomstring. Tallrike mynter ble preget og nye festninger ble reist ved eksempelvis Brest, Avranches og Le Yaudet. Notitia Dignitatum fra 300-tallet nevner et antall lokale enheter som bemannet festningene Tractus armoricanus et nervicanus, eksempelvis tropper fra Mauritania. Det ble rapportert at frankiske laeti, barbarere, var nådd fram til Rennes. På slutten av 300-tallet ble kristendommen innført, men bevisene for dateringen er skjøre.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Kart over britonsk bosetning fra 500-tallet.
Statue av Robert Surcouf av Saint-Malo, skulpturert av Alfred Caravaniez

Tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

På 380-tallet kom et stort antall britiske tropper inn i den romerske hæren og kan ha blitt stasjonert i Armorica. Historia Brittonum fra 800-tallet hevder at keiser Magnus Maximus, som trakk romerske tropper ut av Romerske Britannia stasjonerte soldater her. Andre britiske forfattere som Nennius og Gildas nevner en andre bølge av britonere som bosatte seg i Armorica i det påfølgende århundret for å unnslippe invaderende angelsaksere og skottere. Moderne arkeologi har gitt støtte til en andre bølge innvandring fra Storbritannia.[1]

Disse britonere ga regionen dets nåværende navn og bidro til det bretonske språket, Brezhoneg, et søsterspråk til keltiske walisisk og kornisk. For britene ble Bretagne også kalt for «Lillebritannia» for å skille det fra Storbritannia. En gate i London kalt Little Britain var stedet for hertugdømmet Bretagnes ambassade.

Conan Meriadoc, den delvis mytiske grunnleggeren av huset Rohan er nevnt i middelalderens walisiske kilder som den som ledet bosetningen av Bretagne av leiesoldater som tjenestegjorde for Magnus Maximus. Geoffrey av Monmouth hevder at de giftet seg med innfødte kvinner etter å ha skåret av tungene deres for å bevare renheten i deres språk. Denne legenden er formgitt for å forklare det walisiske (brytoniske) navnet for Bretagne, Llydaw, som har sin opprinnelse i lled-taw, det vil si «halvstille». At mennene giftet seg med innfødte kvinner er nok sannsynlig, men avkuttingen av tunger er nok et litterært lån fra antikkens Hellas.

Det er tallrike nedtegnelser av misjonærer fra Britannia i løpet av den andre bølgen, særlig de såkalte «syv grunnlegger-helgenene av Bretagne» og sankt Gildas. Mange bretonske byer har fått navn etter disse helgenene. Den irske helgen Columbanus misjonerte også i Bretagne og er minnet ved Saint-Columban i Carnac.

Den tidligste tekst på bretonsk språk er botanisk avhandling som er datert fra 590, og som sammenligning er den eldste kjente franske tekst fra 843.[2]

I tidlig middelalder var Bretagne delt i tre kongedømmer: Domnonia, Cornouaille (Kernev), og Bro Waroc'h (Broërec) som deretter ble samlet til ett kongedømme og som til slutt ble omdannet til hertugdømmet Bretagne. De første to kongedømmene fikk deres navn fra hjemlandene til de utvandrede stammene fra Britannia, henholdsvis Devon og Cornwall. Bro Waroc'h («landet til Waroch») har fått navn etter en av de første kjente bretonske herskere og som dominerte regionen rundt Vannes (Gwened). Herskerne av Domnonia, som Conomor, søkte å utvide sine områder og hevdet overherredømme av alle bretonere, noe som førte til stadig strid med andre lokale høvdinger.

Det første forente kongedømmet Bretagne ble grunnlagt av Nominoë i 845 da den bretonske hæren beseiret hæren til Frankrikes konge, Karl den skallede, i slaget ved Ballon i den østlige delen av Bretagne i nærheten av Redon og den franske grensen. Nominoë fikk kontroll over de betydelige byene som Rennes og Nantes som tidligere hadde vært en del av den franske grensesonen.

Kontroll over Rennes, Nantes og Pays de Retz ble sikret da den franske hæren ble beseiret for andre i 851 i slaget ved Jengland. Bretonene ble ledet av kong Erispoë og konklusjonen ble at Karl den skallede ble nødt til å anerkjenne Bretagnes selvstendighet og grensene mot Frankrike ble bestemt og ble siden grensene for det historiske hertugdømmet og den senere franske provinsen.

Høymiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hertugdømmet Bretagne

Slaget ved Auray i 1364.
Penguilly l'Haridon: Le Combat des Trente – «De trettis kamp».

