Skje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vestlig suppeskje av metall. (Foto: Donovan Govan)
På dette italienske maleriet fra 1500-tallet spises det med skjeer og sleiver fra den samme ricotta-osten (en myk ferskost laget av myse)
«Bønnespiseren» av den italienske maleren Annibale Carracci er fra omkring 1580. Mannen har både skje og kniv, men mangler gaffel, et spiseredskap som ikke ble vanlig blant folk flest før i andre halvdel av 1800-tallet
Fest der en ottomansk sultan og islamske skriftlærde omkring 1720 sitter ved runde bord og spiser med lange skjeer
Maleri av den sveitsiske kunstneren Albert Anker fra 1890 som viser småbarn som spiser og mates med skje. For barn er det lettere å håndtere skje enn kniv og gaffel.
Håndlagde skjeer, sleiver og boller av tre fra Mali

En skje eller ei skei er en type bestikk som brukes når en lager, serverer og spiser mat. Skjeer består av et flatt, stangformet skaft å holde i, og et oftest ovalt, skålformet endestykke eller blad, slik at en lett kan håndtere og få i seg mat som er flytende, finfordelt eller har en løs konsistens, for eksempel supper og grøt. Skjeer brukes også til å røre, øse og strø med.

Skje kan også brukes om andre redskaper som likner på en spiseskje, for eksempel støpeskje, skje brukt i veving og fiskesluk som er formet som et skjeblad. Ordet stammer fra det norrøne skeið.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Skjeer som spiseredskap er svært gamle. De ble utviklet allerede i steinalderen ved at en lagde flate spiseredskap eller forlenget skaftet på en bolle eller øse. I lang tid var skjebladet rundt som på en øse, og ofte ganske flatt. Først i barokken på 1600-tallet fikk skjeene sin velkjente form med et ovalt blad.

Vanlige folk brukte skjeer som var laget av tre, for eksempel beinved (Euonymus), buksbom eller Juniperus, eller av horn. Til gjengjeld var en skje, og en kniv, et personlig redskap i motsetning til fellestingene på matbordet. Da det ble funnet opp billige legeringer på slutten av 1800-tallet, kunne en framstille skjeer industrielt. Det betød at alminnelige mennesker også kunne dekke bord uten at gjestene måtte ha med skjeer selv.

Hos de bedrestilte hadde en allerede lenge spist med skjeer av sølv, forgylt sølv eller gull. I en overgangsperiode da porselen var noe nytt og moderne, skulle skjeene ha skaft av dette materialet, men ellers har skjeer normalt vært laget av metall i ett stykke.

Typer[rediger | rediger kilde]

I dag finnes det skjeer i en lang rekke utforminger til vidt forskjellige formål. Ved borddekking til finere bruk er det vanlig at det som et minimum finnes egne skjeer til både suppe, dessert og kaffe eller te.

Av andre skjetyper kan nevnes små salt- og sukkerskjeer, barneskjeer, spiseskjeer, nøyaktige måleskjeer, dype iskremskjeer til å grave med, flate absintskjeer med hull, sauseskjeer og store anretningsskjeer.

Kakegafler og annet spesialbestikk kan være utformet som en mellomting mellom skje og gaffel ved at gaffelbladet er bredt og buet eller skjebladet har tagger.

Materiale[rediger | rediger kilde]

Skjeer i vesten er gjerne laget av metall, som stål eller sølv. Det har også vært vanlig å skjære ut skjeer i tre eller horn, eller å støpe dem av tinn. Lette skjeer av aluminium er billige, men for myke og leder varmen for mye til at de passer til glovarm mat. I Øst-Asia har man helst benyttet skjeer av porselen. I nyere tid er engangsskjeer av plast og andre kunststoffer kommet til.

Volummål[rediger | rediger kilde]

Fra gammelt av har det blitt brukt ulike skje-betegnelser for å måle volum når en lager mat eller behandler flytende medikamenter i farmasien. Disse volumenhetene kalles:

  • Teskje, forkortet ts (engelsk teaspoon), som tilsvarer 5 ml, det vil si 5 kryddermål.
  • Barneskje, forkortet bs, som tilsvarer 10 ml, det vil si 2 teskjeer. En vanlig barneskje rommer oftest litt mindre enn 10 ml.
  • spiseskje, forkortet ss (engelsk tablespoon), som tilsvarer 15 ml, det vil si 3 teskjeer.

Ett kryddermål, forkortet krm, er det samme som 1/5 teskje, det vil si 1 ml.

Annet[rediger | rediger kilde]

  • Sølvskjeer har i Norge i lang tid blitt gitt både som premie i mindre idrettskonkurranser og som dåpsgaver. Slike skjeer kan ha spesiell dekor og en inngravert tekst.
  • Utskårne dekorskjeer har tidligere vært brukt som friergaver blant annet i Wales.
  • En kan også bruke skjeer som rytmeinstrument ved å slå to stykker mot hverandre, omtrent som når en bruker kastanjetter.
  • Den israelske tryllekunstneren Uri Geller ble verdensberømt på 1970-tallet med et «overnaturlig» triks der han med lett berøring fikk skjeer (og nøkler) til å bøye seg. Skjebøyingsknepet er gjentatt av flere siden.
  • Speilbildet i et blankt skjeblad er vendt opp ned på innsida av skjeen og riktig vei på baksiden.
  • «Å ligge i skje» er når to personer ligger tett omslynget i en buet kroppsstilling slik at den enes rygg og rumpe ligger inn mot den andres fang og framside. Stillingen kan gi en særlig nær og trygg følelse.
  • Uttrykket «å ta skjeen i en annen hånd» betyr å ta seg sammen og forandre seg helt. «Å få noe inn med skje» (eller teskje) er å lære eller bli forklart noe på en grunnleggende måte, omstendelig og i små porsjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]