Riot grrrl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bikini Kill med vokalist Kathleen Hanna under en konsert i Sylvester Park i Olympia, Washington, 1. mai 1991.

Riot grrrl er en feministisk undergrunnsbevegelse som oppstod tidlig på 1990-tallet i Washington D.C. og Pacific Northwest, hovedsakelig i Olympia (Washington). Riot grrrl er også betegnelsen på en musikksjanger som har sitt utspring fra indie rock og punk.

Bevegelsen var bygget på DIY-konseptet (Do It Yourself) og lagde musikk, magasiner (såkalte zines), kunst og en del var også involvert i politiske aksjoner. Møter ble holdt for å snakke om bl.a. kjønnsdiskriminering, voldtekt og seksualitet. Bevegelsen tillot kvinner å utfordre normer og idéer om femininitet mens de lagde musikk, kunst og annen kultur på deres egne premisser. De selvpubliserte, fotokopierte magasinene ble en trygg måte for dem å diskutere, gå nærmere i sømmene og stå imot den kulturelle undervurderingen av kvinner på.[1]

Disse formene for DIY-feministisk kulturell aktivisme gjorde at flere band med dette utgangspunktet kom på banen.[2] Bandene som blir assosiert med Riot grrrls-bevegelsen er blant andre Bikini Kill, Bratmobile, Huggy Bear, Heavens to Betsy og Sleater-Kinney. Disse bandene utfordret den kjønnsdiskriminerende punkscenen og ønsket å inspirere kvinner til å uttrykke seg på samme måte som menn hadde gjort de siste årene.[3] Bandene brukte ofte ord som «cunt», «slut» og «dyke» og skrev ordene stolt på kroppen sin for å redefinere språket.

Betegnelsen Riot grrrl oppstod da en gjeng skulle finne et navn på et nytt magasin som de skulle dele ut på show for å trekke nye folk til bevegelsen. De bestemte seg for å gå for en blanding av Jen Smiths «girl riot» og Tobi Vails «grrrl», som var en spøkefull undertittel til et nummer av hennes magasin Jigsaw, nemlig «Angry grrrl zine».[4]

Mot slutten av 90-tallet ble sentrale band oppløst (Bikini Kill, Bratmobile, Heavens to Betsy) og interessen for bevegelsen så ut til å avta. Sentrale skikkelser i miljøet, som for eksempel Kathleen Hanna, har fortsatt å lage musikk, eksempler på dette er Le Tigre, MEN, Julie Ruin og White Flag.

Den dag i dag er det flere velkjente artister og andre som har latt seg inspirere av bevegelsen, deriblant Beth Ditto i The Gossip, Pussy Riot og St. Vincent.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Monem, Nadine (red.) (2007). Riot Grrrl: Revolution girl style now!. London: Black Dog Publishing. s. 18. ISBN 9781906155018. 
  2. ^ Monem, Nadine (red.) (2007). Riot Grrrl: Revolution girl style now!. London: Black Dog Publishing. s. 11. ISBN 9781906155018. 
  3. ^ Dunn, Kevin & Farnsworth, May Summer: «We are the revolution»: Riot grrrl press, girl empowerment, and DIY self-publishing. I: Women´s studies, 41, 2012.
  4. ^ Marcus, Sara (2010). Girls to the front: : The true story of the riot grrrl. New York: Harper Perennial. s. 80. ISBN 9780061806360. 
  5. ^ Hopper, Jessica (20. januar 2011). «Riot Girl: Still relevant 20 years on». The Guardian. Besøkt 29. mars 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Hanna, Kathleen. «My Herstory». letigreworld.com. Besøkt 29. mars 2015.