Vegg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En Vegg er som regel en solid struktur som avgrenser, skjermer eller beskytter et område. Ordet betegner som oftest en omsluttende eller romdelende konstruksjon i en bygning.
Ordet (norr. veggr) kommer fra en indoeuropeisk rot som betyr å «sno» eller «vinde». Ordet vidje har samme etymologiske opprinnelse, noe som kan tyde på at «urveggen» i forhistorisk tid var laget av leirklint flettverk.[1]
Vegger kan ha én eller flere av disse funksjonene: Bæring for bjelkelag eller tak; værhud mot klimapåkjenninger; isolering mot temperaturforskjeller, skjerming mot innsyn, vern mot inntrengere, eller deling av rom for forskjellige formål. Bærevegger betegner alle ytter- og innervegger som understøtter etasjeskillere og tak, mens lettvegger betegner ikke-bærende, innvendige skillevegger.
Vegger kan bygges på mange måter. Vi skiller mellom massivkonstruksjoner og skjelettkonstruksjoner. Massivkonstruksjoner som murverk og lafteverk kan kombinere de fleste funksjonene i én og samme vegg, der det bærende materialet er gjennomgående i hele veggens tverrsnitt fra utside til innside. Skjelettkonstruksjoner har et bærende skjelett av stolper, sviller og skråstivere. Åpningene mellom disse bærende delene må tettes med et romavgrensende og isolerende materiale i mellomrommene, eller få en kledning på minst én side av bærekonstruksjonen. Bindingsverk er en typisk skjelettkonstruksjon som enten må utmures eller få en kledning.
Bygninger for varig opphold i kaldt klima må ha vegger som gir tilstrekkelig isolasjon mot varmetap. I eldre tid ble massivkonstruksjoner av tømmer (laft), murverk, torv eller leire akseptert som tilstrekkelig isolerende. I nyere bygninger brukes som regel tilleggsisolasjon av andre materialer med bedre varmeisolerende egenskaper som utfylling eller som et eget sjikt utvendig eller innvendig.
[rediger] Referanser
- ^ Falk, Hjalmar og Torp, Alf: «Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog», Oslo 1991 ISBN 82-90520-16-6 s. 998, 981
