Wikipedia:Underprosjekter/Språk/Planspråk i bruk 1500 til 2000

Planspråk blir som regel omtalt i faglitteraturen og nyhetene uten nærmere opplysninger om hvor stor oppslutning de har. Denne artikkelen sammenfatter informasjon om det.

Innledning

Det finnes ingen samlet, objektiv statistikk over hvor mange som faktisk bruker forkjellige planspråk.

Men de aller fleste konstruerte språk er aldri blitt anvendt. Av flere tusen kjente forslag er det umulig å snakke eller skrive de fleste, ettersom det ikke fins ordbøker og grammatikker ut over noen enkle skisser. Dette gjelder f.eks. et norsk forslag til internasjonalt hjelpespråk fra mellomkrigstida, Ofat.

I noen få hundre tilfeller publiserte skaperne ordbøker og grammatikker. I enkelte tilfeller har skaperne også drevet en omfattende propaganda, oversatt store litterære verk til det nye språket, osv.

Slike språk kan sammenliknes med dokumenterte døde språk, som latin, pali og sumerisk. Dette er naturlige språk uten språksamfunn som bruker dem som morsmål. Noen få brukes av folk som lærer dem i voksen alder, f.eks. latin og pali.

Enkelte slike språk er gjenoppvekka. Det mest kjente eksemplet er hebraisk, som etter mer enn 2000 år som dødt språk blei ett av to offisielle språk i Israel, og i dag har mange morsmålsbrukere. Et annet språk som blir forsøkt gjennopplivet av en gruppe entusiaster er keltisk fra Cornwall som egentlig døde ut på slutten av 1700-tallet.

Andre døde språk, som sumerisk, har vel ingen aktive brukere, men er godt nok dokumentert til at de kan brukes hvis noen vil.

Noen få hundre planspråk som er dokumentert kan også opplives hvis noen vil det (sjøl om de fleste aldri har vært levende før).

Et fåtall planspråk danner aktive språksamfunn som rekrutterer og lærer opp nye brukere osv. Slike språksamfunn danner som regel egne organisasjoner. Men bare et forsvinnende mindretall kommer så langt.

Et mål for hvor mange brukere et språk har, er antallet medlemmer i språkets støtteorganisasjoner, abonnenter på tidsskrifter - i dag også påmeldte på Epostlister - osv. Men særlig når det gjelder nye og uetablerte planspråk er det ikke alle på slike lister som virkelig kan bruke språket.

For kjente og etablerte språk som Esperanto og Interlingua (IALA) kan det være omvendt. Mange har en gang har lært språket og kan snakke det flytende, men ikke er med i noen organisasjon. Støtteorganisasjonene for forskjellige språk oppgir tall for hvor mange brukere språket har. Men disse talla er anslått på ulike måter. De kan omfatte alle som en eller annen gang har gått på et kurs, eller forsøke å telle de som virkelig behersker språket.

Det fins en tendens til å overdrive, noen ganger ganske kraftig. 15 millioner som kunne Esperanto ble brukt i noe litteratur på andre halvdel av 1900-tallet. Propaganda for Interlingue/Occidental hevdet at over en halv milliard kunne forstå språket. I begge tilfeller var tallet på virkelige brukere mye lavere.)

Anslaga i denne artikkelen er henta fra faglitteraturen om planspråk og sammenlikning av nyheter om forskjellige språk. De er ikke garantert helt riktige og må brukes med kritikk. Men de gir grovt sett riktige antydninger om hvor stor oppslutning de viktigste planspråka har hatt.

Esperanto

Esperanto er det planspråket noensinne som har hatt mest støtte.

Nøkternt sett kan antallet brukere av Esperanto reknes til mellom 100 000 og 500 000.

Tallet på de som engang har vært innom et Esperantokurs eller på annen måte lært noe Esperanto siden starten i 1887 kan kanskje komme opp i en eller flere titalls millioner.

Men de fleste som har begynt å lære språket, har ikke kommet så langt som til å bruke det.

Esperanto hadde fra 1887 og de nærmeste åra bare noen få hundre tilhengere, i hovedsak i Tyskland og Østeuropa. Det var først Esperantos gjennombrudd i Frankrike nærmere 1900 som spredde språket over hele verden. I samme periode gikk Volapük kraftig tilbake. Det førte til at fra rundt år 1900 til i dag har Esperanto hele tida vært det kunstspråket som har hatt suverent størst oppslutning.

Esperanto har hatt perioder med store tilbakeslag. Det gjelder særlig:

• Første verdenskrig fra 1914 til 1918.

• Forbud mot Esperanto i det nasjonalsosialistiske Tyskland, Sovjetunionen og Japan på 1930-tallet, som blei opphevet i Tyskland og Japan fra 1945, i Sovjet gradvis fra andre halvdel av 1950-tallet.

• Andre verdenskrig fra 1939 til 1945.

• En periode med forbud mot Esperanto i de fleste østeuropeiske land fra omlag 1949, som gradvis gikk over seint på 1950 - og 1960-tallet.

Ingen av disse periodene rokket Esperantos stilling som det uten sammenlikning største internasjonale hjelpespråket. Men de har bidratt til at områdene med flest esperantister har flytta seg rundt i verden.

Periodene med tilbakeslag blei også avløst av perider med svært rask vekst.

I mellomkrigstida vokste Esperanto særlig i Europa inklusive Sovjetunionen, og i asiatiske land som Kina og Japan.

Arbeider-esperantismen, som omfatta folk fra ulike retninger som kommunister, sosialdemokrater og anarkister og var støtta av mange fagforeninger, samlet flest medlemmer fra tidlig på 1920-tallet til undertrykkelsen starta på 1930-tallet. (Den var også et påskudd for å forfølge esperantister i noen land.)

