Paisley Underground

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Paisley Underground er en undersjanger av jangle-pop og alternativ rock[1][2] som hadde sin opprinnelse i California. Den var særlig populær i Los Angeles, og nådde sin topp på midten av 1980-tallet. Grupper som er kategorisert inn under Paisley Underground-paraplyen innlemmet psykedelisk musikk, rike vokalharmonier, og med vekselspill med gitarer, noe viste en særlig gjeld til grupper fra 1960-tallet som Love og The Byrds, men også generelle referanser til stor utstrekning av garasjerockens nyoppsving på 1980-tallet.[3]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «Paisley Underground» har sin opprinnelse fra slutten av 1982, og har sitt opphav fra en kommentar gitt av Michael Quercio fra bandet The Three O'Clock i forbindelse med et intervju med avisen LA Weekly.[4] Quercio var en nær venn med Lina Sedillo, som spilte bass i det lokale punkbandet Peer Group, og ved en anledning hadde Sedillo på seg en rød drakt i paisleymønster.[5] Dette særskilte stoffmønsteret ble assosiert med psykedelisk kunst grunnet dets generelle gjennomslag i populærkulturen på 1960-tallet, spesielt grunnet innflytelsen fra The Beatles. Da Quercio så Sedillo, kom følgende utsagn fra ham: «Words from the paisley underground». Senere kom Quercio til å bruke denne tekstfrasen i intervjuet da han ble bedt om å beskrive The Bangles, Rain Parade og The Three O'Clock, som delte samme konsertplakaten. Intervjueren framhevet deretter dette begrepet i artikkelen som en hendig betegnelse for å beskrive disse musikkgruppene.[6]

Denne frasen «Paisley Underground» fikk senere betydningen «hatet av de bandene som det beskrev»,[7] men Steve Wynn fra gruppa The Dream Syndicate anerkjente at betegnelsen var både harmløs og nyttig som et «banner» for bevegelsen.[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

Paisley Underground band tok opp i seg det vi kjenner som psykedelisk rock, med fyldige vokalharmonier og med gitarmellomspill i en folkrock-stil, som skyldte spesielt til band som The Byrds, men i enda større grad hentet referanser fra 1960-tallets vestkystpop og garasjerock, med referanser fra The Seeds til The Beach Boys.

Toneangivende band har vært The Dream Syndicate, Crazy Horse, Concrete Blonde og Creedence Clearwater Revival som var blant annet påvirket av The Velvet Underground, mens The Bangles hentet sin inspirasjon fra The Mamas & the Papas, Green on Red som en nær slektning av The Doors, mens The Long Ryders ga oppga Gram Parsons og Buffalo Springfield som inspirasjon, The Three O'Clock hadde tydelig gjeld til Bee Gees og The Monkees, og så videre. 1970-tallets band Big Star fra Memphis, som fikk sin sang «September Gurls» gjort av The Bangles, var også en viktig inspirasjon, så vel som britiske Soft Boys. Bandene hadde ofte dyktige musikere, selv om det var klare referanser til pønkrock og garasjerock.

Paisley Underground-bandene var venner og samarbeidet ofte, ikke minst med konserter og turnéer. Medlemmer av de ulike bandene likte også å delta i samarbeidende sideprosjekter. For eksempel kunne medlemmer av Rain Parade, The Bangles, The Dream Syndicate og The Three O'Clock gå sammen i Rainy Day, et album med coverversjoner av låter skrevet av Velvet Underground, Buffalo Springfield, Bob Dylan, The Beach Boys, Big Star, Jimi Hendrix, og The Who. Som konstellasjonen «Danny and Dusty», samarbeidet Steve Wynn fra The Dream Syndicate og Dan Stuart fra Green on Red på albumet The Lost Weekend (A&M, 1985), backet av blant annet The Long Ryders. Bandet Clay Allison var et utspring fra David Roback og Will Glenns (Rain Parade), Kendra Smith (Dream Syndicate), Sylvia Juncosa (Leaving Trains) og Keith Mitchell (Monitor).

Seint på 1970-tallet var det nært forestående The Dream Syndicates medlemmer Steve Wynn og Kendra Smith også medlemmer av The Suspects sammen med Russ Tolman og Gavin Blair, som seinere ble medlem av True West. True Wests først album ble produsert av Steve Wynn. Videre har Steve Wynn samarbeidet med en rekke av Paisley Underground-musikerne på en rekke album, som eksempelvis med Johnette Napolitano Concrete Blonde og Brian Harvey fra House of Freaks.

Paisley Underground-bevegelsens mest suksessrike band er The Bangles og Concrete Blonde, men til tross for at mange av bandene ga ut album på store plateselskaper, fikk mange av bandene begrenset salgssuksess på listene, men desto større og mer trofaste tilhengerskarer og spesielle alternative rock-miljøer. Mazzy Star fikk også viss suksess etter å ha utviklet seg fra Opal og Clay Allison.

Paisley Undergrounds lydbilde har klart inspirert Prince, noe som ikke minst høres på hans albumet Around the World in a Day (1985) som har et mer psykedelisk lydbilde enn hans tidligere verker. Han ga sågar sitt eget selskap navnet (Paisley Park Records) etter bevegelsen, skrev «Manic Monday» for The Bangles, og ga kontrakt til The Three O'Clock til sin eget selskap.

På slutten av 1980-tallet roet bølgen seg, selv om seinere band som Mercury Rev og Grandaddy har oppgitt Paisley Underground som sine referanser.

Sjangeren som har fått navnet jangle pop som følge av ringende, lyse gitar-lyder. Den newzealandske Dunedin Sound-sjangeren, med The Chills og Sneaky Feelings) har også klare sammenligningsreferanser til band i Paisley Underground-bevegelsen.

Mange av de toneangivende låtskriverne fra disse bandene har seinere hatt solo-karrierer.

Viktige Paisley Underground-band[rediger | rediger kilde]

Band inspirert av Paisley Underground[rediger | rediger kilde]

Norske band og artister inspirert av Paisley Underground[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Jangle pop», AllMusic.
  2. ^ «Paisley Underground», AllMusic.
  3. ^ McGee, Alan (13. mai 2008): «Remembering the Rain Parade», The Guardian. Arkivert fra originalen den 29. januar 2016.
  4. ^ Hann, Michael (16. mai 2013): «The Paisley Underground: Los Angeles's 1980s psychedelic explosion», The Guardian. Arkivert fra originalen den 6. september 2015
  5. ^ «paisley (n.)», Online Etymology Dictionary
  6. ^ Strange, Jay (2013): «The Story of The Three O'Clock», Art into Dust.
  7. ^ DeRogatis, Jim (2003): Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, Hal Leonard Corporation, ISBN 9780634055485, s. 356–367. Bokutdrag: «The Paisley Underground», Sound Opinions. Arkivert fra originalen den 9. november 2013.
  8. ^ Micek, John L. (29. april 2002): «Tell Me When It's Over: The Paisley Underground Reconsidered», PopMatters. Arkivert fra originalen den 4. desember 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]