Kiste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kiste av eik fra første halvdel av 1700-tallet. Dekorert med beslag av jern og malte regencemotiver. Slik maling ble forbilder for rosemalerne utover på bygdene i Norge. Kista er kommet fra Tjølling i Vestfold. Lengde 140 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NF.1987-1243.

Kiste (norr. kista) er en avlang boks eller skrin med lokk. Kiste er en av de eldste typer møbler som er kjent i Europa. Kisten har gjennom tiden vært benyttet til en rekke ulike formål innen oppbevaring og transport.

Konstruksjon og dekor[rediger | rediger kilde]

Kiste datert 1662 og dekorert med våpenskjold og initialer for Ove Bjelke til Austråt og hans tre hustruer[1] Innkommet til Norsk Folkemuseum fra Støren i Sør-Trøndelag. Lengde 163 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt. NF.1930-0457.

Kister kan konstrueres på flere måter. De kan ha rundt tverrsnitt, hulet ut av en stokk. De kan være stolpekister, med sidene felt inn i hjørnestolper. Eller de kan være sinket sammen i hjørnene. En kiste er ofte forsterket med beslag av jern, avhengig av ønsket soliditet. Ei kiste er alltid utstyrt med handtak for bæring, vanligvis er disse plassert i kortendene. En kiste har oftest lås.

Solide kister av jern ble brukt til å oppbevare verdisaker, og er forløperen til jernskap av type safe.

Leddik[rediger | rediger kilde]

Kister kunne ha innvendig inndeling tilpasset bruken.

En leddik er et avdelt rom eller skuff inne i en kiste, mest vanlig i kleskister, reisekister eller skipskister. Leddiken (eller leddikene) var normalt festet øverst på en eller begge av kistens kortsider, og ment for mindre gjenstander, verdisaker som f.eks. bunadsølv, eller rett og slett for gjenstander som skulle være lett tilgjengelige, som sysaker, nøkler etc. Leddiken kunne være enkelt utformet, som en liten boks av tre, oftest med lokk, men også forseggjorte leddiker med flere enkeltrom og snedige låsemekanismer finnes i museumssamlinger.[2]

Dekor[rediger | rediger kilde]

Kiste fra Telemark med initialer DTD og datering 1776. Kista er trolig malt av Talleiv Målar og skal ha tilhørt Eidsvollsmannen Tallev Huvestav. Lende 102 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NF.1897-0830

Kister kan være dekorert, eller uten dekor. Dekoren på norske kister kan være karveskurd eller dekorativ maling, og de har ofte årstall og navn eller initialer for eiere. Årstallet angir gjerne året da kista var ny, men hvis den ble malt om eller skiftet eier kunne den få nye initialer, navn og/eller årstall. I borgerlige miljøer ble kistene ofte dekorert med malte våpenskjold, de mange bevarte kistene fra bygdemiljøer er viktige kilder for å vise tradisjon og variasjon i rosemalingen.

Bryllupskister dokumenterer ofte med sin dekor en pakt mellom to slekter.

Kistebrev var et enkelt utført og billig trykk som var limt under et kistelokk eller brukt som veggdekorasjon. Slike trykk var særlig populære i Skandinavia i perioden fra 1700 til 1850. Da ble de masseprodusert som dekor, folkeopplysning og underholdning for vanlige mennesker. Kistebrevene var oftest tresnitt trykt i svart-hvitt og håndkolorert.

Kistetyper[rediger | rediger kilde]

Kleskiste[rediger | rediger kilde]

Som møbel, eller mer presist, som oppbevaringsmøbel, er kister kjent siden forhistorisk tid. De ble brukt til oppbevaring f.eks. av klær og mat. I middelalderen var senga, bordet og kista de mest fremtredende møbeltypene. I middelalderens Bergen var kistemakeren en av de håndverkerne som nevnes. De fleste kister som er bevart er kleskister, gjerne fra 16-, 17- eller 1800-tallet. Bevarte kister har ofte påmalt initialer eller monogrammer som forteller hvem eieren eller eierne var, og ofte et årstall som forteller om en begivenhet, f.eks. et bryllup.

Lenge var det skikk at jenter ble utstyrt med en utstyrskiste der hun samlet tekstiler av alle slag som trengtes i det hjemmet hun skulle ha ansvar for i sitt voksne liv. Men de mange kistene som er bevart med påmalte mansnavn eller initialer til menn viser at de også hadde egne kister til oppbevaring av tøy og andre eiendeler.

På bygdene sto gjerne kleskistene i andre etasje på stabburet eller loftet. Når det utover på 1800-tallet ble mer vanlig med to etasjer og loft i våningshuset, kunne kleskistene også få plass i andre etasje eller på et loft der.

Kornbyrer og melkister[rediger | rediger kilde]

Kiste av furu fra 11-1200-årene brukt som kornbyre i Horg i Sør-Trøndelag.[3] Men opprinnelig kan dette ha vært en paramentkiste som skal ha kommet fra Grutseter kirke i Meldal. [4]Lengde 192 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NF.1931-0135.

Kornbyrer og melkister ble som navnene forteller brukt til oppbevaring av korn og mel. De sto gjerne i nederste etasje i loftet eller stabburet. Disse kistene hadde ofte skrått lokk, de var gjerne trehvite, men det finnes også kornbyrer som er dekorert med treskjæring og melkister dekorert med maling. De er gjerne laget som stolpekister – kister der sidene er felt inn i vertikale hjørnestolper.