Etter den andre verdenskrigen har Esperanto gått tilbake i Vest-Europa. (Antallet organiserte norske esperantister er f.eks. omlag en tidel av for 70 år sida.) Til gjengjeld fikk Esperanto på slutten av 1900-tallet sin største oppslutning noensinne i Øst-Europa da de forskjellige statene der letta på undertrykkelsen, det fikk store gjennombrudd i 3. Verden-land som Kina, Brasil og Cuba, og Esperanto fikk for første gang virkelig oppslutning blant ikke-hvite i en del afrikanske land sør for Sahara.

Den internasjonale organisasjonen for Esperantister, Universala Esperanto Asocio (UEA) har i de siste 30 år svingt fra over 43 000 medlemmer på 1980-tallet til under 20 000 ti år etter.

Men fordi kontingent må betales i hard valuta fra alle medlemsland, betaler mange forbund i den 3. Verden og Øst-Europa kontingent for så få medlemmer som mulig, og noen forbund fra fattige land har aldri meldt seg inn. I land som Polen, Brasil og Kina har de fleste som kan Esperanto aldri vært med i UEA.

Det er heller ingen grunn til å tro at tallet på esperantister sank drastisk fra 1980- til 1990-tallet. Men flere store Esperantoforbund i Øst-Europa brøyt helt eller delvis sammen da de store samfunnsendringene kom rundt 1990.

Tallet som deltar på den årlige internasjonale Universala Kongreso de Esperanto har i de siste 20 år svingt fra litt over 1 200 til omtrent 6 000. Samlet er tallet på deltakere titusener.

UEA har i 2005 registrert medlemmer i 113 land, og står i kontakt med Esperanto-organisasjoner i 92 land (ikke alle er med i UEA).

Utenom UEA fins mange internasjonale Esperanto-organisasjoner med ulike formål (som å samle ugdom, sosialister, katolikker, homofile, jernbanefolk osv.).

Etter 1887 er det utgitt flere tusen Esperanto-tidsskrifter.

Den største samlinga av bøker i noe bibliotek er på over 30 000 titler, tallet på Esperanto-bøker totalt må være en god del høyere. De fleste av dem er oversatt, inklusive ambisiøse, skjønnlitterære utgivelser som Dantes Divina Comedia, Ibsens Peer Gynt. Originallitteraturen på noen tusen bind omfatter bl.a. vitenskapelig og historisk sakprosa, en god del original lyrikk og nærmere 200 originale romaner. Mest bøker har kommet ut etter 1980.

I over 50 år har mange stater hatt radiosendinger på Esperanto.

Det fins også et marked for musikk-CDer, og noen profesjonelle og semi-profesjonelle artister som bare bruker språket. (I Brasil utgir enkelte kjente artister sanger både på portugisisk og Esperanto).

En Wikipedia på Esperanto med god kvalitet hadde i desember 2005 over 30 000 artikler og omtrent 1 500 registrerte medarbeidere. I 2005 var Esperanto-Wikipediaen den 16. største i verden.

Kanskje tusen barn har vokst opp med Esperanto som morsmål, de fleste i Sovjetunionen eller Russland. Som regel dreier det seg om foreldre med ulikt språk som har brukt Esperanto som hjemmespråk, (f.eks. hvis mor var litauer og far var armener). Men det må understrekes at disse barna som regel ikke snakker Esperanto med andre barn til daglig. Det finnes ingen gruppe barn som har vokst opp med Esperanto som felles morsmål, bare en god del enkeltindivider. (Det er ikke kjent at noen andre planspråk har hatt morsmålsbrukere.)

Påstandene om at Esperanto har flere millioner aktive brukere må reknes som for optimistiske. (En anerkjent amerikansk forsker har likevel hevda at antallet er 1,5 millioner: Filologen Sidney S. Culbert (1913 - 2003).) Derimot er det klart at antallet er over 100 000.

Sammenlikna med andre språksamfunn er Esperanto sannsynligvis mindre enn f.eks. estisk og latvisk, (hver rundt 1 million), større enn nord-samisk og færøysk (hver noen ti-tusener), og på størrelse med noen mindre europeiske nasjonalspråk som islandsk, maltesisk og luxemburgersk (Over 200 000, under 500 000).

Sannsynligvis har Esperanto nå flere brukere enn noen ganger før i sin historie.

Volapük

Volapük er det planspråket som har hatt størst oppslutning etter Esperanto.

Tallet på brukere rundt 1890 kan sikkert anslås til flere titusener, kanskje til over 100 000.

I dag er tallet på aktive brukere lite, kanskje under 50 i hele verden.

Klassisk Volapük

Volapüks storhetstid varte i mindre enn 15 år.

Språket begynte å vokse i tysk-språklige stater tidlig på 1880-tallet, men fikk et mye større antall tilhengere over hele verden etter at det brøyt gjennom i Frankrike fra 1885. Etter en stor og ødeleggende splittelse i 1890 brøyt Volapük-bruken sammen, og i 1900 var det bare noen hundre registrerte volapükister igjen.

På slutten av 1880-tallet hadde Volapük et internasjonalt forbund med avdelinger i mange land og et stort antall lokale klubber. Det fantes en velorganisert internasjonalt system for språkopplæring med eksamener og egen læreropplæring. Volapük var «på moten», og antallet som begynte å lære språket var svært høyt

Mange titall tidsskrifter kom på Volapük, blant dem det relativt store og profesjonelle Zi Vol Lölik (Fra hele verden) og vitsebladed Cogabled Volapüka. Store forlag satset på å gi ut bøker på og om Volapük, inklusive flere hundre lærebøker på over 25 språk, og noen hundre titler bare på Volapük, det meste oversettelser.

Auguste Kerckhoffs, Volapüks viktigste internasjonale organisator, propagandist og lærebokforfatter, hevda at 210 000 lærte språket.

Dette kan godt ha vært tallet på de som begynte på kurs før 1890. Men hvor mange som virkelig lærte å beherske språket godt, muntlig og skriftlig, er et annet spørsmål.

Noen forfattere har hevda at mange volapükister snakka språket dårlig. Grunnen skal ha vært at Volapük var svært vanskelig å lære. Det stemmer ikke med erfaringene til moderne studenter av språket. Historien ser også ut til å bekrefte det motsatte: Den eksplosivt raske veksten til Volapük på 1880-tallet tyder på at datidas mennesker syntes språket var lettlært.

