Adel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Adelsmann)
Hopp til navigering Hopp til søk
For mannsnavnet, se Adel (navn)
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne

Borggreve og borggrevinne

Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
Herre og dame

Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.

I europeisk middelalder og tidlig moderne tid var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: «de som bad» (geistligheten, også kalt førstestanden), «de som sloss» (adel, også kalt andrestanden), og «de som arbeidet» (bønder og borgere, også kalt tredjestanden). Dette samfunnssynet var, med betydelige lokale variasjoner, temmelig utbredt frem til den franske revolusjon og nedfelte seg i de fleste europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet. Det var imidlertid en rekke unntak fra dette, og stendersystemet ble allerede fra middelalderen utfordret av det velstående kjøpmannsborgerskapet i byene. I mektige bystater som Hamburg var adel ikke anerkjent, og det var forbudt for adelige å eie eiendom eller delta i det politiske livet.[trenger referanse]

Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ytet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.[trenger referanse]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet kommer av middellavtysk ādel «avstamning, fornem fødsel, adelsstand» men er i slekt med det norrøne ordet aðal som betydde «iboende natur; hjem, odel; hoved-, stor-, ekte-» som gjennom lavtysk er avledet til ordet ēdel som angir at noe er av fin (ren) rase.[1] Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513.[2] Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.[3]

Adelens opphav[rediger | rediger kilde]

Adelig status for en slekt kan ha blitt til på mange ulike måter. Adelen i moderne form oppstod i middelalderen som en formalisering av privilegier. Til grunn og hjemmel for ethvert legitimt adelskap ligger adelspatentet som presiserer og formaliserer innhold, omfang, arverekkefølge og alle andre aspekter ved hvert unike adelskap.[trenger referanse] Det ble etterhvert vanlig for monarker å tildele arvelig adelskap til fremtredende personer og som belønning for fortjenester. Adelspatentene regulerer omfanget av arveberettigede og disse varierer enormt, fra ingen arverett, til arverett for alle etterkommere i enkelte tilfeller. Enkelte adelskap arves kun via mannsledd, mens andre adelskap arves via både kvinneledd og mannsledd, der dette er presisert i patentet. Mange[trenger referanse] slekter er blitt adelige ved rett og slett å påberope seg å være det (ofte på tynt grunnlag), og oppnå sosial/formell anerkjennelse av det. Adelskap eller adelige titler kunne være knyttet til det å eie en (større) jordeiendom eller følge med automatisk hvis man innehadde en høyere stilling eller mottok en bestemt orden. I mange stater kunne adelskap erverves ved å betale monarken for det direkte eller indirekte (for eksempel gjennom donasjoner).[trenger referanse] I de fleste europeiske monarkier ble adelskap i sin tradisjonelle, arvelige form utdelt inn i det 20. århundre.[trenger referanse] Det er bare noen få land som fortsatt tildeler slik status eller titler, og da som oftest ikkearvelig (unntak forekommer).[trenger referanse]

Prinsipper for definisjon av adel[rediger | rediger kilde]

  • Definisjon: «Adel alene er den som har rett til skjold, hjelm, frihet og frelse».[trenger referanse][4] Begrepene henspeiler på juridiske rettigheter. Skjold og Hjelm var hirdens standskjennetegn på Island i gamle dager, men betyr også «juridisk beskyttelse fra topp til tå.»[trenger referanse]
  • «Frihet» betyr diplomatisk immunitet, slik at man ikke sto til ansvar for andre enn kongen.[trenger referanse] «Frelse» betyr i sekulær sammenheng skatte- og avgiftsfrihet. Definisjonen er hentet fra Gammel-Dansk Ordbog.[trenger referanse]
  • Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.[trenger referanse]
  • Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.[trenger referanse]
  • Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.[trenger referanse]

Adelskap er i Europa i prinsippet basert på å sverge troskap til en monark, og så få skattefritak og immunitet, i bytte mot tjeneste og troskap for kongen, primært i militær sammenheng.[trenger referanse]

Adelskap kunne arves hvis kongen gikk med på det. Omfanget av arveretten og hvor stor del av etterkommerne som arvet, var gjenstand for individuelle bedømmelser og forhandlinger.[trenger referanse]

Da adelskap i utgangspunktet var tilknyttet den kongelige hirden, innebar følgelig opptak i hirden en stor risiko for at man falt i kamp.[trenger referanse] Skattefritak, Immunitet, og rett til å bære våpen for etterkommerne, var følgelig en rimelig belønning for hirdmennenes etterkommere.[trenger referanse] Som andre menn, hadde disse hirdmenn familier å forsørge, og følgelig kunne man vanskelig tre inn i kongens tjeneste, deretter risikere å falle i kamp og deretter ikke kunne hverken brødfø eller forsvare sine, med mindre etterkommerne fikk noenlunde akseptable livsvilkår til gjengjeld.[trenger referanse]

