Husflid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Treskjærer med typiske treskjærerverktøy
Detalj av billedvev

Husflid er et mangfoldig begrep. Det brukes i dagligtale oftest om produksjon og produkter utført med de gamle teknikkene som har gått i arv fra bondesamfunnets sjølbergingsøkonomi. Mange vil knytte begrepet til husflidsbevegelsen på 1900-tallet og husflidsutsalgene som de mange husflidsforeningene tok initiativet til. I dag kan vi si at husflid forener tradisjon, håndverksteknikker, materialforståelse, estetikk, kvalitet og skaperglede. Dagens husflid er langt på vei en hjemmeindustri, preget av lekker design.

Begrepet husflid er forholdsvis ungt. Det skal være brukt første gang i dansk språk omkring år 1800, og på norsk grunn av Henrik Wergeland ca. 1830. Begrepet har sannsynligvis oppstått som en reaksjon på de første industriproduktene som fortrengte produksjon innenfor husholdets egen ramme. Før dette var husflid selvfølgelige gjøremål innen hjemmet. Husflid og sjølberging var hovedelementer i norsk husholdsøkonomi fra forhistorisk tid fram til 1800-tallet.

Husflidens teknikker hørte med til de ferdigheter folk flest måtte kunne for å klare seg. Husflid var noe både menn og kvinner i bondesamfunnet måtte kunne, men teknikkene var forskjellige. Allsidighet var en selvfølgelighet når sjølberging var motivasjonen for produksjon. Det betyr at produsenten i mange tilfelle fulgte hele produksjonsgangen, fra utvelgelse av råvarer, til det ferdige produktet taes i bruk. En slik produksjon ga innsikt, og i mange tilfelle gode kvalitetsprodukter.

Samfunnsforskeren Eilert Sundt satte husfliden inn i en økonomisk og sosial sammenheng gjennom utgivelsen av boken Husfliden i Norge i 1867.

I våre mest gammeldagse bygder, skriver Sundt, kan man glede seg over en husflid som fyller hver ledige stund mellom hovedarbeidene og sysselsetter hver hånd i familien. Sjølberging var målet. Bonden var sin egen smed, garver og skomaker, bondekona spant, farget, vevde og sydde til hele familien. TorskenSenja var en slik gammeldags bygd. Alle mannfolk var fiskere, de fleste hadde små gårder, og det fantes ikke håndverkere i bygda. Den opprinnelige husfliden trivdes best på slike steder som Torsken, med spredt bebyggelse og lang vei til nærmeste by.

Eilert Sundt la han fram et program for å etablere husflid som egen næring. I kjølvannet av hans virksomhet fulgte husflidsbevegelsen fra 1880-årene, parallelt med de første friluftsmuseene og borgerskapets oppdagelse av bondekulturen. Husflidsbevegelsen var i sin første tid en ideologisk bevegelse, målet var å formidle husflidsprodukter fra en fattig almue i utkantnorge til en kjøpedyktig kundekrets i byene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vibeke A. Mohr: Vår husflid. Oslo 1986.
  • Karl Ragnar Gjertsen: Trekk fra håndverkets historie. Maihaugen 1992.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]