Mye seinere litteratur om Volapük er skrevet av tilhengere av andre kunstspråk. Det kan prege påstandene om at Volapük var vanskelig å lære. Et større poblem var nok at de fleste brukere fra Volapüks storhetstid fikk liten og kort praktisk erfaring.

Den første og siste internasjonale kongressen der Volapük var eneste bruksspråk var i Paris i 1889, 9 år etter at den første læreboka kom. Den første internasjonale Esperanto-kongressen i 1905 (i Boulogne-sur-Mer, Frankrike) var 18 år etter at den første Esperanto-læreboka kom. I dag vil kongresser for Esperanto, Ido og Interlingua/IALA som regel ha med flere svært erfarne brukere som har snakka språket i årtier. Sånn blei det aldri i Volapüks storhetsid. De fleste volapükister fikk mindre enn 5 års erfaring før bevegelsen brøyt sammen og språket deres forsvant.

Det er derfor tvilsomt om så mange som 100 000 nådde å lære språket godt. At de minst var mange tusen viser derimot det store antallet utgivelser, originalartikler i tidsskrifter fra mange land osv. At mange titusener i det minste kunne lese språket er det ingen grunn til å tvile på. Det er derfor helt klart at Volapük i sin korte storhetstid nådde å få større utbredelse enn noe annet kunstig språk utenom Esperanto.

Reformert eller moderne Volapük

Etter Johann Martin Schleyers død i 1912 var Volapük ansett som et dødt språk. Men en håndfull Schleyer-lojalister fortsatte å arbeide for språket.

Med deres støtte gjennomførte Arie de Jong en reform av Volapüks ordforråd og grammatikk. I 1931 ga de Jong ut ei stor ordbok med mange nye ord og en ny Gramat Nomik (Normalgrammatikk).

De Jungs Volapük er en del forskjellig fra språket på 1800-tallet, men en som har lært den ene forma kan uten større problemer lese tekster som bruker den andre.

Nå begynte ei nylansering av språket, det kom enkelte nye lærebøker osv.

De fleste organiserte volapükister har fra denne tida vært brukere av de Jongs nye normal.

Etter den andre verdenskrigen kom det i en del år et blad på denne Volapük-forma.

Det er imponerende at brukerne av de Jongs Volapük har holdt denne tradisjonen i live i over 70 år. De har likevel aldri oppnådd å bli flere enn noen få titall.

En god del enkeltindivider har lært seg Volapük på egen hånd.

Volapük har alltid vært et av de mest omtalte planspråka etter Esperanto. Esperanister og andre som er interessert i kunstige språks historie har skrevet mye om Volapük. Forskere, bl.a. interlingvister og historikere, har også vært opptatt av å kunne lese Volapük-tekster.

Volapük var fortsatt av de mest tilgjengelige internasjonale hjelpespråkene etter at Volapük-bevegelsen brøyt sammen. Lærebøker fra 1800-tallet fins i mange lands bibliotek og antikvariater. Enkelte kom på Esperanto og blei distribuert av Esperanto-bevegelsen. Etter Internetts gjennombrudd har både kurs fra 1800-tallet og på de Jongs Volapük blitt lagt ut sammen med noen nye tekster. Det er oppretta minst ei debattliste osv.

En Volapük-Wikipedia med lite innhold hadde i desember 2005 under 50 stikkord.

Det totale tallet på volapükister i verden nå kan anslås til under 100, trolig under 50.

Ido

Etter Esperanto og Volapük er Ido det internasjonale hjelpespråk som har hatt størst oppslutning.

Før første verdenskrig hadde Ido flere tusen tilhengere.

Ido har likevel aldri oppnådd en størrelse som Volapük før 1890, og var bare i en relativt kort tid det nest største hjelpespråket, langt etter Esperanto.

Fra slutten av 1920-tallet hadde Ido en nokså beskjeden tilværelse blant ei rekke andre, konkurrerende små planspråk.

Nå virker det som om Ido opplever ei blomstring. Antallet brukere er kanskje 1 000.

Ido blei skapt i 1907 og lansert i 1908 som en Esperanto-reform. (Et tidlig navn på Ido var Esperanto Reformita (reformert Esperanto). Ido betyr også barn i betydninga etterkommer på både Esperanto og Ido.)

Utgangspunktet var Délégation pour l’adoption d’une langue auxiliare internationale (Delegasjonen for å anta et internasjonalt hjelpespråk), en organisasjon stifta av Louis Couturat i 1900.

Her deltok flere kjente vitenskapsfolk, bl.a. den danske filologen Otto Jespersen, noen skapere av forslag til planspråk, og ikke minst ledende esperantister, som trodde at delegasjonen skulle velge deres språk som det beste.

Da den isteden støtta et forslag til et nytt språk bygd på Esperanto, lansert av den franske Esperanto-bevegelsens leder Louis de Beaufront, førte det til en rasende strid, og mange-årig bitterhet mellom esperantister og idister.

Esperantistene oppfatta vedtaket som en følge av en hemmelig intrige. (Det er i ettertid avslørt at Idos virkelige, men hemmelige forfatter ikke var de Beaufront, men Couturat, som var dommer mellom de ulike språka og derfor formelt ikke hadde rett til å fremme noe eget forslag). Idistene kunne svare at mange ledende esperantister bare hadde vært med fordi de trodde alt var avgjort på forhånd. (Dette er nok også riktig.)

Couturat, de Beaufront og deres allierte håpet å vinne et stort flertall i Esperantobevegelsen (den største hjelpespråk-bevegelsen, som var sterkt voksende), tilhengerne av flere mindre språk og mange kjente og ledende intellektuelle for et felles prosjekt. Dette ville stått meget sterkt - på papiret, hvis alle kreftene bare kunne forenes.

