Hulda Garborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Karen Hulda Garborg (født Bergersen 22. februar 1862, død 5. november 1934) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Mest kjent for sitt engasjement for Det norske teater, folkevisedans og bunader.[1] Hun var gift med Arne Garborg.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hulda var fra Stange i Hedmark. Faren drev storgården Såstad, men hadde store alkoholproblemer. Etter hvert flyttet moren ut, og tok med seg Hulda og hennes to eldre søstre til Hamar. Etter skilsmissen klarte moren så vidt å livnære seg og Hulda som sydame. Hulda vokste opp atskilt fra søstrene, og fikk også et anspent forhold til sin mor.

Som ung jente flyttet Hulda til Kristiania, der hun ble opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising, blant annet målsaken. Hulda ønsket å bli skuespiller, men fordi familien manglet penger måtte hun arbeide i butikk. Stedet der hun jobbet, var eid av brødrene Dobloug, som var radikale for sin tid – nasjonalistiske venstretilhengere. Butikken deres var den første som solgte rene norske flagg, uten unionsmerket.

Portrett av Hulda og Arne Garborg ca.1890

Etter 7 år hos Dobloug, ble Hulda gravid med Arne Garborg og måtte gifte seg med ham i 1887, og brente samtidig alt hun hadde skrevet av dikt og småstykker. Senere tok hun skrivingen opp igjen, og gav ut sin første bok i 1892, romanen Et frit Forhold. Hun utga etter hvert flere romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. I 1910 startet hun Det norske spellaget, som senere ble til Det Norske Teatret, med Hulda som styreformann. Årene her ble dramatiske nok. Under forestillingene hendte det at pøbel samlet seg både inne i teateret og utenfor, knuste ruter, kastet stinkbomber langs benkeradene og startet slagsmål, så ridende politi måtte settes inn. Målsaken var dengang langt mer kontroversiell enn i dag, og Hulda Garborg måtte iblant snike seg ut en sideinngang for å unngå trakassering. I dag står det en byste av henne på teateret.[2] Den er laget av billedhugger Trygve Thorsen.

Hulda Garborg var opptatt av å verne den norske folkedansen, og hun holdt kurs og utviklet drakter en kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Dette ble opphavet til mange moderne bunader. Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og ble den første kvinnen som satt i formannskapet i Asker kommune. I Dagbladet beskrev hun Wergeland: " – akk, var ikke Wergeland en "nasjonal lurblåser", en apostel for vadmelskulturen, en pultost-eter og drammesluker, som ville stenge den norske naturen inne i Dovrefjell – og likevel ble vel Wergeland vår første virkelige formidler av det nye Europas nye tanker og idéer" – men kanskje var det seg selv hun her beskrev. Allsidighet er det som kjennetegner henne – hun var opptatt av bunader og målsak, men reiste mye og engasjerte seg mot imperialismen og mot barnearbeid, og hennes brede kunnskap om internasjonale forhold kommer til syne i artikkelserien "Et myrdet folk", der hun i Morgenposten redegjorde for folkemordet på indianerne, etter å ha besøkt USA i 1914.

Etter at de hadde giftet seg, bosatte Hulda og Arne seg i Kolbotn i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten i Asker, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår. Hulda bodde der resten av livet, også da Arne dro tilbake til Jæren. Labråten var et sentralt møtested for den såkalte Askerkretsen, som foruten Garborg også inkluderte kjente kvinner som Harriet Backer, Kitty Kielland, Fernanda Nissen, Marta Steinsvik, Tilla Valstad, Sophie Werenskiold og Kitty Wentzel.

Arne og Hulda Garborg fikk én sønn som fikk navnet Arne, også kalt «Tuften».

Hulda Garborg var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norønne. Hun representerte Frisinnede Venstre i Asker kommunestyre, og ble den flrste kvinnen i formannskapet der. [3]

Arven etter Hulda[rediger | rediger kilde]

I september 2012 åpnet Nasjonalt Garborgsenter på Bryne, en nasjonal formidlingsarena for å fremme interessen for dikterparet Hulda og Arne Garborg og deres tanker og visjoner. Målet er å inspirere til samfunnsengasjement, til å lese og til å skape, og det skal være en sosial møteplass.

Både Tor Obrestad og Arnhild Skre har skrevet biografier om Hulda Garborg. Sistnevnte fekk Brageprisen for boka i 2011.

Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger holder til i Hulda Garborgs hus, og hun har fått vei oppkalt etter seg både i Asker og på Bryne. Hennes hjem, Kolbotn i Tynset og Labråten i Asker, er åpne som museum.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hulda Garborg ble i 1932 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[3]

Bibliografi (ufullstendig)[rediger | rediger kilde]

Biografier[rediger | rediger kilde]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Et frit Forhold, roman, 1892
  • Mødre, skodespel, 1895
  • Liti Kersti, skodespel, 1903
  • Kvinden skabt af manden, 1904
  • Fru Evas Dagbog, roman, 1905
  • Mann av guds naade, 1908
  • Grågubben, 1925
  • Hildring, 1931

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • Heimestell, 1898
  • Fra Kolbotnen og andetsteds, 1903
  • Norsk klædebunad, 1903, utvidet utgave 1917

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hulda Garborg – bilder, video eller lyd


Arne Garborg og Hulda Garborgs hjem: Garborgheimen | Knudaheio | Kolbotn | Labråten