Litterær modernisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Litterær modernisme er navnet på en litterær sjanger som bryter med det etablerte. Sjangeren preget norsk litteratur i etterkrigstiden, men hadde preget litteraturen og kunsten i Europa fra begynnelsen av 1900-tallet.

Hva er modernisme?[rediger | rediger kilde]

Begrepet modernisme, — fra moderne (avledet fra latin modo, nylig av modus, påvirket av mote), —er omfattende og komplisert å forholde seg til ettersom det utgjør et omfattende felt, ikke minst med mange underbegreper. Det er vanlig å betrakte modernisme som en betegnelse på en rekke avantgarde-bevegelser innen kunst, litteratur og musikk som brøt frem på midten av 1800-tallet, og har preget den vestlige kulturen i store deler av 1900-tallet. Modernismen fremhever det nye og overskridende. Og bryter gjerne med tradisjonelle uttrykksformer. Modernismen preges av eksperimentering, kunstnerisk frigjøring og tro på fremskritt.

Modernisme er således et brudd med det etablerte, tradisjonelle uttrykk i kunsten, en retning, en bevegelse i kunst og litteratur som blant annet ved å eksperimentere med den kunstneriske formen legger vekt på å være i pakt med det aller nyeste i tiden; litteraturhistorisk epoke fra den franske symbolisten Charles Baudelaire (18211867) til vår egen tid.

Dette var et resultat av epokene før første verdenskrig.

Modernismens historie[rediger | rediger kilde]

Modernisme er et fenomen som man har forholdt seg til ute i Europa siden andre halvdel av 1800-tallet. Retningen skjøt fart på begynnelsen av 1900-tallet.

1907 er et markant år for modernismen. Da malte Picasso sitt berømte bilde Pikene fra Avignon (Les demoiselles d'Avignon). Dette bildet innleder kubismen i billedkunsten. Kubistene løste opp sentralperspektivet i billedflaten, brøt ned eller dekonstruerte det «realistiske» i bildet og bygde det opp igjen ved hjelp av geometriske figurer (kuber). Slik fikk bildene ofte en disharmonisk karakter som tvinger tilskueren til å forholde seg til slike bilder på en annen måte enn til et naturtro bilde. Eksempelvis kunne et kvinneportrett av Picasso vise både venstre-, høyre-,bak- og fremsiden av ansiktet samtidig, og slik tilføre bildet en ny og høyst uvant dimensjon.

Samme år komponerte den østerrikske komponisten Arnold Schönberg sin første såkalte a-tonale komposisjon: Strykekvartett nr. 2, opus 10. Enkelt sagt, og ved hjelp av en metafor fra billedkunsten, løste han opp sentralperspektivet i melodien. I romantisk, førmodernistisk musikk er den harmoniske klangen viktig. Harmoni er toner som klinger samtidig i et regelbundet, rytmisk mønster. En vanlig harmoni er treklangen, der tre toner klinger samtidig, og en tone i skalaen er dominerende (Beethovens fiolinsonate i g-dur). I a-tonal musikk brytes dette systemet ned. Alle tolv tonene i den kromatiske skalaen er likeverdige. Dette fører til at melodien mister sin tradisjonelle harmoniske klang, og vi får disharmoniske klanger (som mange vil betegne som støy eller u-lyder) som ikke hadde vært der før.

De samme tendensene får vi i litteraturen på denne tiden. Fast rim og rytme blir avløst av en mye friere form i lyrikken. Også romankunsten er gjenstand for eksperimentering i denne perioden. Kjente romanforfattere som irske James Joyce og engelske Virginia Woolf og franske Marcel Proust innførte begrepet bevissthetsstrøm (engelsk «stream of conciousness») i prosalitteraturen. Bevissthetsstrøm betyr enkelt sagt at alle innfall og inntrykk skulle være med i fortellingen og hvor forfatteren skriver med en «automatisk» penn direkte fra sin egen bevissthet og underbevissthet.

Ute i Europa skjøt den nye retningen fart etter første verdenskrig. Verden «våknet opp» etter den forferdelige katastrofen der store deler av den mannlige ungdomsgenerasjonen i England, Tyskland og Frankrike var blitt slaktet ned i skyttergravene. Når disse inntrykkene skulle bearbeides av kunstnerne, strakk ikke det konvensjonelle språket til. Det ble banalt å skrive om hjerte som rimet på smerte. Man hadde behov for et nytt og grensesprengende språk som kunne gjenspeile og beskrive disharmonien og den opprivende smerten som hadde kommet inn i verden. Slik tvang et moderne, eksperimentelt språk seg fram i kunsten.