Men det kunne de ikke. Blant esperantistene var motstanden mot stadige forandringer av ordforråd og grammatikk stor. Dette gjaldt flertallet av vanlige medlemmer, som hadde investert tid og krefter i å lære et nytt språk og ikke stadig ville lære det på nytt. Kapitalistene som hadde finansiert framgangen for Esperanto, som det store franske forlaget Hachette, likte det heller ikke. Hvis språket blei endra rett som det var, ville Esperanto-bøkene de trykte stadig måte kjøres på fyllinga.

Zamenhof visste dette svært godt. Han hadde også etter visse eksperimenter kommet til at ikke noe hjelpespråk kunne vinne fram med stadige språklige forandringer. (Zamenhof var opprinnelig ikke strengt mot reformer, men de Beaufront var det!) Zamenhofs konklusjon var derfor at det er viktigere at brukerne kan stole på at det nye språket er stabilt, enn at det er helt filologisk perfekt.

Forslaget førte derfor til en «borgerkrig» i esperantobevegelsen, der språkskaperen Zamenhof sto på den ene sida, mens lederen for den sterke franske bevegelsen alliert med ledende vesteuropeiske intellektuelle sto på den andre.

Striden likner forbausende på splittelsen i Volapük-bevegelsen 18 år før, da språkskaperen Schleyer sto mot lederen av den franske bevegelsen Kerckhoffs i en bitter kamp som begge parter tapte: Bevegelsen brøyt sammen og Volapük forsvant. Men i 1908 blei utfallet et annet:

Zamenhof var helt overlegen når det gjaldt å kommunisere med grunnplanet. Hans fløy vant det store flertallet av organisasjoner.

Det blei klart at Ido-fløya, leda av Couturat, de Beaufront osv., representerte et mindretall, og aldri, som de hadde håpet, vant det store flertallet av verdensspårk-tilhengere.

Et anslag var at Ido vant 20% av lederne i Esperanto-bevelgelsen, men bare 3-4% av de vanlige språkbrukerne. Splittelsen gikk mellom elite og tilhengere, og de siste veide tyngst.

Dermed var Ido skadeskutt alt fra fødselen. Og en annen fødselsskade var de mange «reformtilhengerne» som Zamenhof og hans «konservative esperantister» hadde vært redde for.

I Idos hovedorgan Progreso strømmet reformforslaga inn, og ledelsen stemte over dem etter tur. Dette gjorde det vanskelig å få utgitt lærebøker og verve nye språkbrukere. Færre tilhengere og stadige reformer gjorde at kapitalister ikke ville gi ut mange bøker på Ido, som de hadde gjort på Esperanto. Og tilhengere av reformer som ikke fikk sine forslag vedtatt begynte å forlate Ido omtrent fra starten.

Første verdenskrig betydde store tilbakeslag for Ido som for Esperanto. Et stort tap var at Couturat blei drept alt i 1914.

Med freden blei arbeidet tatt opp igjen. Men Esperanto hadde, fra Sveits, ledet et stort internasjonalt arbeid på begge sider av frontene, og sto snart enda sterkere enn før. Ido kom stadig lengre etter.

Blant fortellingene om Idos framganger etter krigen fins vandrehistorier som at Den kommunistiske internasjonalen (KOMINTERN] vurderte å gjøre Ido til kommunikasjonsspråk. Dessverre, det er ikke sant...

De ledende intellektuelle forlot Ido. Ido var jo et løfte som ikke var infridd: Språket hadde aldri samla verdensspråkbevegelsen.

Dessuten var Ido et kompromiss. Ido var blitt kvitt noe av det som mange oppfatta som feil i Esperanto, som de seks spesielle bokstavene «med hatter på». Men Ido inneholdt også forandringer som mange så som Couturats kjepphester.

De fleste «reformistene» ville ha forandringer i naturalistisk og nylatinsk retning. De så Ido som de så Idiom Neutral i 1902: Et skritt i riktig retning, men ikke langt nok. De støtta Ido da de trodde Ido skulle bli størst. Men nå ville stadig flere heller satse på språk som oppfylte deres egentlige ønsker.

Mange gikk til von Wahls Occidental, (1922 det mest konsekvente nylatinske og naturalistiske språket på denne tida.

Otto Jespersen, en av Idos største stjerner, skapte isteden Novial (1928).

Samtidig fortsatte nye reformforslag å splitte den skrumpende Ido-bevegelsen.

Etter mage år med splittelser og av og til reformpauser - perioder da alle forandringer i Idos grammatikk og gamle ordforråd var forbudt - vedtok restene av bevegelsen i 1933 å gå tilbake til det klassiske Ido fra 1913, for å oppnå språklig stabilitet. Esperantos vedtak om at språket var stabilt og uforandelig var et hovedmål for idistenes kritikk i 1908. Nå kom de etter. Men mesteparten av tilhengerne var vekk.

Etter 1930 har Ido fått lite oppmerksomhet. De fleste som snubler over navnet i leksika eller ordbøker veit ikke at Ido fortsatt fins. Men en liten Ido-bevegelse har holdt ut, rekruttert nye tilhengere osv. De har små internasjonale kongresser der ett eller kanskje et par titall bruker Ido som kommunikasjonsspråk.

Ido har noen få mindre tidsskrifter, en litteratur på noen få hundre bind fra 1908 til nå (et femtitall bøker og mindre pamfletter på Ido er i salg fra den Internasjonale Ido-unionen) og bl. a. noe god origial poesi.

Det virker som om Internett har betydd ny framgang for Ido, som for flere andre små hjelpespråk.

Ido og Esperanto er gjensidig forståelige. Mange Esperantister sjekker ut Ido og syns ofte at Ido er et tiltrekkende og vakkert språk. (Det gamle hatet mellom de to bevegelsene lever nok fortsatt hos enkelte fundamentalister, men betyr lite for yngre folk.) Noen esperantister mener det er kulturhistorisk viktig å bevare Ido, andre finner detaljer de liker bedre i Ido. Esperantister er blitt en viktig del av Idos rekrutteringsgrunnlag.

