Louis de Beaufront

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louis de Beaufront

Louis de Beaufront (født 1855, død 1935) var den første franske esperantisten. Seinere forlot han Esperanto til fordel for Ido.

De Beaufront framstilte seg som adelig, men etter hans død blei det avslørt at det ikke stemte, og hans virkelige navn var Louis Chevreux.

De Beaufront oppdaget Esperanto in 1888 og grunnla i 1889 den første franske Eperanto-organisasjonen, Société Pour la Propagation de l'Espéranto (SPPE). I 1900 skreiv han en kommenttar om Esperantos grammatikk: Commentaire sur la grammaire Espéranto.

Han var en dyktig organisator og propagandist, som klarte å skaffe inpass for Esperanto i ledende kretser i Paris. Dette fikk avgjørende betydning for Esperantos gjennombrudd i Frankrike og Vest-Europa.

Det var først etter Esperantos gjennombrudd i samband med Verdensutstillinga i Paris år 1900 at Esperanto gikk fra å være et ukjent kunstspråk med noen få hundre tilhengere til å komme på moten og spre seg til hele verden. Det største enkeltansvaret for dette hadde de Beaufront.

I 1908 tok han på seg ansvaret for å være forfatteren av Espeanto-reformen Ido. Det har seinere vist seg at heller ikke denne historia om de Beaufront stemte. I ettertid er det avslørt at de Beaufront dekka Idos virkelige opphavsmann, Louis Couturat.

Etter dette brøyt han med Esperanto, og blei resten av livet en ledende propagandist for Ido. I 1925 ga han ut Ido-grammatikken Kompleta Gramatiko Detaloza.

Konflikten mellom Esperantos ledende franske representant de Beaufront og språkets oppfinner Zamenhof, minner påfallende om en tilsvarende konflikt i Volapük-bevegelsen 20 år før:

Mellom Volapüks skaper, Johann Martin Schleyer, og Auguste Kerckhoffs, som var Volapüks ledende franske representant.

Både Kerckhoffs og de Beaufront blei av helt avgjørende betydning for sine språks gjennombrudd ved at de klarte å få til gjennombrudd i Verdens intellektuelle hovedstad, Paris. Begge kom også til å bryte med språkenes skapere da de, med støtte av franske og andre vestlige intellektuelle, krevde språkreformer. Dette utløste kriser både i bevegelsene for Volapük og Esperanto.

Se også[rediger | rediger kilde]