At etterkommerne fikk arvelige adelsprivilegier, må derved sees i sammenheng med at etterkommerne gikk dårlige tider i møte hvis hirdmannen falt, og de på tross av det måtte betale skatt til kongen.[trenger referanse]

Derved var familiens og etterkommernes fremtid et vesentlig tema, og adelsstanden inngikk derved i realiteten en kontrakt hvor hirdmennene risikerte liv og lemmer for kongen, mot at etterkommerne i det minste slapp skatt og rettslig forfølgelse fra fogder og laverestående rettshåndhevere av ymse art.[trenger referanse] Avskaffelse av adelsprivilegier er således et kontraktsbrudd, da hirdmennene jo oppfylte sin del av avtalen, i bytte mot fremtidige generasjoners privilegier.[trenger referanse]

Dette medfører at staten ved nektelse av å oppfylle sin del av avtalene i realiteten ikke gjør opp sin del av avtalene med hirdmennene som i sin tid tjente staten, nettopp i bytte mot etterkommernes privilegier.[trenger referanse]

I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som Lord og Lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler (såkalte courtesy titles) inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtittel, men en rang lavere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etter hvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skottland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok landHjaltland (Shetland), Færøyene, Island, Grønland, Helluland og Vinland.

Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valgting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham, og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne avtalen ble kalt håndfestning.

Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget.

Dansketiden[rediger | rediger kilde]

Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen blott ble en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det opprettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.

Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.

Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes ca. 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det ca. 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.

Adelskapets opphevelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra 1600-tallet var det i Norge bare tre adelige len: grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, og baroniet Rosendal Markis av Mandal var en dansk-norsk adelstittel og er en av kun to markgrevetitler opprettet i Norge-Danmark. Dette var etter det norske fogderiet Mandal. Tittelen ble opprettet den 24. november 1710 for Francisco de Ratta i Bologna og hans to brorsønner (ikke brødre, som der står i adelsleksikonnet) Giuseppe Carlo de Ratta og Luigi de Ratta. Francisco de Ratta, tidligere kaptein i spansk tjeneste, senator i Bologna og gonfaliere og hans nevø Giuseppe Carlo de Ratta også senator og gonfaliere døde begge ugift. Kun Luigi de Ratta, også senator og gonfaliere, var gift, men hans mannslinje utddøde med hans sønnesøns sønn, Benedetto de Ratta, markis av Mandal (1809-1890), som i 1821 mistet tittelen i Norge, da han ikke hadde bevist sitt adelskap etter adelsloven, og som med sin død i 1890 mistet den i Danmark. Markus av Lista (tidligere skrevet Markis af Lister) var også en dansk-norsk adelstittel etter Lista og Mandal Amt. Tittelen ble opprettet 22. april 1709 av Frederik IV av Danmark og Norge for Hugo Octavius Accoramboni i Firenze. Den opphørte ved hans død. [Grunnloven av 1814]] forbød opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser, samt titler som ikke var knyttet til noe embede. Adelsloven av 1821 iverksatte en langvarig avskaffelse av adelige titler og privilegier/forrettigheter. Adelsmenn og -kvinner som var født før lovens ikrafttreden, beholdt sin adelige status og eventuell tittel for sin levetid. Etter disse personenes død opphørte alt arvelig adelskap i Norge, ifølge lovens § 6. Se eksterne lenker til adelsloven av 1821 og Stortingets vedtak av 1824 nederst på siden.

Adelstitler[rediger | rediger kilde]

Tabellen under angir de viktigste adelstitlene. Sorteringen er omtrent etter synkende rang etter et senere kontinentalt system, selv om ulike land til dels har hatt noe avvikende rekkefølge på titlene, og ikke alle titler er direkte sammenlignbare i alle land. Hakeparentes angir oversettelser av adelstitler som ikke har vært i bruk i det respektive landet.

Bare få av disse titlene har noen gang vært brukt i Skandinavia. Adelen i Skandinavia var historisk ubetitlet. Da begrepet adel kom i bruk i Skandinavia på 1500-tallet var ridder den høyeste adelsrang i Skandinavia, men dette var mer å forstå som en rang enn en tittel, og den gikk ikke i arv. Senere kom titlene baron og greve i bruk.