En Ido-Wikipedia hadde i desember 2005 over 12 000 stikkord og var verdens 29. største, rett foran tyrkisk og nynorsk, med 150 registrerte brukere (det minste brukerantallet blant noen så stor Wikipedia).

Sjøl om mange av artiklene er svært små er dette imponerende, ikke minst ut fra Ido-bevegelsens små ressurser, og kanskje det største litterære monumentet til Ido etter storhetstida.

Av alle kunstige språk som har brukere i dag er Ido trolig nr. 3, etter kjempen Esperanto og den litt større storesøstra Interlingua/IALA. (Se neste avsnitt.)

Ido-brukerne er nå anslått til rundt 1 000. Kanskje er de litt flere, kanskje færre. Men kjerna av ildsjeler som holder det hele i gang er nok mye mindre.

Interlingua/IALA

Interlingua, (med forkortelsen IALA for å unngå forveksling med et annet språk med samme navn, Interlingua/Latino Sine Flexione - se neste avsnitt) er det nest største internasjonale hjelpespråket i dag.

Interlingua blei publisert i 1951 og blei straks nest størst etter Esperanto.

Seinere har oppslutninga gått noe tilbake, men Interlingua har holdt posisjonen som nr. 2 i over 50 år.

Oppslutninga nå er anslått til kanskje 1 500, kanskje noe mer. (Noe større enn Ido, men ikke veldig mye.)

Av alle planspråkprosjekter har Interlingua trolig oppnådd 4. størst oppslutning, etter Esperanto, Volapük (på 1880-tallet) og Ido (i de første åra etter 1908).

Interlingua blei lansert med brask og bram av den rike stiftelsen The International Auxilliary Language Association (forkortelse IALA - Organisajonen for internasjonale hjelpespråk) som hadde betalt for utviklinga. Dette gjorde at Interlangua fra starten, særlig i USA, blei framstilt som den viktigste konkurrenten til Esperanto.

(I USA på denne tida blei Esperanto-bevegelsen blei framstilt som en kommunistisk dekkorganisasjon).

Som med de fleste forslag til internasjonale hjelpespråk gikk det best i starten.

Interlingua vant nye tilhengere, og sopte med seg mange brukere av små nylatinske og naturalistiske språk som Interlingue (i 1948 omdøpt fra Occidental) og restene av Giuseppe Peanos bevegelse for forenkla latin som først het Latino Sine Flexione men, forvirrende nok, også var omdøpt til Interlingua.

Men dette betydde også at Interlingua (som Ido) blei lansert med løfter språket vanskelig kunne innfri.

1950-tallet var i USA og Vest-Europa slett ikke gunstig mark for kunstigeverdensspråk i opposisjon til engelsk. Esperanto hadde fordelen av 50 års propaganda og organisering, en stor litteratur, rukere som var 2. eller tilmed 3. generasjons esperantister, og kunne klore seg fast. Men hvordan kunne en nykommer ta igjen et sånt forsprang?

Det var ikke mulig, og det gikk ikke heller.

Interlingua var også det virkelig konsekvente nylatinske og naturalistiske språket som mange interlingvister hadde snakka om siden 1890-tallet. Språklig sett var det svært godt gjennomarbeida av dyktige, høyt utdanna filologer, og lansert med en årelang kampanje på forhånd.

Interlingua reklamerte med at det ville være umiddelbart forståelig for mange hundre millioner mennesker. Langt på vei er det sant. Det er kanskje så nær et godt kompromiss mellom spansk, italiensk og portugisisk som det går an å komme, og kjennere av disse språka som er litt snille bør kunne forstå en som snakker Interlingua flytende.

Interlingua blei altså med rette framstilt som et filologisk imponerende språk.

Men mange tilhengere av naturalistiske og nylatinske prosjekter mente at filologiske feil var den viktigste mangelen ved hjelpespråk til nå. Sjølve problemet med språk som Esperanto, Ido osv. var at de ikke var naturalistiske nok. Hvis det blei løst, ville et nytt og bedre hjelpespråk kunne få mye mer støtte.

Slik gikk det ikke.

Det hjalp ikke at Interlingua lå nær f.eks. spansk. Amerikanere som skulle til Latin-Amerika, lærte seg heller spansk isteden. Og argentinere i USA hadde mye mer bruk for engelsk enn Interlingua.

Lærebøker, ordlister osv. kom på flere språk. Noe oversatt og original litteratur kom på Interlingua.

På et område kom Interlingua i 1950-tallet til å danke ut alle andre planspråk, Esperanto også: Det blei brukt til sammendrag av vitenskapelige artikler, særlig i medisinsk fagpresse. Medisinere kan en god del latin. Interlingua var tiltrekkende for dem og sammendraga var forståelige for kolleger som aldri hadde lært språket.

Men bruken av Interlingua kom heller ikke her opp mot bruken av naturlige språk, som engelsk. Seinere har bruken avtatt.

Interlingua har en internasjonal organisasjon med kontakter i mange land, noen få tidsskrifter, diskusjoner på Internett og små internasjonale kongresser der språket brukes, omtrent av samme størrelse som Ido. (Utafra kan det også virke som om de organiserte kjernene i disse to språka kan være omlag like store.)

En Wikipedia på Interlingua hadde i desember 2005 rett under 3 000 stikkord. Artiklene virka godt gjennomarbeida språklig og innholdsmessig, og bekrefter at Interlingua-bevegelsen har ei kjerne av dyktige og erfarne brukere av språket.

Interlingua er det letteste å lese uten forhåndsopplæring av de viktigere kunstige internasjonale hjelpespråka i dag, for den som alt kan et søreurpeisk latinsk språk, eventuelt fransk + engelsk. (Men Interlingua er ikke det enkleste å lære å skrive eller snakke.) Dette betyr at en artikkel på Nettet på Interlingua kan leses av svært mange. Formene virker også tiltrekkende på folk som liker f.eks. spansk eller italiensk.