Arkkiste[rediger | rediger kilde]

Ei arkkiste er en særskilt type stolpekiste. Den er kjennetegnet ved at kistelokket er formet som et saltak, og ved at hjørnestolpene er svært brede og tynne i tverrsnitt. Arkkistene ble laget i tidlig middelalder. Bäre noen få er bevart, de fleste i Øst-Norge.

Reisekiste[rediger | rediger kilde]

Ei reisekiste er en mindre kiste av lett konstruksjon, f.eks. tynt treverk, og i eldre tid ofte trukket med skinn. På slutten av 1800-tallet ble reisekister av engelsk /amerikansk type vanlig. Disse kalles trunk, og var konstruert av lette plater med lister av eik og beslag av jern.

Skipskiste[rediger | rediger kilde]

Skipskista er en spesiell reisekiste, beregnet til bruk ombord på skip. Slike kister er kjent fra norrøn tid. Skipskista ble brukt til å oppbevare klær og annet personlig utstyr, og fungerte i tillegg som sittemøbel i mannskapsrommet ombord i ei seilskute, ruffen. Skipskista hadde en spesiell form; den var forholdsvis lav, og med rett lokk. Skipskister fra 1700-tallet har rette sider mens skipskister fra seilskutefartens glansperiode på 1800-tallet har sider som skrår utover mot bunnen.[5] Skipskistene slik vi kjenner dem er alltid utstyrt med leddik.

Kapteinskister fra skippere som har gått i langfart på 1800-tallet kan være utført i teak eller mahogny. Slike kister kan også ha flott seildukstrekk med fint flettede frynser på lokket og forseggjorte bærestropper eller stroppeklamper i tverrsidene.[6]

Mot slutten av seilskutetida ble skipskista supplert av skipssekken, og på 1900-tallet brukte sjøfolk en koffert i stedenfor skipskiste.

Kartkiste[rediger | rediger kilde]

Sjøkart var kostbare objekter som trengte sikker oppbevaring. En skipper kunne ha sine kart i en spesiell kartkiste; disse var tilpasset kartruller: Lange, smale og lave.

Likkiste[rediger | rediger kilde]

Fra kristen tid kjenner vi kisten som gravkiste eller likkiste. En avlang boks (som regel gjort av trevirke) avdøde blir plassert i for gravlegging. En monumental likkiste av stein kalles gjerne sarkofag.

Kistill[rediger | rediger kilde]

Kistill er en liten kiste eller et lite skrin, men uttrykket er nå sjelden i bruk mer.

Paramentkiste[rediger | rediger kilde]

Kiste brukt i kirker til oppbevaring av paramenter (messeklær og andre kirkelige tekstiler).

Kisteseng[rediger | rediger kilde]

Ei kisteseng er ei seng som kan slås sammen og lukkes som en kiste (med lokk). En type slagbenk.

Kiste som måleenhet[rediger | rediger kilde]

Kiste har også blitt brukt som måleenhet i Skandinavia. Ei kiste med vin (ei såkalt vinkiste) tilsvarte 48 flasker vin (av uvisst volum), mens ei kiste med jern (ei såkalt jernkiste eller blikkiste) inneholdt 225 jernplater eller hvitblikkplater (av uviss størrelse og vekt).

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anker, Peter (1975): Kister og skrin. Oslo. ISBN 82-70003-007-4
  • Anker, Peter (1963): Kisteringer. (By og bygd nr. 16, Norsk Folkemuseums årbok 1962, s. 151-153.) Oslo.
  • Anker, Peter (1961): Kornbyrer fra Trøndelag. (By og bygd nr. 14, Norsk Folkemuseums årbok 1961, s. 105-142.) Oslo.
  • Eriksen, Erling (1961): Med silkesjal i leddiken. Litt om skipskister. (Vestfoldminne 1961, s. 125-149.) Tønsberg.
  • Engen, Sigleif (1958): To barokkister i Norsk Folkemuseum. (By og bygd nr. 11, Norsk Folkemuseums årbok 1958, s. 161-166) Oslo.
  • Gjerdi, Trond (1976): Møbler i Norge, Oslo. ISBN 82-03-08610-1
  • Grefstad, Ola (1972): Grutseter kirke (Artikkel i Meldal Historielag. Årbok 1972) Meldal.
  • Grieg, Sigurd (1953): Kirkekister og brudekister. (Maihaugen 1950-1952, s. 102-256.) Lillehammer – Oslo.
  • Hamran, Ulf (1979): Tre skipskister fra 1700-årene. (Aust-Agder arv 1977-1978, s. 70-76.) Arendal.
  • Hauglid, Roar (1953): Akantuskistene fra Hedmarken. (Maihaugen 1950-52, s. 352-361.) Lillehammer – Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ove Bjelke var gift tre ganger; første gang i 1642 med Maren Juel (død 1643), andre gang i 1647 med Regitze Gedde (1629–1657), tredje gang 29. november 1660 med Hedvig Lindenow (1635–78).
  2. ^ DigitaltMuseum: Leddik. DigitaltMuseum. Besøkt 02. oktober 2012.
  3. ^ Anker (1961) s. 107f.
  4. ^ Grefstad (1972)
  5. ^ Hamran (1979) s. 70.
  6. ^ Hamran (1979) s. 70.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Chests – bilder, video eller lyd