Litterær modernisme i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge hadde man helt andre forutsetninger. Landet var nettopp blitt fritt og selvstendig, og man var på jakt etter en egen identitet. Denne identiteten fant man i den realistiske tradisjonen man hadde. Dessuten hadde ikke Norge vært like preget av første verdenskrig som mange andre land.

Den norske kunsttradisjonen er altså tradisjonell, realistisk, men det er ikke dermed sagt at Norge ikke har hatt tilløp til modernistiske tendenser opp igjennom historien. Henrik Wergeland brøt med mange klassiske regler for (tradisjonell) diktekunst i mange av sine dikt. Nyromantikerne på 1890-tallet viser tendenser til modernistiske forsøk: Knut Hamsun i romanen og Sigbjørn Obstfelder i lyrikken.

1930-tallet utgir lyrikeren Rolf Jacobsen samlingen Jord og jern (1933), der han innfører nye tendenser både i form og innhold ( se f.eks. diktet «Byens metafysikk»). Ellers er det (ny)realistene som dominerer den litterære romanscenen, og sentrallyrikerne som dominerer den lyriske scenen. Under krigen ble det av forståelige grunner ikke utgitt mye skjønnlitteratur. Nazistyret satte inn nazivennlige ledere (Gyldendal ble f.eks. en periode ledet av Knut Hamsuns sønn, Tore Hamsun). De tonangivende norske forfatterne boikottet disse nazifiserte forlagene ved å nekte å gi ut bøker. En tittel som likevel er verd å merke seg er Claes Gills diktsamling "Ord i jern", 1942. (Tittelen, som sier noe om vilkårene for det frie ord under nazistyret, må ikke forveksles med Rolf Jacobsens "Jord og jern" (se ovenfor)). Disse to bøkene har likevel mer felles enn til forveksling like titler: Begge samlingene representerer et brudd med den tradisjonalistiske mellomkrigslyrikken, og bærer bud om en modernisme som skulle komme i tiåret etter krigen.

Norge opplevde en krigskatastrofe med okkupasjon i fem lange år under Den andre verdenskrig. Mange familier og enkeltpersoner hadde blitt påført store lidelser av den tyske okkupasjonsmakten. Med tanke på eksperimenttrangen som gjorde seg gjeldende på kunstscenen ute i Europa etter første verdenskrig, skulle man kanskje tro at noe lignende skulle skje her hjemme? De første etterkrigsårene ble det utgitt enorme mengder bøker – det norske folk var sulteforet på litteratur etter fem år med tysk sensur. Arnulf Øverlands diktsamlinger fra før krigen ble utgitt i store opplag. Dette er gode dikt i tradisjonell form, men uten tilløp til eksperimenter. Dette ble tendensen i den norske etterkrigslitteraturen: Tradisjonen føres videre.

I 1949 blir NATO opprettet, og den kalde krigen er et faktum. I skyggen av NATO, kald krig og en stadig større angst for atomkatastrofe og ny krig, debuterer en ny forfattergenerasjon i Norge. Disse forfatterne presenterte (for norske forhold) et nytt formspråk, blant annet oppløsning av faste rim-mønster samt at de skrev i et ofte tungt og vanskelig symbolspråk. Noen av de mest sentrale navnene i denne generasjonen er Paal Brekke, Erling Christie, Aslaug Vaa, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo, Hans Børli, Harald Sverdrup, Georg Johannesen og flere.

De hevdet at den «gamle verden» er rast sammen, oppsplittet, full av angst. Å forholde seg kunstnerisk, litterært til en slik verden krever et språk som gjenspeiler den nye virkeligheten. Denne nye retningen («Etterkrigssymbolismen», «Seinsymbolismen») skapte store protester blant mange i det etablerte miljøet. De som sterkest protesterte mot denne nye retningen var Andre Bjerke, Odd Eidem og Arnulf Øverland. Øverland raljerte med de unge forfatterne i kjent polemisk stil. I en artikkel med den megetsigende tittelen "Tungetale fra parnasset" kalte han de nye dikterne for – nettopp – «tungetalere» som i mangel av noe bedre å ta seg til gjerne vil være diktere, men uten å ha noe å dikte om. Denne «mangelsykdommen» dekker de over ved å bruke et uforståelig språk uten klare tanker («for det har de ikke"). Det nye formspråket karakteriserte han med ord som «rabbel og snikk-snakk» Denne «tungetaledebatten» dominerte mye av kulturdebatten på 1950-tallet, men modernismen fikk etter hvert fotfeste i norsk litteratur, og lever godt ved siden av den dominerende, realistiske tradisjonen.