Det er derfor kanskje grunn til å vente at Interlingua også vil rekruttere fra Nettet i de nærmeste åra, og vokse en del fra de anslagsvis 1500, kanskje noen flere, brukerne språket har i dag.

Mindre utbredte planspråk

Her følger en oversikt over viktige og/eller kjente kunstige språk i tillegg til de fire som alt er nevnt, som sikkert eller kanskje har vært i sosial bruk.

Perioden etter den store splittelsen i Volapük i 1890 og fram til ihvertfall 1930 er uoversiktlig, fordi den inneholder ei rekke språkforslag som kom fra brukere av Volapük, Esperanto, Idiom Neutral, Ido og mindre språk, som laga grupper som splitta seg, slo seg sammen med hverandre, gikk over til og forlot andre språk osv. Det fins også fra denne tida ei lang rekke varianter av Esperanto, Idiom Neutral og Ido, de fleste av dem med kort levetid, der det er uklart om de bør reknes som egne språk eller bare dialekter. Slike forslag, som Reform Neutral, Esperantido osv. er ikke tatt med.

Lista er kronologisk. Året som er angitt er enten startår for utvikling av språket, eller det året da språket blei lansert offentlig.

FØR 1800

Lingua Ignota

skapt på 1100-tallet av den berømte mystikeren Hildegard fra Bingen var et religiøst inspirert språkforsøk, trolig til hemmelig bruk. Det ser ut til at Hildegard delte det med enkelte av sine betrodde, men gruppa har nok vært liten. Det er også et problem om Lingua Ignota virkelig kan reknes som et språk i den strenge betydninga av ordet, eller om det heller var snakk om et begrensa antall ord som blei blanda i latin.

Balaibalan

(trolig fra 1500-tallet?) skal i følge de dokumentene som finnes ha blitt til i en sufi-sekt som et hellig eller poetisk språk. Det er det første eksemplet vi kjenner på et a posteriori spåk med utarbeidet ordliste, grammatikk osv. At det finnes tekster, gjør det også sannsynlig at språket blei brukt.

Dette eksemplet understreker også at planspråk kan ha blitt skapt over hele verden og i kulturer langt fra den vestlige for å bli brukt religiøst, i hemmelige selskaper osv.

At de aller fleste planspråk som er kjent er fra Vesten i de seineste 400 år kan henge sammen med at det er fra denne kulturkretsen og tidsperioden forskerne har hatt tilgang til dokumentasjon.

John Wilkins' språk

(1668). Samtidige kilder sier at minst en mann kunne snakke John Wilkins' analytiske språk.

Det er ikke akkurat ei gruppe... men det illustrerer at det var mulig å lære også de tidlige filosofiske språkene, med a priori ordforråd som minner mer om moderne språk som Ro enn om Esperanto og Interlingua. Det går ikke an å utelukke at det i historiske arkiver fins dokumentasjon av at enkelte andre prosjekter faktisk også blei brukt til brevveksling - og kanskje samtale - i mindre grupper.

ETTER 1800

Solresol

(1817). Det er dokumentert at skaperen av det merkelige musikalske språket Solresol, Jean François Sudre, virkelig kunne kommunisere med sine elever på språket. Språket hadde en relativt stor støtteorganisasjon og blei fortsatt lært bort etter Sudres død, og ei ny lærebok kom så seint som i 1902. Solresol reknes derfor som det første moderne planspråket som vi veit har vært i sosialt bruk. Og det sammenhengende i over 85 år!

Men til hva, utenom læring og demonstrasjoner? Brukte de som kunne Solresol språket til kommunikasjon seg imellom? Blei det brukt mellom mennesker som ikke hadde noe annet felles språk? Det veit vi lite om.

Det er heller ikke klart hvordan og hvor mye de moderne Solresol-entusiastene virkelig bruker språket til å kommunisere med.

Idiom Neutral

(1902) var skapt i ei gruppe (Kadem Valemik Volapüka) som brukte Volapük, og gikk over til å kommunisere på en tidlig utgave av språket de skapte på 1890-tallet. Etter den offentlige lanseringa gikk også enkelte andre grupper som kunne andre kunstspråk over til Idom Neutral.

Men det er ikke klart om tallet på brukere noen gang kom over 100. De fleste falt fra nokså fort. Nesten alle var vekk før 1910, og er ikke kjent at Idiom Neutral blei brukt så seint som 1915.

Det kan ha vært grupper som fortsatte å bruke reformerte utgaver etter at hovedbevegelsen brøyt sammen.

Latino Sine Flexione

(1903), seinere omdøpt til Interlingua (og ikke samme språk som Interlingua/IALA, behandla i avsnittet over dette!) er relativt sett en «liten kjempe» blant de minste planspråka. Det har vært i bruk nesten hele tida til i dag, og kan godt ha hatt flere hundre brukere. Språkets skaper Giuseppe Peano skreiv viktige vitenskapelige verk på det, tidsskriftet Scola e Vita kom i over 10 år. Brukere i dag er kanskje en håndfull.

Wede

(1915) lansert som «Verdenstysk» og «språket for sentralmaktene» fikk støtte fra nobelpristakeren Wilhelm Ostwald og med ham en del tyske idister, og skal ha hatt brukere, ihvertfall under første verdenskrig.

Interlingue

lansert i (1922) som Occidental, omdøpt til Interlingue i 1949 - er den andre «lille kjempen» blant de små planspråka. Språket har vært i bruk nesten hele tida fra 1920-tallet til i dag, har sannsynligvis hatt over 100 brukere osv. En Wikipedia på Interlingue hadde i desember 2005 under 300 oppslagsord.

Novial

(1928) fikk en håndfull tilhengere, de fleste (kanskje alle?) med rik erfaring fra andre hjelpespråk på forhånd, men forsvant etter andre verdenskrig. Novial er forsøkt nylansert på Internett, men det er ikke klart om det fins noen ny gruppe brukere. En prøve-Wikipedia hadde i januar 2006 rundt 30 artikler.

