Aleksandr Jegorov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksandr Jegorov, her med insignier som komandarm, to grader under marskalk.

Aleksandr Iljitsj Jegorov (russisk: Алекса́ндр Ильи́ч Его́ров, født 13. oktoberjul./ 25. oktober 1883greg., død 22. februar 1939) var en sovjetisk militær leder og et fremtredende offer for Stalins utrenskninger på slutten av 1930-tallet.

Jegorov ble født i en småbondefamilie i Buzuluk nær Samara i det sentrale Russland. Han kom inn i Den keiserlige russiske hær i 1901 og ble offiser i 1905. Under første verdenskrig steg han i gradene til oberstløytnant, og ble såret fem ganger. I 1904 hadde han meldt seg inn i Det sosialistrevolusjonære partiet, men etter at bolsjevikene tok makten aksepterte han det nye regimet og ble en offiser i den røde arme.

Under den russiske borgerkrigen hadde Jegorov kommandoen over sørfronten til den Røde armes og spilte en viktig rolle i beseiringen av de hvite styrkene i Ukraina. I 1920 var Jegorov en av den Røde armes kommandanter under den polsk-sovjetiske krig. Under denne kampanjen var han en nær kollega av Stalin og Semjon Budjonnyj.

I 1925-26 ble Jegorov sendt som militær rådgiver i Kina. I 1927 var han den Røde armes kommandant i Hviterussland. I 1931 ble han utnevnt til visefolkekommissær for forsvar og Sjef for Generalstaben i den Røde arme. I 1934 ble han kandidatmedlem av Sentralkomiteen i kommunistpartiet.

I 1935 var han en av de første fem som ble utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen da denne rangen ble opprettet.

På grunn av hans gamle forbindelser til Stalin og Budjonnyj, syntes Jegorov å være trygg for den bølgen av arrestasjoner som sveipet gjennom den Røde arme i 1937 etterhvert som Stalins utrenskninger økte i omfang. Han ble offisielt listet som en av dommerne i rettssaken mot Tukhatsjevskij i juni 1937. Men på slutten av 1937 ble han degradert til kommandør i det Transkaukasiske militærdistrikt, og han ble arrestert i februar 1938 og hans militære skrifter forbudt.[1] Jegorov døde i fengsel[1] og dødsdatoen ble senere offisielt oppgitt til februar 1939. Enkelte sovjetiske kilder oppga dog hans dødstidspunkt til så sent som 1941. Han ble rehabilitert av Nikita Khrusjtsjev etter Stalins død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Roy Medvedev, Let History Judge, 1971