Bretonene gikk med i opprøret i 1173-1174 mot kong Henrik II av England. Henriks sønn Geoffrey II, da arving av hertugdømmet Bretagne, motsto sin fars forsøk til å legge Bretagne inn under eiendommene til den engelske krone. Geoffreys sønn Arthur I, hertug av Bretagne, gjorde det samme i løpet av sitt regime (11861203) og fram til sin død. Det har blitt spekulert om han ble myrdet på kong Johan av Englands ordre.

I 1185 signerte Geoffrey II en forordning som forbød underavdelinger av lensgods og således tvang igjennom det føydale system i Bretagne.

I 1213 med den hensikt å styrke sin makt i Bretagne introduserte Filip II August av Frankrike en slektning av Huset Capet, prins Pierre Mauclerc av Dreux som administrator («greve») av Bretagne. Pierre Mauclerc ble hertug i sin hustrus navn og det var han som introduserte bruken av røyskatt i det bretonske våpenskjoldet. Han ble innsatt av den franske konge som en veik hertug, og hans tid var preget av mye indre uro og ytre strid.

Den bretonske tronefølgekrigen ble utkjempet i 13411364. De ulike partene var halvbroren av den siste hertug, John av Montfort som ble støttet av England, og hans niese, Jeanne av Penthièvre, som var gift med Karl av Blois, nevø av den franske kongen og således støttet av Frankrike. Denne langvarige striden, som også utgjorde en del av hundreårskrigen, har gått inn i legendene, se eksempelvis De trettis kamp og Bertrand de Guesclin. Utgangen ble avgjort i slaget ved Auray i 1364 hvor Huset Montfort beseiret den franske partiet. Til tross for at Montfort med sine engelske forbundsfeller vant konflikten ble det likevel Frankrike som til slutt sto igjen som vinnere ettersom Johan V av Montfort utropte seg som vasall av Karl V av Frankrike, og ikke Edvard III av England som hadde hjulpet ham til seieren.

Etter den første traktaten av Guérande avga Jeanne av Penthièvre sine krav på hertugdømmet til fordel for John Erobreren. En modernisert utgave av Saliske lov ble deretter introdusert i Bretagne.

Midt under konflikten ble institusjonen États de Bretagne («Bretagnes gods») etablert i 1352. Den ble senere utviklet til hertugdømmets parlament.

Da adelen lot ham stå alene og uten støtte gikk hertug John IV i landflyktighet i England i 1373. Høyadelen på denne tiden, som Huset Coetmen-Penthièvre eller Huset Rougé, etterkommere av de tidligere kongene av Bretagne, ga sterk støtte til Penthièvre og ble bortimot utslettet i gjentatte kampene mellom hærene til Montfort og Penthièvre. Frankrikes konge, Karl V utnevnte sin bror, hertugen av Anjou (også svigersønn av Jeanne av Penthièvre) som generalløytnant av Bretagne. I 1378 forsøkte Frankrikes konge å annektrere Bretagne, noe som provoserte bretonerne til å kalle John IV tilbake fra landflyktigheten. Den andre traktaten av Guérande i 1381 etablerte Bretagnes nøytralitet i engelsk-franske konflikten, skjønt John IV fortsatte å sverge troskap til Karl V.

Gravmonumentet til Bretagnes siste hertug; Francis II

I 1420 ble hertug John V kidnappet av greven av Penthièvre, sønn av Jeanne av Penthièvre. Johns hustru, hertuginne Joanna av Navarra beleiret opprørerne og frigjorde sin ektemann som deretter konfiskerte Penthièvres eiendommer.

I 1464 ble Catholicon, en bretonsk-latin-fransk ordbok utgitt av Jehan Lagadeuc. Boken var verdens første trespråklige ordbok, den første bretonske ordbok, og i tillegg også den første franske ordbok.

Kongen av Frankrike rykket inn Bretagne med 5000 leiesoldater fra Sveits og Italia og beseiret den bretonske hæren i 1488, og den siste hertug av et uavhengig Bretagne, Francis II, ble tvunget til å underkaste seg en traktat som ga den franske kongen rett til avgjøre hvem hertugens da 12 år gamle datter og enearving til hertugdømmet skulle gifte seg med. Hertuginne Anne av Bretagne ble hertuginne i samme år som traktaten ble inngått da hennes far døde fra et fall fra hesten. Hun ble den siste uavhengige hersker av hertugdømmet da hun til sist var nødt til å gifte seg med Ludvig XII av Frankrike. Ved hennes død gikk hertugdømmet til hennes datter Claude av Frankrike, men Claudes ektemann, Frans I av Frankrike, la hertugdømmet inn under kongedømmet Frankrike i 1532 ved ediktet om union mellom Bretagne og Frankrike.