Norge Danmark Sverige Tyskland Nederland Frankrike Italia Spania Storbritannia
Keiser kejser kejsare Kaiser keizer empereur imperatore emperador emperor
Konge konge konung König koning roi re rey king
Kurfyrste kurfyrste kurfurste Kurfürst keurvorst prince électeur principe elettore príncipe elector prince-elector
Erkehertug ærkehertug ärkehertig Erzherzog aartshertog archiduc arciduca archiduque archduke
Storhertug storhertug storhertig Großherzog groothertog grand duc gran duca gran duque grand duke
Hertug/jarl¹ hertug/jarl¹ hertig/jarl¹ Herzog hertog duc duca duque duke
Storfyrste storfyrste storfurste Großfürst grootvorst grand-prince gran principe gran príncipe grand prince
Markgreve/marki markgreve/markis markgreve/markis Markgraf markies marquis marchese marqués marquess
Fyrste fyrste furste Fürst vorst prince principe príncipe prince
Greve greve greve Graf graaf comte conte conde earl/count²
Borggreve/vicomte vicomte burggreve/vicomte Burggraf burggraaf vicomte visconte vizconde viscount
Friherre, baron friherre friherre Freiherr baron baron barone barón baron
Ridder³ ridder³ riddare³ Ritter ridder chevalier/banneret cavaliere caballero baronet³
Edler, væpner, knekt Edler edler Edler edler écuyer³ nobiluomo³ señor³ knight bachelor³
Herre herremand³ svenne³ Herr³ jonkheer³ seigneur/sieur³ signore³ don³ sir³
Noter:
  1. Jarl ble bare brukt før 1310 (i Sverige frem til 1266, i Danmark frem til 1131), og så erstattet med hertug (eller avskaffet).
  2. Earl brukes for britiske grever, count for ikke-britiske.
  3. ridder var i Skandinavia den høyeste adelsrang i senmiddelalderen og et stykke inn i tidlig moderne tid, men var mer å forstå som en (personlig) rang enn en tittel, og gikk aldri i arv

  1. keiser/keiserinne, konge/dronning, prins (om kgl. barn) og brukt som fyrste, foruten keiserprins/keiserprinsesse og kronprins/kronprinsesse er alle kgl. titler og ikke adelige (om enn også kgl. ofte har adelige titler), hertug/hertuginne, inkl. erke-/stor- og storfyrst/storfyrstinne kan både være kgl.og adelig tittel.

Høyadel/lavadel og betitlet/ubetitlet adel[rediger | rediger kilde]

Mange land opererte med et skille mellom høyadel og lavadel. Et ekteskap mellom en høy- og en lavadelig person ble i noen land ansett som ikke standsmessig. Grensen mellom høy- og lavadel varierte imidlertid mellom land og regioner. I Storbritannia gikk skillet ved baroner, som ble regnet som den laveste rangen av høyadel (peerage, i motsetning til gentry). I enkelte land innen det tidligere tysk-romerske riket ble høyere titler enn greve regnet som høyadel, selv om enkelte greveslekter ble regnet til høyadel (fyrste- og riksgrever).

Ubetitlet adel betegner adelige som ikke har noen bestemt adelstittel. Hvorvidt det å være betitlet hadde noen betydning for om man ble regnet som høy- eller lavadel varierte dels i tid og dels mellom land. Flere land hadde heller ikke formelle adelstitler og alle adelige var per definisjon ubetitlet.

I Norden var det aldri noe formelt skille mellom «høyadel» og «lavadel». Alle adelige var i utgangspunktet ubetitlet; de adelsfamiliene som var representert i riksrådet eller ellers hadde en rikspolitisk rolle, eller der medlemmer hadde høy (personlig, dvs. ikke-arvelig) rang (slik som ridder), blir i dag noen ganger omtalt som «høyadel», mens den mer lokale adelen kan ses omtalt som «lavadel», uten at det er mulig å sette opp et skarpt skille mellom disse. Etter innføringen av Eneveldet begynte kongen i Danmark-Norge å tildele arvelige greve- og barontitler, ofte til personer som ikke var adelige fra før, men den gamle ubetitlede (høy)adelen fortsatte å eksistere ved siden av den nye betitlede adelen. Dette var fra kongens side et forsøk på å svekke den politiske makten til den gamle (ubetitlede) høyadelen som ledd i omveltningene etter Karl Gustav-krigene.

Adelen idag[rediger | rediger kilde]

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark er adelen ikke avskaffet, bare dens forrettigheter i 1849, så titlene er det eneste som finnes.

I Danmark bruker greves døtre tittelen komtesse.

Spania[rediger | rediger kilde]

Spanske titler kan være av Castilla, Catalonia, hele kongeriket, eller grande av 1., 2. eller 3. klasse. Disse grander kan være ubetitlet, og en ubetitlet grande er alltid av høyere rang enn en kastiljansk, katalansk, eller adelsmann av kongeriket, selv om denne skulle være hertug. Dette gjelder uansett klasse på granden. Riddere kalles i Spania hidalgos.

Italia[rediger | rediger kilde]

I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.

