Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk

Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk (født 1484, død 24. august 1545) var en engelsk adelsmann i Tudortiden. Han var gift med Maria Tudor, Henrik VIIIs yngre søster.

Hans foreldre var William Brandon og Elizabeth Bruyn. Faren var Henrik VIIs fanebærer, og ble drept av Rikard III personlig i slaget ved Bosworth Field. Charles ble oppdratt ved Henrik VIIs hoff, og beskrives av William Dugdale som «en person av god holdning, rik på mot og med konform disposisjon mot Henrik VIII, hos hvem han ble en favoritt».

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Brandon fikk flere embeter i den kongelige husholdning. I 1513 ble han Master of the Horse, og fikk flere verdifulle eiendommer. 15. mai samme år ble han utnevnt til vicomte Lisle etter at han inngikk en ekteskapskontrakt med Elizabeth Grey. Hun var suo jure vicomtesse Lisle. Da Grey var gammel nok til å gifte seg nektet hun å inngå ekteskap med Brandon.

Under beleiringene av Thérouanne og Tournai i felttoget i Frankrike i 1513 utmerket han seg. En av agentene til Margaret av Savoia skrev under beleiringen av Thérouanne at Lord Lisle var en «andre konge», og rådet henne til å skrive et vennlig brev til ham. På denne tiden forsøkte Henrik VIII i hemmelighet å få i stand et ekteskap mellom Brandon og Margaret. Han utnevnte Brandon til hertug av Suffolk. Kongen var svært nøye med å avvise enhver befatning med slike ekteskapsplaner over for Margarets far, Maximilian I av det tysk-romerske rike.

Suffolk tok del i dystingen i forbindelse med Maria Tudors bryllup med Ludvig XII av Frankrike. Han ble akkreditert for å diskutere forskjellige saker med Ludvig, og ved Ludvigs død ble han sendt som kongens representant for å gratulere etterfølgeren Frans I.

Det er mulig at det var varme følelser mellom Maria Tudor og Suffolk allerede før hun giftet seg. Frans foreslo at de to skulle gifte seg; Maria var en ung enke og Frans hadde selv ønsket å gifte seg med henne, muligens fordi han ventet og håpte at hans hustru Claude skulle dø. Maria avviste ham ved å gjøre ham til sin betrodde.

Både Frans og Henrik ønsket ekteskapet mellom Suffolk og Maria, men Suffolk hadde mange politiske fiender, og Maria ønsket ikke å igjen bli brukt i et politisk spill. Det Henrik ønsket var å få tilbake det som hadde blitt betalt i medgift for Maria da hun giftet seg med Ludvig. Paret avgjorde tilslutt det hele seg ved å gifte seg uten innblanding fra andre. Dette fortalte Suffolk til Thomas Wolsey, som var en venn av begge, den 5. mars 1515.

Henrik VIII ble rasende over å ha blitt forbigått, og Wolsey måtte trå til for å redde Suffolk. Paret fikk en avtale om å betale kongen 24 000 pund i årlige avdrag på 1000, samt at kongen skulle få hele medgiften på 200 000 pund, sølvtøy og smykker. Deretter kunne de gifte seg offentlig i Greenwich den 13. mai.

Dette var hertugens tredje ekteskap. Hans første var med Margaret Neville, enke etter John Mortimer, og det andre med Anne Browne som han hadde vært forlovet med før han giftet seg med Margaret. Ekteskapet med Margaret hadde blitt annullert på grunn av slektskap. Hans ekteskap med Maria ble sikret gjennom en bulle fra Klemens VII utstedt i 1528; bullen bekreftet også at døtrene til Anne Browne var ektefødt.

Etter å ha giftet seg med Maria levde Suffolk i noen år tilbaketrukket. Han var med ved Field of the Cloth of Gold i 1520. I 1523 ble han sendt til Calais for å ha kommandoen over de engelske troppene der. Han invaderte Frankrike sammen med grev de Buren, som ledet de flamske troppene. Etter å ha herjet i det nordlige Frankrike oppløste han styrkene da vinteren kom.

Mens Maria var motstander av oppløsningen av ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon støtte Suffolk kongen fullt ut. Han vegret seg heller ikke mot å angripe Wolsey da kardinalens fall var næt forestående, selv om han hadde en betydelig takknemlighetsgjeld til ham. Kardinalen minte ham om hans utakknemlighet: «Hvis jeg, enkle kardinal, ikke hadde vært til, ville du på det nåværende tidspunkt ikke hatt noe hode på skuldrene hvor du har en tunge å tale slik mot oss med».

Etter Marias død den 24. juni 1533 giftet han seg, i 1534, med Cathrine, suo jure baronesse Willoughby de Eresby, en femten år gammel pike han var verge for.

Etter Wolseys fall økte Suffolks innflytelse raskt. Han ble sendt sammen med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk for å hente riksseglet fra Wolsey, og de samme to overbrakte nyheten om Anne Boleyns ekteskap med kongen til Parlamentet. Suffolk ble High Steward i dronningens hushold. Han ble også utnevnt som en en kommissærene som skulle oppløse Katarina av Aragons hushold, en oppgave han syntes var smakløs.

Suffolk støttet Henriks kirkepolitikk, og fikk betydelige eiendommer etter oppløsningen av klostrene. I 1544 ble han igjen sendt for å kommandere engelske tropper under en invasjon av Frankrike.

Han døde i Guildford den 24. august 1545.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Brandon var først forlovet med Elizabeth Grey, 5. baronesse Lisle (15051519). Kontrakten ble annullert før bryllupet, og paret fikk ingen barn.

Første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Før februar 1506 giftet han seg med Margaret Mortimer, født Neville. Ekteskapet ble annullert i 1506, og paret fikk ingen barn.

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Omkring 1508 giftet han seg med Anne Browne (død 1511), datter av Anthony Browne.

Barn:

  • Anne Brandon (død 1557)
  • Mary Brandon (1510–ca. 1542)

Tredje ekteskap[rediger | rediger kilde]

I may 1515 giftet han seg med Maria Tudor, enkedronning av Frankrike (18. mars 149825. juni 1533)

Barn:

Fjerde ekteskap[rediger | rediger kilde]

Den 7. september 1534 giftet han seg med Catherine Willoughby (ca. 1519–1580).

Barn: