Auguste Kerckhoffs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Auguste Kerckhoffs

Auguste Kerckhoffs (født 9. januar 1835, død 9. august 1903) er kjent som en autoritet innafor 1800-tallets militære kryptologi, og som den viktigste lederen for den internasjonale Volapyk-bevegelsen etter Johann Martin Schleyer.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Kerckhoffs ble født i Nuth i Nederland og døpt Jean-Guillaume-Hubert-Victor-Françoise-Alexandere-Auguste-Kerckhoffs von Niuewenhof. Han studerte ved det franskspråklige universitetet i Liége i Belgia, og ble etter en tid lærer i tysk bl.a ved en ledende handelshøyskole i Paris.

I 1883 ga han ut to artikler i le Journal des Sciences Militaires (Tidsskrift for de militære vitenskaper), som under den felles tittelen La Cryptographie militaire (Den militære kryptografi) er rekna som et hovedverk i 1800-tallets kryptografi.

På første halvdel av 1880-tallet ble han kjent med Schleyers nye kunstige verdensspråk, volapyk (volapük). Han ble en entusiastisk tilhenger, og introduserte språket i Paris.

Med sin akademiske prestisje og sine ypperlige kontakter blant vitenskapsfolk i Det franske akademi, topper i næringslivet, pressa osv. klarte han å vinne støtte for volapyk i kretser der den konservative tyske landsbypresten Schleyer aldri fikk innpass.

Kerckhoffs var en god pedagog med teoretisk og praktisk kunnskap om moderne språkopplæring. Han skreiv en meget vellykket lærebok som ble oversatt til mange språk (bl.a. engelsk og svensk som fikk stor betydning. Han organiserte også framstøt for å spre volapyk-bevegelsen til mange land, og var på foredragsturneer i Spania og Skandinavia.

Paris var datidas viktigste intellektuelle metropol. At Kerckhoffs klarte å skape en svært innflytelsesrik bevegelse der var den viktigste grunnen til at volapyk spredde seg over hele verden på slutten av 1880-tallet, og angivelig klarte å organisere over 100 000 tilhengere.

Kerckhoffs kom etter hvert i stadig skarpere motsetning til Schleyer. Han har utvilsomt beundret Schleyers språksystem, ikke minst på grunn av dets strengt skjematiske karakter. Men Kerckhoffs må også snart ha oppdaget at han var en langt bedre lingvist (tross at Schleyer hevdet å ha enorme språkkunnskaper) pedagog og forfatter.

I sin lærebok luket han ut sånt som han anså for å være unødvendige snurrepiperier og vanskeligheter og misforstått kopiering av tysk språkbruk hos Schleyer. Etterhvert kom han til å bli tilhenger av kraftigere språkreformer.

Kerckhoffs og Schleyer ble også uenige om hvordan volapyk-bevegelsen og volapyks språkutvikling skulle styres.

Scheyer så seg sjøl som språkets store oppfinner (Datuval) som hadde intellektuell eiendomsrett til det, og som volapyk-bevegelsens store leder med rett til å bestemme over den (Cifal).

Kerckhoffs mente at språkutviklinga skulle bestemmes av Volapyk-akademiet (Kadem Valemik Volapüka) som var valgt på verdenskongressen i 1887.

Da Kerckhoffs ble valgt til president for akademiet på verdenskongressen i Paris i 1890, kom det til åpen splittelse mellom hans og Schleyers fløyer (Kademister og Datuvalister).

Kadem Valemik Volapuka vedtok under ledelse av Kerckhoffs en ny Normal-grammatikk (Glamat Nomik) i strid med Schleyers ønsker. Schleyer utpekte sitt eget Kadem Volapüka i strid med det som var valgt i Paris.

Utover 1890-tallet falt begge fraksjoner av volapyk-bevegelsen fra hverandre, og de mistet snart all betydning.

Kerckhoffs ser ut til å ha trådt ut av bevegelsen like etter den første splittelsen (sjøl om det fins dokumenter som tyder på at han planla å propagandere en ny og sterkt forenklet form for volapyk seinere på 1890-tallet.)

Motsetninga mellom Kerckhoffs og Schleyer kan også sees som et uttrykk for motsetninger mellom Kerckhoffs mer moderne, akademiske og vitenskapelige, demokratisk-republikanske franske verdensbilde, og Schleyers autoritære, konservative katolske verdensbilde preget av Den katolske kirke (der Schleyer hørte til den mest konservative fløyen) og et autoritært Sør-Tyskland.

Den intellektuelle pariseren Kerckhoffs må ha kommet til å se Schleyer som en uvitende provinsboer, med reaksjonære ideer og en autoritær stil som bare kunne skade kampen for å vinne de innflytelsesrike og moderne for verdensspråk-ideen.

I dette minner konflikten mellom Schleyer og Kerchoffs på en påfallende måte om konflikten mellom Esperantos skaper Ludwik Zamenhof og hans ledende franske disippel, Louis de Beaufront, 20 år seinere.

Som Kerckhoffs sto de Beaufront i spissen for et arbeid som gjorde at Zamenhofs språk tok spranget fra provinsen og til å gjøre gjennombrudd i Paris, og dermed i resten av verden. Som Kerckhoffs hadde de Beaufront franske kontakter som Zamenhof, en ukjent jødisk øyenlege fra Warszawa, helt manglet. Som Kerckhoffs kom de Beaufront til å se på Zamenhof som en ulærd provinsmann som sto mot de forandingene i språket som var nødvendige for å vinne eliten av moderne intellektuelle. Og som Kerckhoffs kom de Beaufront til å stille seg i spissen for en splittelse med språkets skaper Zamenhof – og bryte løs Esperanto-tilhengere i mange land til støtte for en Esperanto-reform, som ble det nye språket Ido.

Se også[rediger | rediger kilde]