Poul Hartling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Poul Hartling (født 14. august 1914 i København, død 30. april 2000) var en dansk politiker. Han var Danmarks statsminister i perioden 19. desember 197313. februar 1975.

Poul Hartling avla teologisk embetseksamen i 1939. I 1945 begynte han som lærer, og etter å ha fungert både som prest og underviser, ble han i 1959 rektor ved Zahles Seminarium.

Han ble valgt til Folketinget for Venstre i 1957, men falt ut ved valget i 1960. I 1964 kom han tilbake, og da Erik Eriksen i 1965 gikk av som formann for folketingsgruppen og som partiformann, overtok Hartling begge postene.

Da Jens Otto Krags sosialdemokratiske mindretallsregjering måtte gå av i 1968, ble Hartling utenriksminister i regjeringen til Hilmar Baunsgaard.

Hartling dannet en mindretallsregjering etter valget i 1973, selv om Venstre hadde mistet åtte av sine mandater. Regjeringen hadde danmarkshistoriens minste støtte med kun 22 Venstre-mandater bak seg, men det var heller ikke noe flertall mot regjeringen. Hartling skrev ut nyvalg i 1975, og selv om Venstre nesten fordoblet mandattallet, var det Anker Jørgensen som dannet en sosialdemokratisk regjering.

Etter et stort valgnederlag i 1977 gikk Hartling ut av dansk politikk og ble FNs høykommissær for flyktninger fra 1978 til 1985.