Midt på 1960-tallet kommer en ny omdreining i modernismen. En ny generasjon diktere debuterer og gjør mye ut av seg i denne perioden. Mange i denne forfattergenerasjonen var ressurssterke studenter, de mest sentrale var knyttet til tidsskriftet Profil som ble drevet av studenter på Blindern. I 1966 fikk dette tidsskriftet en ny redaksjon som i programmet sitt ville ta et oppgjør med den diktergenerasjonen som hadde kjempet gjennom modernismen på 1950-tallet. De mest sentrale profilforfatterne, Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad og Tor Obrestad med flere, hevdet at etterkrigsmodernismen hadde stivnet i sitt tunge symbolspråk og blitt for elitepreget og fremmed for folk flest. Man må ta i bruk et språk og virkemidler som folk forstår og har et forhold til, og skape en modernistisk litteratur ut fra dette. Massemedier, reklamespråk, tegneserier, pop-kultur ble tatt i bruk av disse forfatterne. Profil ble et laboratorium for diktekunst. Sjangrer som kortprosa og konkret poesi ble introdusert for norske lesere. Begrepet nyenkelhet er et begrep vi forbinder med profildikterne: «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», sier Dag Solstad i en tekst. Et viktig prosjekt er å strippe det poetiske språket mest mulig for troper og andre symbolistiske virkemidler. Man kan lage poesi av hverdagslige ting og konkrete objekter.

Mange av disse språkeksperimentene var uvante og provoserte mange, særlig Jan Erik Volds nonsense-dikt falt mange tungt for brystet. Provokasjon var et viktig prosjekt for disse dikterne, og det gav seg utslag i kulturdebatten på denne tiden. Flere av forfatterne hadde også sentrale posisjoner i avisenes kulturredaksjoner.

Mot slutten av tiåret vokste det fram en politisk bevisstgjøring av ungdomsmiljøet, noe som førte til enda en ny modernistisk omdreining. Studentopprøret i Paris (1968) og intensivering og opptrapping av Vietnam-krigen setter ungdomsgenerasjon i bevegelse både i USA og Europa. I Norge fører dette blant annet til at Profil blir splittet. Flere av de etablerte forfatterne, blant andre Dag Solstad, begynner å skrive politiske romaner med revolusjonært, venstreradikalt innhold. Mange kunstnere meldte seg inn i Arbeidernes kommunistparti(AKP), marxist-leninistene. Diktningen som kom ut av denne prosessen kaller gjerne for sosialrealisme. Mye av litteraturen, både prosaen og lyrikken, skildret vanlige folks politiske oppvåkningprosess. Kina og daværende leder Mao Tse Tung ble en slags veiviser for norsk radikal ungdom. Filmen Gymnaslærer Pedersen bygger på Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, og gir en ironisk, men god beskrivelse av situasjon og miljø i denne tiden.

Feminisme og kvinnefrigjøring kommer også i fokus på 1970-tallet. Et par av de mest sentrale kvinnelige forfatterne er Bjørg Vik og Gerd Brantenberg. Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre, som handler om fantasisamfunnet Egalia der kvinnene har tatt styringen og mennene har blitt undertrykt og må tilpasse seg «fruedømmet». Noen menn gjør opprør og starter maskulinistbevegelsen. Beretningen om dette speilvendte samfunnet ble en verdenssuksess som har solgt mer enn 600 000 eksemplarer.

80-tall og postmodernisme. Det kan se ut som det hvert tiår kommer en ny diktergenerasjon som vil forandre litteraturen. Dette kan virke noe søkt, men ikke desto mindre ser det ut til å være tilfelle. Vi bør kanskje se på det som et sunnhetstegn at det blir stilt spørsmål ved den etablerte litteraturen. Rundt 1980 dukker altså en ny generasjon forfattere opp med nye litterære idéer. Disse forfatterne er med på å innføre postmodernismen i litteraturen i Norge.

Begrepet postmodernisme er et mangfoldig, og således problematisk begrep. Det kan ha så mange betydninger som antall brukere av begrepet. La oss likevel prøve å finne ut av det. ”Post” betyr ”etter”, altså ”ettermodernisme” – modernismen som kommer etter modernismen? I stedet for postmoderne foretrekker noen å kalle samfunnet vi lever i nå for ”det postindustrielle samfunnet”, i betydningen overgangen fra en industrialisert hverdag og til en hverdag hvor tradisjonell industri ikke lenger spiller hovedrollen. Datamaskiner og internett har overtatt mange av de tradisjonelle oppgavene. Informasjonsproduksjon er kanskje det viktigste produktet i dette samfunnet. Dette informasjonssamfunnet vil vise seg å være en viktig ingrediens i litteraturen til postmodernistene.

