Jegor Gajdar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jegor Gajdar
Ba-gaidar-e-t-1999-square.jpg
Født19. mars 1956[1][2]
Moskva
Død16. desember 2009[1][2][3] (53 år)
Odintsovo
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Far Timur Gajdar
Mor Ariadna Bazhova
Barn Marija Gajdar
Utdannet ved Moscow State University Faculty of Economics
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, politiker, professor, journalist
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti, Russlands demokratiske valg, Unionen av høyrekrefter
Nasjonalitet Russland, Sovjetunionen
Utmerkelser Q1971214
Signatur
Jegor Gajdars signatur

Jegor Gajdar

Jegor Timurovitsj Gajdar (russisk: Его́р Тиму́рович Гайда́р, født 19. mars 1956 i Moskva, død 16. desember 2009 i Odintsovo[4]) var en russisk økonom og politiker som gjorde seg gjeldende i den rtussiske regjering 1991 til 1992 og som rådgiver eller kritiker senere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jegor Gajdars far var konteradmiral og militærkorrespondent for Pravda Timur Gajdar. Bstafar på farssiden var forfatteren Arkadij Gajdar, en bestefar på morssiden var forfatteren Pavel Basjov.

Gajdar studerte til 1978 økonomi ved Lomonossovuniversitetet i Moskva, og i 1980 promoverte han til doktorgraden.

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Til 1987 arbeidet han ved forskjellige vitenskapelige institutter. Fra 1987 var han økonomiredaktør ved tidsskriftet Kommunist. I 1990 gikk han over til den tilsvarende stilling i avisen Pravda.

Politikken[rediger | rediger kilde]

I 1991, etter augustkuppet, utnevnte Boris Jeltsin Gajdar til finansminister. Han ble dermed leder for de grunnleggende markedsøkonomiske reformer som skulle videreføres eller igangsettes. Han er kjent for beslutninger som å oppheve priskontroll, kutte subsidier og overføringer til industrien, og bedre budsjettbalansen. Gajdar anså seg selv som økonomisk liberalist og reformator, og tilhørte den første generasjonen av reformpolitikere som like etter jernteppets fall innførte økonomisk «sjokkterapi» i land som Russland, Estland, Tsjekkia og Polen.

Samtidig var han stedfortredende for ministerpresidenten (statsministeren). Den 7./8. desember 1991 deltok han som Jeltsins rådgiver vwe tilkomsten av Belovesj-avtalen (oppkalt etter forhandlingsstedet som var et jakthus i den hviterussiske del av Belovesj-skogen).[5] Avtalen som ble inngått av Jeltsin, og presidenten av Ukraina, Leonid Kravtsjuk, og statsoverhodet for Hviterussland, Stanislau Sjusjkevitsj, beseglet Sovjetunionens endelikt.

Fra juni til desember 1992 var han kommissarisk statsminister i Russland. Gajdar ble i den russiske offentlighet ansett som medansvarlig for rubelkrisen i 1991 og 1992. Da tapte den russiske pengeenheten grunnet en rasende inflasjon massivs av sin verdi, med store konsekvenser for privatkunder med penger på banken. Gajdar hadda da for eksempel forsøkt finne inndekning ved hjelp av markedsreformer for statens pensjonsfordringer som var blitt opparbeidet siden sovjettiden. I løpet av 1994 forlot han regjeringen Jeltsin. Kritikk og diskusjoner rundt klokskapen i det som gikk inn i historie som hans sjokkterapi (шоковая терапия) skulle forfølge ham til hans siste dager.[6]

Etter ay Gajdar var blitt vraket som ordentlig statsminister ble Viktor Tsjernomyrdin til slutt valgt til dette verv som kompromiss. Gajdar vedvarte som en sentral rådgiver. Den 18. september 1993 ble han igjen utnevnt til til første visestatsminister under Tsjernomyrdin i åpen markering mot opposisjonen i Dumaen. Han spilte en viktig rolle i den russiske konstitusjonelle krise i 1993. Den 3. oktober holdt hsn en berømt direktetale på russisk fjernsyn, som da sendte fra en reservesender nær Moskva, og meddelte at det pågikk kamper i Ostankinokomplekset, og oppfordret moskovittene om å forsamle seg deromkring for å forsvare Jeltsins regjering, slik ar Russland ikker skulle «endres til en enorm konsentasjonsleir for flere tiår».[7]

Under Duma-valgene kort etter, senere samme år, Gajdar pro-regjeringsblokken Russlands demokratiske valg (Демократический выбор России, kalt «Russlands Valg») og ble betraktet som en mulig fremtidig statsminister. Men blokken oppnådde ikke pluralitet ved valgene. Gajdars rolle in regjeringen avtok, og han trakk seg helt den 20. januar 1994.

Fra 2000/2001 var han førende medlem av partiet Unionen av høyrekrefter (russisk: Союз правых сил, СПС; Sojuz pravykh sil, SPS), et liberalt pro-markedøkonomi parti. Han ledet et markedsinstitutt i Moskva og var rådgiver for regjeringen.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

I november 2006, kort etter poloniumforgiftningen av Aleksander Litvinenko i London, fikk Gajdar i Dublin en alvorlig sammenbrudd; han ble funnet bevisstløs den 28. november. Han kom snart med den formodning at også han var blitt forgiftet.[8][9] Gajdar hadde tidligere samme året overfor journalister beklaget bortfallet av kontrollmekanismene i den russiske stat, og mangelen av en uavhengig presse slik at det i Russland i stedet ble presentert et transportert verdensbilde i mediene. Han postulerte likeledes at det bestod en forbindelse fra Russlands fascistiske organisasjoner til den russiske regjering.[10]

Den 16. desember 2009 døde Jegor Gaidar av et hjerteinfarkt. Han ble kremert og så bisatt på en ikke forutannonsert dato på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.

Hans datter, Maria Gajdar, ble en ledende skikkelse i den liberale opposisjon i Russland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12945237x
  3. ^ Andrew E. Kramer, http://www.nytimes.com/2009/12/17/world/europe/17gaidar.html, The New York Times, engelsk, 16. des. 2009, Russia’s Market Reform Architect Dies at 53
  4. ^ Yegor Gaidar, Russian economic reformer, dies aged 53, BBC News.
  5. ^ Michael Thumann: Prost! Auf den Untergang! Am 8. Dezember 1991 löste Boris Jelzin in einem abgelegenen Jagdpalais die Sowjetunion auf. I: Die Zeit, m 8. desember 2016, s. 22.
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen . Besøkt 5. august 2019.  I: Tageblatt. Zeitung fir Lëtzebuerg, 16. desember 2009.
  7. ^ https://www.youtube.com/watch?v=lqPLUz1Mlfg
  8. ^ http://www.vedomosti.ru/comments/newspaper/articles/2006/12/07/ot-sebya-ponimayu-chto-vyzhil-chudom. 
  9. ^ Die Zeit, 1. desember 2006 (lest 17. mars 2018)
  10. ^ Die Versuchung des russischen Faschismus., inoSMI, 1. mai 2006.
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)