Tyskland og Østerrike[rediger | rediger kilde]

I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet i Tyskland og fullstendig avskaffet i Østerrike. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland og, hvis kjennelig, også i Østerrike.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: Ancien Régime og Régime Napoléon.

Benelux-landene[rediger | rediger kilde]

I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003 (dog var disse forrettigheter ikke reelle). Så adelens status er lik den i Danmark fra 1. juli 2003. Imidlertid kan kongen tildele hertugtitler til den kgl. familie.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble nyadling forbudt i 1814, mens alle særrettigheter (privilegier) og titler ble gradvis opphevet med Adelsloven av 1821, mot kongens ønske. De personer som da hadde tittel, kunne beholde disse i sin levetid dersom de ønsket det – i praksis ble dette bare enkelte medlemmer av slekten Wedel Jarlsberg med greve- og barontittel. Alle adelsfamilier som var blitt godkjent av myndighetene kunne benytte tittelen "stamhusbesidder" siden. Dette har skjedd i liten grad.

Visse særregler finnes det imidlertid fortsatt i reglene som gjelder for innehaveren av stamhuset Jarlsberg, bl.a. i en særlov av 4. juli 1927 nr. 11 (arvefølgen), samt i skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 2-33 (2) med skattlegging av besitteren av stamhuset som om vedkommende forpaktet eiendommen.

Finland[rediger | rediger kilde]

I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forrettighetene opphevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Adelen eksisterer og opprettholdes i det britiske samfunn og av konstitusjonell (spesielt kongelig) praksis, for eksempel ved at monarken kan utdele arvelige adelstitler (spesielt til den kongelige familie). Likevel omfatter adelen idag (the aristocracy) i Storbritannia først og fremst de mennesker som har fått titler gjennom slektskap, eller er i nær slekt eller gift med disse. Hvor nær slekt man må være for å være adelig er ikke definert. Adelskapet er derved idag i mindre grad knyttet til Overhuset (House of Lords). Nyutnevnte medlemmer (life peers) og biskoper oppfatter seg sjelden som adelige. I tillegg sitter ikke nye Høyesteretts-dommere (tidligere kalt law lords) i Overhuset lenger.[5].

Internasjonal courtoisie[rediger | rediger kilde]

Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Grunnen er at de tyske kongelige og adelige bruker titlene sine som en del av navnet. Et eksempel på dette er Ernst August Prinz von Hannover. Et annet eksempel er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Phillipp Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg, som er tidligere næringsminister i Tyskland. Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det kongelige hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), som er inkluderer enkelte medlemmer dansk-norske adelsslekter, men i svært liten grad, hvis noen, de rene norske adelsslekter. Danmarks Adels Aarbogs kvalitet er også særdeles begrenset av at de ikke tar utgangspunkt i de faktiske bestemmelsene i de enkelte adelsbrev, og derved går glipp av svært mange faktiske adelige.[trenger referanse] Dette fordi det er svært ressurskrevende å studere eldre adelspatenter skrevet før skriftspråket ble normert. Dette, i kombinasjon med begrensede økonomiske ressurser resulterte i at Dansk Adels Forening tilslutt fant på en bekvemmelig egenprodusert og usedvanlig forenklet men i stor grad feilaktig definisjon av begrepet adel.[trenger referanse] Dette gikk i stor grad ut over nøyaktigheten og kvaliteten på årboken, men forenklet til gjengjeld utgivelses-prosessen.[trenger referanse] I tillegg og samtidig valgte de å inkluderer svært mange ikke-adelige, som på ulike måter hadde en relasjon til adelige, slik som inngiftede uadelige kvinner og disses foreldre. Dette resulterte i at det i stor grad kan stilles spørsmål ved mange av dem som står oppført som adelige, men til gjengjeld bidro dette sterkt til økte inntekter, da de ikke-adelige som likevel ble tatt med i utgivelsen, derved i stor grad kjøpte årboken og således styrket økonomien vesentlig.[trenger referanse]

Det finnes et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ oppslagsord Adel i Caprona Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet ISBN 9788248910541
  2. ^ lokalhistriewiki.no Norsk historisk leksikon: Adel
  3. ^ Moseng, Ole G. et al.: Norsk Historie 750-1537 Aschehoug 1999 ISBN 978-82-518-3739-2 s.364
  4. ^ Chrome-extension://cbnaodkpfinfiipjblikofhlhlcickei/src/pdfviewer/web/viewer.html?file=http://www.kildeskriftselskabet.dk/sites/default/files/Adelsbreve 1.pdf
  5. ^ House of Lords House of Lords Briefing: Membership http://www.parliament.uk/documents/upload/HofLBpmembership.pdf, 2009 (referert April 2010)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]