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

Etter 1532 beholdt Bretagne en viss grad av skattemessig og regulert selvstyre som ble definert av États de Bretagne til tross for en tidsmessig bølge av kongelig enevelde. Bretagne forble også som en helhet sterk katolsk i løpet av perioden med hugenotter og den franske religionskrigen, skjønt protestantisme fikk et fotfest i Nantes og noen få andre steder. Fra 15901598 under krigen med den katolske liga forsøkte Philippe Emmanuel (Bretagnes guvernør og ektefelle av grevinne Penthièvre) å få seg selv erklært hertug av Bretagne, og allierte seg med Filip II av Spania. Sistnevnte overveide på den andre side å etablere sin datter Isabella som overhode av et rekonstituert Bretagne. Henrik IV fikk Philippe Emmanuel til ærefullt å overgi seg.

I tiden under Jean-Baptiste Colbert dro Bretagne fordel av Frankrikes flåteekspansjon. Store havner ble bygget eller opprustet i Saint-Malo, Brest, og Lorient, og bretonere ble ledende i den franske flåten. Bretonere spilte også en viktig rolle i koloniseringen av Ny-Frankrike og Vestindia.

I 1675 gikk opprørere i bispedømmet Cornouaille og andre steder ut i det som har blitt kalt Bonnets Rouges-opprøret. Rebellene som var i kontakt med Holland ventet på militær støtte som aldri kom. Lederen Sébastian Ar Balp ble myrdet av marki de Montgaillard som holdt ham fengslet. Opprøret ble slått hardt ned ved hjelp av hæren av Charles d'Albert d'Ailly, og hundrevis av bretonere ble hengt eller brutt i stykker på hjulet. Marie de Rabutin-Chantal, marquise de Sévigné, hevdet at franske soldater i Rennes hadde stekt et bretonsk barn på spyd. En hel gate i Rennes som ble mistenkt for å tilhøre opprørerne ble revet ned og etterlot beboerne hjemløse.[3]

Under Pontcallec-konspirasjonen av 1720 var medlemmer av småadelen i kontakt med Spania da de ledet et skatteopprør mot Régence. Merki de Pontcallec og tre andre ble tiltalt og henrettet i Nantes for opprøret.

I løpet av 1700-tallet steg Nantes til å bli et av de mest betydningsfull kommersielle byene i Frankrike. Grunnen til Nantes’ økonomiske vekst var slavehandelen over Atlanterhavet.

Den 4. august 1789 besluttet nasjonalforsamlingen i Paris enstemmig å forby føydale rettigheter. Det omfattet også privilegiene til provinser som Bretagne som da fikk fjernet sin juridiske eksistens, selvstyre, parlament og administrative, skattemessige og særegne lover som var garantert av ediktet for unionen av 1532. Selv om jakobinerne i Paris, også kjent som den bretonske klubb, hadde tatt initiativet til avskaffelsen av føydalismen var beslutningen økende upopulær i Bretagne hvor tapet av lokalt selvstyre var viktig og hvor de mislikte revolusjonens anti-kirke politikk. Mange bretonere tok del i Chouannerie, rojalistopprørerne som fikk støtte fra Storbritannia, og allierte seg med opprøret i Vendée. Et av de stedene hvor motstanden mot revolusjonen sto sterkest ble derfor Bretagne.

I 1789 ble Bretagne delt i fem departementer, delvis basert på tidligere inndelinger kalt présidiaux som i sin tur hadde bakgrunn i middelalderens bailliages, en juridisk enhet.

Tiden etter revolusjonen[rediger | rediger kilde]

1800-tallets Bretagne fikk et rykte av romantikerne som en bastion for tradisjonelle bønder, religiøse festivaler og et vilt landskap. På samme tid ble bretonernes dagligliv i økende grad integrert med resten av Frankrike, særlig under Den tredje republikk.