Basic English

fra 1930 var fra forfatteren Charles Kay Ogden ment å bli brukt som et internasjonalt hjelpespråk ved siden av morsmålet, omtrent som Esperanto. Men denne forenkelde versjonen av engelsk blei isteden brukt som et diplomatisk alternativ til Esperanto og som et middel i internasjonal engelsk språkopplæring. Mye penger blei brukt på Basic English, en del verker blei også publisert på det. Men det blei ikke brukt som et eget språk til kommunikasjon mellom mennesker, men som et virkemiddel for å propagandere angloamerikansk kultur og språk internasjonalt.

Interglossa

lansert i 1943, fikk en god del oppmerksomhet, men få om noen brukere.

Glosa

ei reformert form for Interglossa nylansert i 1981, har noen få brukere som fortsatt holder det gående.

Loglan

blei påbegynt i 1955, lansert offentlig i 1960, men først godkjent som ferdig til bruk av språkets skaper James Cooke Brown i 1989. Ettersom Loglans hovedformål (i hvert fall fra starten) var å bli brukt til språkvitenskapelige eksperimenter og ikke som internasjonalt hjelpespråk blei tilhengerne rekruttert på universiteter og blant studenter.

Det er enighet om at Loglan ikke er lett å beherske. Brown ønsket dessuten å styre språket, noe som førte til at et flertall(?) av tilhengerne brøyt ut og skapte konkurrenten Lojban.

Det fins tekster på Loglan, tilmed en roman. Loglanistene hevder dessuten at særegenhetene ved deres språk gjør at det fins en helt egen form for Loglan-humor!

Men virkelige Loglan-bukere er ei svært lita gruppe. Som med flere andre språk som er nokså ulike naturlige språk, er det også uklart om Loglan virkelig blir brukt i alle slags normal språklig kommunikasjon, og fungerer som språk for brukere som ikke har noe annet språk felles.

Klingon

(1984) er det eneste fiksjons-språket som har en virkelig filologisk utarbeidet ordbok, grammatikk og lærebok, og en litteratur på tre oversatte bøker (to av Shakespeare + Gilgamesh-eposet). Dette aleine gjør Klingon til et interessant fenomen.

Entusiastiske trekkies (Star Trek-fans) har også angivelig lært seg språket. Dette har ført til ville vandrehistorier, som den om at Klinon har flere brukere enn Esperanto, små barn har hatt Klingon som morsmål, osv.

Mer nøkterne kilder anslår at kanskje 15 har lært seg Klingon.

Men har Klingon virkelig vært i bruk som et fullverdig kommunikasjonsspråk? Klingon-bevegelsen er et i hovedsak amerikansk fenomen, og majoriteten i USA er ikke berømt for sin språkmektighet. Har trekkies-brukerne lært seg noe mer enn noen hilsener og så fortsatt å snakke med hverandre på engelsk, med noe Klingon-bannskap innimellom?

En grunn til mistanke er at Klingon faktisk ikke har med ord som brukes om mange dagligdagse forhold i ordlista si. Så hva gjør brukerne hvis de skal snakke om andre ting enn hendelser i Star Trek-universet?

En Wikipedia på Klingon kom opp i under 50 stikkord før den blei stengt av Wikimedia Foundation (høsten 2005), med den begrunnelsen at Klingon er et fiktivt språk og at det ikke fins noe språksamfunn som bruker språket. (En tilleggsgrunn kan ha vært at filmselskapet Paramont krever opphavsrett på Klingon. Kan en del av publisiteten for Klingon ha vært reklameframstøt?)

Hvis begrunnelsen er riktig, og det ikke fins noe virkelig samfunn av Klingon-brukere (eller bare et par mann som skriver artikler ut i tomrommet, uten å kommunisere med noen?) kan det bety at Klingon slett ikke hører hjemme på ei liste over kunstige språk som har vært i bruk, eller kanskje bør ha et stort spørsmålstegn etter seg?

Lojban

blei lansert i 1986 av utbrytere fra Loglan. Grammatikalsk er de to språkene svært like, og mange av spørsmåla som reiser seg til hvordan Loglan virkelig blir brukt, må derfor også stilles til Lojban.

Lojban har åpenbart flere brukere enn Loglan, men lojbanistene er også ei lita gruppe. En Wikipedia på Lojban hadde i desember 2005 under 100 artikler.

Lingua Franca Nova

(LFN) blei lansert i 1998 på Internett. Det er et enkelt, nylatinsk språk med kreolsk grammatikk. Tilhengerne driver en god del propaganda på nettet. En prøve-wikipedia hadde i februar 2006 omlag 70 artikler. Det er anslått at kanskje 30 kan snakke LSF.

Toki Pona

lansert i 2001, er et svært nytt planspråk.

Toki Pona er laga med et ordforråd som bevisst er begrensa til å ikke omfatte en del emner som behandles i naturlige språk. I følge dette kan alt som kan sies på for eksempel norsk eller Esperanto, ikke uttrykkes på Toki Pona.

En Wikipedia med 250 stikkord ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005, kanskje fordi språkskaperen krever copyright på språket.

Det er ulike opplysninger om hvor mange som behersker Toki Pona. En kilde hevder at flere hundre bruker det hver dag. En annen kilde sier at tre mennesker kan snakke det flytende.

Hvis de høyeste tallene stemmer, er Toki Pona på fire år blitt et av de ti mest brukte kunstige språka som er kjent. Det laveste anslaget virker mer troverdig.

Oppsummering

Historien om panspråk kan skrives ut fra flere forskjellige synsvinkler.

Hvis den tar utgangspunkt i alle forslag som er lansert, omfatter den flere tusen språk som er ytterst forskjellige både filologisk og ideologisk (når det gjelder den filosofiske, religiøse, politiske eller estetiske begrunnelsen forfatteren har hatt for å skape språket).

De fleste av disse forslaga har vakt liten eller ingen interesse. Men noen førte til stor offentlig debatt og fikk innflytelse på områder som filosofi, logikk, utviklinga av leksikalske verk osv.

