Andrew Thorne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andrew Thorne
Født20. september 1885
Sevenoaks
Død25. september 1970 (85 år)
Spynie Hospital
Utdannet ved Eton College, Royal Military College, Sandhurst
Beskjeftigelse Militærperson
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser Kommandørridder av Order of the Bath, følgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, kommandør av Legion of Merit, legionær av Legion of Merit
KallenavnBulgy
TroskapStorbritannia Storbritannia
VåpenartBritish Army
Tjenestetid19041949
Militær gradTrestjerners General
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig

Augustus Francis Andrew Nicol «Bulgy» Thorne (født 20. september 1885 i Sevenoaks i Kent, død 25. september 1970 i Elgin i Moray) var en engelsk general som med sin militærtjeneste deltok både under første– og den andre verdenskrig. I Norge ble Thorne spesielt kjent da han i frigjøringsdagene våren 1945 var sjef for alle de allierte og norske styrker underlagt øverstkommanderende Dwight D. Eisenhower.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Thorne ble utdannet ved Mulgrave i nærheten av Whitby før han gikk videre til Eton College og Royal Military Academy Sandhurst. Han gikk inn i Grenadier Guards i 1904 hvor han steg i gradene til kapteins grad. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 ble kaptein Thorne sendt til Frankrike hvor han skaffet seg krigserfaring blant annet ved det første slaget ved Ypres i oktober og november. For sin innsats fikk han tildelt Distinguished Service Order i 1916, med ett bånd i 1916 og to bånd mot slutten av krigen. I en toårsperiode mellom september 1916 til september 1918 hadde Thorne kommandoen over 3rd Battalion, og ved slutten av første verdenskrig var han forfremmet til midlertidig brigadegeneral.

Etter første verdenskrig fikk Thorne nedgradert sin grad til major, og i 1919 ble han utnevnt til assisterende militærattaché ved Washington for to år. Etter dette var han student på et generalstabskurs ved Staff College i Camberley før han selv ble instruktør der, samt militær rådgiver til Chief of the Imperial General Staff. I samme periode hadde han også kommandoen ved 3rd Battalion Grenadiers samt at han var student ved Imperial Defence College. I 1932 ble Thorne utnevnt til militærattaché ved den britiske ambassaden i Berlin, hvor han også var sideakkreditert til Skandinavia, som gjorde at han blant annet kom i kontakt med nordmenn.

I løpet av sin treårsperiode som militærattaché i Berlin kom Thorne også i kontakt med Adolf Hitler og flere av hans etterhvert høytstående offiserer på et personlig plan. Både Hitler og Thorne hadde vært tilstede og kjempet under slaget ved Ypres, og det er videre kjent at disse to hadde lengre samtaler om deres felles krigsopplevelser. Blant annet skal det etter krigen ha blitt funnet en artikkel om slaget ved Ypres i Førerbunkeren til Hitler i Berlin.[1] Etter å ha avsluttet sin tjeneste i Berlin i 1935 fikk Thorne kommandoen over 1st Infantry Brigade og samtidig kommandoen over London District.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Med sin erfaring og militære rulleblad hadde Thorne en unik plassering ved utbruddet av andre verdenskrig som satte han i samme klasse med blant andre Alan Brooke, Bernard Montgomery, John Dill og William Slim. Thorne hadde blitt utnevnt til generalmajor i 1938 og fikk kommandoen over 48th (South Midland) Infantry Division underlagt British Expeditionary Force i Frankrike i 1940, og ble direkte involvert i Operasjon Dynamo under tilbaketrekningen ved Dunkerque. Etter dette fikk han kommandoen ved XII Corps med hovedansvar for å organisere forsvaret av Kent og Sussex mot en eventuell invasjon.[2]

Thorne ble i 1940 utnevnt til kommandørridder av Order of the Bath. han ble derved adlet og kunne føre tiltaleformen sir. I 1941 ble Thorne utnevnt til generalløytnant og samtidig noe overraskende utnevnt til guvernør av Edinburgh Castle og sjef for Scottish Command, som var en alliert avdeling som skulle lede gjenerobringen av Norge. Denne avdelingen fungerte i praksis som en skyggeavdeling med mindre amerikanske styrker både i Nord-Irland og Skottland for å narre tyskerne til å tro at disse skulle settes inn i en eventuell landgang i Norge. Dette ble også ble medvirkende for at majoriteten av de tyske styrker utplassert i Norge ikke ble sendt sørover og deployert ved vestfronten mot invasjonen av Normandie. Hoveddelen av styrken Thorne hadde kommandoen over i Skottland bestod for øvrig av 52nd Infantry Brigade, som senere ble satt inn på kontinentet på høsten 1944.

