Semjon Budjonnyj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Semjon Budjonnyj
Semjon Budjonnyj
Semjon Budjonnyj
Født 25. april 1883
Russland Rostov oblast
Død 26. oktober 1973 (90 år)
Sovjetunionen Moskva
Troskap Russland Det russiske keiserdømmet
Sovjetunionen Sovjetunionen
Tjenestetid 19031970
Rang Marskalk av Sovjetunionen
Enhet Russland Den keiserlige russiske hær
Den røde armés flagg Den røde armé
Militære slag Den russisk-japanske krig
Første verdenskrig
Den russiske borgerkrig
Den polsk-sovjetiske krig
Andre verdenskrig
Utmerkelser Sankt Georgsordenen
Leninordenen
Helt av Sovjetunionen

Semjon Mikhailovitsj Budjonnyj (russisk: Семён Михайлович Будённый, født 13. apriljul./ 25. april 1883greg., død 26. oktober 1973) var en sovjetisk militær leder og en alliert av Josef Stalin.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Budjonnyj ble født inn i en fattig småbondefamilie i området til Terek-kosakkene i det sørlige Russland. I motsetning til hva mange tror var ikke Budjonnyj selv kosakk, til tross for at han vokste opp i et kosakkområde, ettersom familien hans faktisk kom fra Voronezj-provinsen. Han arbeidet innen jordbruk til 1903, da han ble innkalt til Det russiske keiserrikets arme, hvor han havnet i kavaleriet og tjenestegjorde i den russisk-japanske krig i 1905. Under første verdenskrig var han offiser på vestfronten til 1916, da han ble overført til Kaukasus-fronten. Han ble kjent for sitt militære mot og fikk Sankt Georgsordenen fire ganger. Da den russiske revolusjon kastet tsarregimet i 1917, var han radikalisert i likhet med mange soldater og ble et ledende medlem av soldatrådene (sovjeter) i Kaukasusområdet.

Under den russiske borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Den russiske borgerkrigen brøt ut i 1918, og Budjonnyj organiserte en rød kavaleri-styrke i Don-regionen, som etterhvert ble til Første kavaleriarme. Denne armeen spilte en viktig rolle i bolsjevikenes seier i borgerkrigen da den drev den hvite general Anton Denikin tilbake fra Moskva. Budjonnyj sluttet seg til kommunistpartiet i 1919, og fikk nære forbindelser til Josef Stalin og Kliment Vorosjilov.

I 1920 tok Budjonnyjs kavaleriarme del i invasjonen av Polen i Den polsk-sovjetiske krig, hvor den til å begynne med var seierrik. De polske styrkene ble presset ut av Ukraina, og Budjonnyjs arme brøt senere gjennom de sørlige polske frontlinjene. Senere led imidlertid bolsjevikene store tap i slaget ved Warszawa, hovedsakelig fordi Budjonnyjs arme hadde kjørt seg fast ved Lvov. Etter at hans arme ble beseiret i slaget ved Komarow (et av historiens største kavalerislag) ble Budjonnyj sendt sørover for å kjempe mot de hvite i Ukraina og på Krim. Tross tapet i Polen var han en av Sovjet-Russlands militære helter ved slutten av borgerkrigen.

Budjonnyj ble ansett som en modig og fargerik kavalerioffiser, men visste lite om moderne krigføring, spesielt vedrørende virkningen av stridsvogner. Det er et mål på hans militære ekspertise at under Mikhail Tukhatsjevskijs utrenskning-rettssak skrek han at Tukhatsjevskijs forsøk på å opprette armerte formasjoner var å regne som «ødeleggelse», hvortil den fortapte Tukhatsjevskij svarte «Det føles som om jeg drømmer». Han ble oppnevnt til kavaleriinspektør i den Røde arme og andre lignende æresstillinger.

Senere militær karriere[rediger | rediger kilde]

Budjonnyj i 1937

I 1935 var Budjonnyj en av de fem første som ble utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen. Tre av disse fem ble senere herettet i utrenskningene på slutten av 1930-tallet, og bare Budjonnyj og Vorosjilov var igjen. I 1937 fikk Budjonnyj kommandoen over Moskva militærdistrikt, og i vinterkrigen ledet han en arme, med katastrofale resultater. Likevel ble han i 1940 utnevnt til vise-folkekommissær for forsvar, en stilling han var ganske uegnet til.

Under utrenskningene i Den røde arme i 1937 sa kavalerikommandør Gorodnikov til Budjonnyj, «Semjon, se hva som skjer! De tar alle samme, den ene etter den andre.» Budjonnyj svarte «Ikke vær bekymret, de vil ikke røre oss. De tar bare de smarte.»

I juli-september 1941 var Budjonnyj øverstkommanderende (russisk: главком – glavkom) for de sovjetiske styrkene på den sørlige og sørvestlige fronten, og sto mot Tysklands invasjon i Ukraina. Denne invasjonen begynte som en del av tyskernes Operasjon Barbarossa, som ble satt igang 22. juni. Budjonnyjs styrker ble til slutt omringet i slaget ved Uman og slaget ved Kiev. Katastrofene som fulgte omringingen, kostet Sovjetunionen 1,5 millioner menn som ble drept eller tatt til fange, og var slik regnet en av militærhistoriens største seire.

I september avsatte Stalin Budjonnyj og erstattet ham med Semjon Timosjenko. Budjonnyj fikk befalet over den sovjetiske reservefronten (september-oktober 1941), ble øverstkommanderende for troppene i Nord-Kaukasus (april-mai 1942), ble kommandant over Nord-Kaukasusfronten (mai-august 1942) og fikk kommandoen over det avleggse sovjetiske kavaleriet (fra 1943). Selv om han var ansvarlig (til tross for at han handlet på ordre fra Stalin) for noen av Sovjetunionens mest katastrofale tap i andre verdenskrig, sto han fortsatt under Stalins beskyttelse og fikk ingen straff. Etter krigen ble han tillatt å pensjonere seg som Helt av Sovjetunionen. Han døde i 1973. Han etterlot seg memoarer i fem bind, hvor han beskrev de stormfulle årene under borgerkrigen, så vel som dagliglivet i første kavaleriarme.

Budjonnyj ble minnet i mange populære russiske militære sanger, inkludert Det røde kavaleriets sang («Konarmiejskaja») og Budjonnyjmarsjen.

Semjon Budjonnyj skapte også en ny hesterase som fremdeles ales i større russiske stutterier: Budjonnyjhesten som er kjent for sin høye ytelse innen sport og utholdenhet. Budenovka-luen, en del av sovjetiske militære uniformer, er oppkalt etter Semjon Budjonnyj.

Referanser[rediger | rediger kilde]