Handler historien derimot om hvilke planspråk som har vært i sosial bruk, ser den helt anderledes ut.

Planspråk som virkelig har danna språksamfunn som har brukt dem til intern kommunikasjon, der planspråket har erstatta naturlige språk på alle viktige områder eller ihvertfall på enkeltområder, er svært få.

Fra et tallmessig synspunkt handler den mest om Esperanto.

Esperanto er brukt av langt flere enn alle andre planspråk tilsammen. Slik har det vært siden ikke lenge etter år 1900.

Esperanto er også brukt breiere, på flere ulike områder for kommunikasjon, enn alle andre forslag.

Esperanto blir av mange tusen mennesker brukt som hjemmespråk, og er det eneste planspråket som hundrevis av barn har hatt som førstespråk eller morsmål.

Litteraturen på og om Esperanto er også større enn litteraturen på og om alle andre kunstige språk tilsammen. Det samme gjelder brevveksling på papir og Epost, antallet Internett-sider, musikkinspillinger, radioutsendinger osv.

Esperanto har også skapt det sosiale språksamfunnet som til nå har vart lengst, i snart 130 år fra 1887 - 1888. (Volapük har formelt sett vært i kontinuerlig bruk fra 1880, men tallet på brukere har i mesteparten av denne tida vært så lite, og språksamfunnet så svakt, at det egentlig ikke er sammenliknbart.)

Når det gjelder noen områder som litteratur, antallet internettsider osv. er Esperanto brukt like mye eller mer enn flere store språk i den 3. Verden og enkelte små nasjonalspråk i rike land.

Volapük er det språket som har vært mest i bruk etter Esperanto. I perioden fra 1880 til 1900 var det flere som brukte Volapük enn de som har brukt alle andre språk tilsammen, med unntak av Esperanto.

Den trykte litteraturen på Volapük er også sannsynligvis fortsatt den nest største, etter Esperanto.

Etter Esperanto og Volapük er Ido og Interlingua/IALA brukt mer enn alle andre språk tilsammen. Utenom Esperanto er de de eneste planspråka som kanskje har over 1000 brukere i dag, og de eneste som har en litt større litteratur. Interlingua har vært i kontinuerlig bruk i over 60 år, Ido i over 90 år.

Over 99% av alle som har brukt et kunstig språk etter år 1800 har brukt et av disse fire språka.

Ut fra kjent dokumentasjon ser det ikke ut til at så mange som ti andre planspråk kan ha hatt over 100 brukere. Kanskje under fem.

Noen andre språk, sannsynligvis under 50, kan ha hatt fra noen titall til en håndfull brukere.

Utenom de fire mest brukte språka, har kanskje noe over ti språk klart å danne levende språksamfunn som dokumenterbart har overlevd 20 år.

Alle planspråk som dokumentert har hatt brukere er skapt i Vesten etter 1817. (De fire største blei til mellom 1879 og 1951. De tre største mellom 1879 og 1907, og alle disse tre hadde sine internasjonale gjennombrudd i Paris mellom 1885 og 1908.)

Nesten alle språk som har vært i bruk, er resultater av bevegelsen for et internasjonalt hjelpespråk: de er skapt for å erstatte vanskelige naturlige språk i internasjonal kommunikasjon.

Det samme gjelder de aller fleste av de noen hundre språkforslaga som er grundig utarbeida, og de fleste av de noen tusen språkskissene som er kjent.

Et mindretall, som Lojban, er grensetilfeller, som også har som målsetting å brukes i vitenskapelig forskning. Men den praktiske bruken av sånne språk har optimistisk anslått vært svært liten.

Praktisk bruk av kunstige språk som er skapt av religiøse grunner er i nyere tid ikke godt dokumentert.

Av de mange språkene som har fått navn (men sjeldnere grammatikk, ordforråd osv) som en del av fiksjoner, som romaner (blant dem Tolkiens fantasier), filmer (som Star Trek-serien) osv., gjør særlig ett krav på å ha danna et samfunn av brukere: Klingon.

Men dokumentasjonen av at Klingon har blitt brukt i virkelig kommunikasjon på linje med naturlige språk (ut over enkelte setninger i samtaler som ellers vesentlig har vært på engelsk eller andre naturlige språk) er ikke god. At enkelte er i stand til å skrive tekster på Klingon beviser heller ikke at de utgjør et virkelig språksamfunn som kommuniserer effektivt internt på Klingon.

Sjøl om Klingon-fenomenet er lingvistisk og sosialt interessant, er det derfor grunn til å sette spørsmålstegn ved om Klingon virkelig er blitt et språk som fungerer i menneskelig konversasjon like godt som naturspråkene, noe som beviselig gjelder for for eksempel Esperanto og Interlingue.

Noen vil derfor hevde at fullgod dokumentasjon av at fiksjonsspråk virkelig er blitt tatt i bruk mangler.

Forsøk på å starte grupper som bruker kunstige språk har tatt seg opp når den offentlige interessen for hjelpespråk-bevegelsen har vært stor, og i forbindelse med store splittelser i utbredte planspråk, som Volapük etter 1880, Esperanto etter 1908 og Ido etter rundt 1920.

Men kostnadene med å trykke lærebøker og tidsskrifter, reise på kongresser for å treffe andre brukere av språket og få praktisk trening i å snakke med utlendinger osv. var svært stor, og bidro ofte til at særlig små språksamfunn ikke klarte å overleve.

Internett ser ut til å ha forandra vilkårene for små planspråk, som nå opplever ei oppblomstring. Det virker som om både Esperanto og flere mindre kunstige språk vinner tilhengere på Internett. Flere tidligere brukte kunstige språk blir forsøkt gjennopplivet, og nye blir lansert.

Det er derfor trolig at flere grupper som bruker planspråk vil bli etablert i de nærmeste åra, og at flere slike små grupper vil overleve lengre enn de gjorde før Internetts gjennombrudd.

Eksterne lenker

• UEAs medlemstall 1979-2002
• Verdens-Esperantokongresser 1905 - 2005