The International Auxilliary Language Association

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

The International Auxilliary Language Association (IALA) – Forbundet for internasjonale hjelpespråk – var en stiftelse som blei oppretta i 1923 på initiativ av den rike arvingen Alice Vanderbilt Morris (1874–1950) for å gjennomføre vitenskapelige studier av internasjonale hjelpespråk.

IALA var opprinnelig nøytral i forhold til de forskjellige språkprosjektene. IALA organiserte bl.a. konferanser med representanter for Esperanto, Ido, Novial og uavhengige språkforskere. IALA ga et stipend til skaperen av det merkelige Ro.

Forbundet ga også betydelig støtte til annen språkforskning, bl.a. til den berømte språkforskeren Edward Sapir.

Fra 1937 stilte IALA seg som oppgave å utvikle et nytt internasjonalt hjelpespråk, uavhengig av de som fantes fra før.

I 1945 ble en rapport som skisserte tre ulike forslag publisert. De varierte fra en mer naturalistisk språkmodell (med uregelmessigheter som finnes i naturlige latinske språk) til en som var mer skjematisk og regelrett (i retning Esperanto). I 1946 blei fire ulike modeller, i hovedsak bygd på rapporten fra 1945, sendt til mer enn 3000 språklærere og andre lingvister i ulike land. Et flertall av de som uttalte seg støttet de mest naturalistiske modellene.

Ut fra dette publiserte organisasjonens siste leder, Alexander Gode, den endelige versjonen av språket som fikk navnet Interlingua i 1951.

(Samme navn er også tidligere brukt på et annet språk, opprinnelig kalt Latino Sine Flexione, offentliggjort av Giuseppe Peano i 1903. For å unngå forvekslinger kaller planspråklitteraturen derfor de to språkene for Interlingua/LSF og Interlingua/IALA.)

Se også[rediger | rediger kilde]