Thornes rolle i Norge under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1943 fikk Thorne ansvaret med å planlegge frigjøringen av Norge, men det var ikke før frigjøringsdagen den 8. mai 1945 at hans styrke på rundt 30 000 mann, som var en tiendedel av de tyske styrkene, dro til Norge for å avvæpne 350 000 tyske soldater ved hjelp av motstandsbevegelsen. Thorne ankom Norge sammen med Kronprins Olav den 13. mai 1945, og som sjef for alle allierte og norske styrker under Dwight D. Eisenhower fikk han ansvaret for å avvikle den hele den tyske okkupasjonsstyrken sør for Tromsø[3], noe som gjorde at han ble avhengig av et samarbeid med både hjemmestyrkene og polititroppene og spesielt med Jens Christian Hauge.

Thorne sendte i begynnelsen av mai en forhandlingsdelegasjon under ledelse av brigader R. Hilton sammen med 17 offiserer som fikk ordre om å ta over makten. Denne delegasjonen kom fra England med fly og ble møtt av tyske jagerfly over Oslofjorden som eskorterte de frem til Fornebu hvor de fikk skyss til tyskernes hovedkvarter på Lillehammer. Der ble de møtt av general Franz Böhme, som hadde forberedt seg på en ærefull kapitulasjon, men som måtte bøye hode for de betingelsene fra Andrew Thorne som hadde blitt lagt frem for han.[4]

Den 22. mai flyttet Thorne og hans stab inn i Villa Grande etter at Maria Quisling var blitt kastet ut.[5] Fra denne perioden frem til juni regjerte han offisielt Norge, noe som var i strid med Nygaardsvold–regjeringens ønsker. Etter en drøy måned gav Thorne den 7. juni tilbake makten til den hjemvendte kong Haakon VII.[6] Utover sommeren hadde han også hovedansvaret med å sende tyske krigsfanger hjem til Tyskland, før han den 31. oktober forlot Villa Grande og dro tilbake til England. I oktober var general Thorne også i kontakt med Maria Quisling i forbindelse med hennes brev hvor hun tryglet han om hjelp til hennes sak angående rettssaken mot Vidkun Quisling, noe han høflig avslo.[7]

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Thorne skulle spille en viktig rolle – riktignok bare i kulissene – i gjenreisningen av det norske forsvaret. Den såkalte Treårsplanen for forsvaret bygget i stor utstrekning på en rapport Thorne høsten 1945 utarbeidet på oppfordring fra statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Oscar Torp. Særlig nært var kontakten med Jens Christian Hauge, som ble forsvarsminister i november 1945.[8] Siden dro Thorne tilbake til England hvor han trakk seg tilbake fra militær tjeneste hos British Army i april 1946. Han skulle likevel ikke forlate den militære karrieren helt da han på begynnelsen av 1950-tallet ble valgt som leder av et utredningsarbeid på vegne av det norske forsvarsdepartementet. I mange år var han også formann i The Anglo Norse Society og var aktivt med i en rekke frivillige organisasjoner i nærheten av hans bosted i Reading. Som følge av sin militære karriere fikk han flere dekorasjoner, fra både Polen, USA, Storbritannia og Norge. Andrew Thorne døde den 25. september 1970 i en alder av 85 år.[9]

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Firstworldwar.com – University of Birmingham, Centre for First World War Studies > Andrew Thorne (Besøkt 3. januar 2009)
  2. ^ BBC.co.uk – WW2 People's War, Britain's Secret Army – Chapter 1 (Besøkt 3. januar 2009)
  3. ^ Dagbladet.no – Russerfangene i Norge (Av Lektor Einar K. Steffenak, publisert 28. juli 2002, besøkt 3. januar 2009)
  4. ^ Astrup Krigshistorie.net – Kapitulasjonen, Norge fikk ikke være med på kapitulasjonsforhandlingene mot Tyskland i mai 1945 Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine. (Besøkt 3. januar 2009)
  5. ^ Arve Juritzen, Quisling Privat – Kapittel 13 Selvmordstanker, side 234
  6. ^ Noregur.is – Norges historie, Norge og frigjøringen (Besøkt 3. januar 2009)
  7. ^ Arve Juritzen, Quisling Privat – Kapittel 13 Vidkun Quislings siste dager, side 250
  8. ^ Olav Njølstad (2008), Jens Christian Hauge: Fullt og helt, side 300-303
  9. ^ Unithistories.com – British Army Officers 1939-1945, Thorne Andrew (Besøkt 3. januar 2009)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Juritzen, Arve (2008). Quisling Privat. Oslo: Juritzen Forlag. ISBN 978-82-8205-027-2. 
  • Hauge, Jens Christian (2005). Frigjøringen, 5. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 978-82-0534-109-8. 
  • Lindsay, Donald (1987). Forgotten General: Life of Andrew Thorne. Salisbury: Michael Russell. ISBN 978-08-5955-137-3. 
  • Riste, Olav (Thorne, Andrew) (1995). Fredsgeneralen: General Sir Andrew Thornes rapporter fra frigjøringen av Norge 1945. Oslo: Aschehoug Forlag. ISBN 82-03-22095-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]