Bretagne hadde sine egne nasjonale og separatistbevegelser som opplevde varierende suksess ved politiske valg. Moderne bretonsk nasjonalisme utviklet seg på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. De fleste innenfor disse bevegelsene befant seg innenfor den katolske definisjon. Etter 1944 kom bretonsk nasjonalisme i stor grad i vanry takket være samarbeidet med nazistene ved en rekke kjente nasjonalister som blant annet Roparz Hemon. Tyskland okkuperte Bretagne på lik linje med resten av Frankrike under den andre verdenskrig. På den annen side tok andre bretonske nasjonalister del i motstandsbevegelsen. Bretagne spilte en særlig betydningsfull rolle i motstandsbevegelsen takket være regionens nærhet til Storbritannia, det relative ulente og kuperte landskapet og tilstedeværelsen av marineinstallasjoner. I løpet av krigen bombet de allierte Bretagne på like linje med resten av nordlige Frankrike og med en slik intensitet at mange byer som blant annet Lorient nær opphørte å eksistere. Dette førte til at mange tusen franske borgere ble drept. I tilfellet med Lorient ble byen ikke frigjort før mot slutten av krigen og de allierte greide ikke å ødelegge anleggene for ubåtene mens de sivile områdene hadde blitt utslettet.

Da Frankrike ble delt inn i administrative regioner av Vichy-regimet ble den offisielle regionen Bretagne bestående av kun fire av de fem departementene som tradisjonelt ble forstått som hele Bretagne. Fjerningen av Loire-Atlantique som inneholdt Nantes, den ene av to tradisjonelle bretonske hovedsteder ble et politisk kontroversielt emne.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Et eksperimentelt kjernekraftverk ble bygget ved Brennilis i Monts d'Arrée i løpet av 1960-tallet. Denne var igangsatt i rundt ti år og har siden 1988 vært i en prosess av demontering som det eneste nukleære kraftanlegget i Frankrike.

Siden 1960-tallet har en del av den bretonske nasjonalismen utviklet en venstreorientert vesen ved siden av den tradisjonelle katolske typen. Bestemte grupper som Armée Révolutionnaire Bretonne, ARB, marginale selv innenfor nasjonalistsirkler, skapte overskrifter med sabotasje mot symbolske mål.

I mars 1972 gikk arbeiderne ved Joint Français, en fabrikk i Saint-Brieuc, til streik for økt lønn. Streiken varte i åtte uker.

Siden 1940-tallet har bruken av bretonsk språk hadde en betydelige tilbakegang. I de fleste bretonsktalende samfunn har det blitt uvanlig for barn født etter 1945 å ha bretonsk som førstespråk ettersom fransk har blitt universelt. På den annen side har bretonsk fått økt støtte fra intellektuelle siden 1970-tallet, og den relativt lille, urbane Diwan-bevegelsen har søkt å bedre situasjonen for tapet av unge bretonske talere ved tospråklige undervisning i skolene. Bretonsk musikk har også blitt langt mer kjent ved aktiviteten til musikere som blant annet Alan Stivell.

Den 16. mars 1978 gikk supertankeren Amoco Cadiz på grunn noen få hundre meter fra kysten av den lille havnen Portsall i Ploudalmézeau. Resultate var det femte største utslippet av olje i historien og som i stor grad forurenset nord- og nordvestkysten av Bretagne.

I februar og mars 1980 demonstrerte befolkningen i Plogoff, den kommune hvor Pointe du Raz ligger, mot at det ble bygget et atomkraftverk i deres kommune. Regjeringen satte inn soldater og helikoptre mot demonstrantene som fikk stor støtte i media. Det nukleære prosjektet ble oppgitt etter presidentvalgene i 1981 som overførte makten til François Mitterrand.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fleuriot, Léon: Les origines de la Bretagne: l’émigration, Paris, Payot, 1980.
  2. ^ Kilde: Universitet i Leiden, Nederland.
  3. ^ Arthur de La Borderie: «La Révolte du Papier Timbré advenu en Bretagne en 1675». Saint-Brieuc 1884.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dillon, Myles; Chadwick, Nora: The Celtic Realms, Weindenfeld and Nicholson, London,1967.
  • Bowen, E. G.: Saints seaways and settlements. University of Wales Press, 1977. ISBN 0-900768-30-4
  • Kerboul, Christian Y. M.: Les royaumes brittoniques au Très Haut Moyen Age Editions du Pontig-Coop Breizh, 1997. ISBN 2-84346-030-1.
  • Monnier, Jean-Jacques & Cassard, Jean-Christophe et al: «Toute l’histoire de Bretagne», i Britain and in Brittany, in-8°, 800 sider, Editions Skol-Vreizh, Morlaix 1996 ISBN 2-903313-95-4
  • Tonnerre, Noël-Yves: Naissance de la Bretagne, in-8°,621 p.p., Presse de l' Université d' Angers,1994.
  • Fleuriot, Léon: Les origines de la Bretagne, Éd. Payot, 1980. ISBN 2-228-12710-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]