Bruken av uttrykket postmoderne tar ofte utgangspunkt i den franske filosofen Jean-Francois Lyotards oppfatning av ”den postmoderne tilstanden”: De store ”fortellingene” i vår kultur, som kristendommen, liberalismen eller marxismen, er fiksjoner som ikke inneholder det de gir seg ut for.. Dette er også en problematikk som mange modernister har vært inne på.

Det postmoderne innebærer altså en bevissthet om at det som blir framstilt som virkelig, også har en fiksjonell karakter, ikke minst gjelder dette fremstillingen av verden gjennom dagens massemedier, Billedmedier.

Spissformulert kan vi si at for modernistene på 60- og 70-tallet har språket gått i stykker, og deres dikteriske språkarbeid kan sammenlignes med et sorgarbeid over tapet av språket. Postmodernistene har kommet over sorgen, og deres dikteriske språkarbeid er preget av et overskudd og en lekenhet som modernistisk eksperimentering mangler i samme grad.

Form blir like viktig, om ikke viktigere for postmodernistene enn innhold. Dette gir seg utslag i utstrakt eksperimentering med formen i bøkene. Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel: forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og han kan krydre språket med forfatterkommentarer:

To litterære begrep er viktige å være seg bevisst når vi snakker om postmodernistisk litteratur: ”intertekstualitet” og ”metafiksjon”. Intertekstualitet innebærer noe slikt som at all litteratur blir til i et samspill med all annen litteratur, eller at all skrevet litteratur er beslektet eller står i forbindelse på en eller annen måte (jfr plagiatdebatten om Vigdis Hjort og hennes sitater fra en bok av W.G. Sebald i romanen Tredje person entall,2008). Et eksempel på intertekstualitet kan være den animerte TV-serien Familien Simpson som totalt er basert på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien. Begrepet metafiksjon betyr at det litterære verket refererer til seg selv og sin egen tilblivelsesprosess.

Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel: forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og han kan krydre språket med forfatterkommentarer: Forfatteren griper inn i fortellingen og forklarer hvorfor han gjør som han gjør. I andre romaner kan en ukjent figur, en som forfatteren ikke har skrevet om, trenge seg inn i fortellingen og overta showet. Den kjente kriminalforfatteren Karen Fossum har skrevet en roman, Brudd, 2006, hvor en middelaldrende mann trenger seg inn i huset hennes om natten og forlanger å bli romanperson. Slik metafiksjon er et hyppig brukt fortellergrep i postmodernismen. Et annet eksempel er Per Thomas Andersens roman Hold, fra 1985 som refererer til seg selv og ”snakker” med leseren gjennom hele romanen. Jon Fosses Naustet, fra 1989 er kanskje den romanen fra perioden som er mest intertekstuell og metakommunikativ.

Postmodernisme er på en måte alt og ingenting, og mange bruker begrepet både feilaktig og ukritisk. Noen har feilaktig kalt ismen et tomt skall, eller et skall uten innhold. Det er rettere å se på postmodernismen som gjenbruk, resirkulering av tidligere litteratur. Humor og ironi er også viktige ingredienser.

Litterær Postmodernisme. I litteraturen må begrepet postmodernisme forstås i forhold til den litterære modernismen, og sees enten i forlengelsen av denne retningen eller i kontrast til den. Mens den modernistiske litteraturen var sterkt inspirert av psykologi og opptatt av det subjektive, kjennetegnes postmodernismen av en antipsykologisk holdning og av mangelen på subjektivitet.

Fellestrekk i såkalt postmodernistisk litteratur kan samles i begrepet metafiksjon, dvs. litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, bruk av ironi og parodi, ved innmontering av andre tekster, ved dramatisering av leserrollen. Slik representerer litteraturen også den selvopptatthet som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmodernistiske tilstand. Postmodernistisk litteratur kjennetegnes av en sterk vilje til å eksperimentere med det litterære formspråk, den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene». Den bryter regularitet og målrettethet og avslører vanetenkning og konvensjoner. Den postmodernistiske litteraturen søker også ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk.

Viktige norske postmoderne forfattere: Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Jon Fosse, Erlend Loe, Øyvind Berg, Gro Dahle med flere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brumo, John og Furuseth Sissel: Norsk litterær modernisme. Fagbokforlaget 2005.