Hopp til innhold

Lennart Meri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lennart Meri
FødtLennart-Georg Meri
29. mars 1929[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tallinn (Estland)
Død14. mars 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Tallinn (Estland)
BeskjeftigelseFilmregissør, diplomat, manusforfatter, oversetter, skribent, politiker, historiker, filolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Tartu
Lycée Janson-de-Sailly
Jakob Westholm Gymnasium
EktefelleHelle Meri
FarGeorg Meri
SøskenHindrek Meri (familierelasjon: bror)
BarnMart Meri
Partipartiløs
NasjonalitetEstland
Sovjetunionen
GravlagtMetsakalmistu
Medlem av
6 oppføringer
Det estiske vitenskapsakademiet
Den estiske forfatterforeningen
Kalevalaselskapet
Det finske litteraturselskapet
Det estiske kulturarvselskapet
Club de Madrid
Utmerkelser
24 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (2001)
Den hvite ørns orden (1998)
Four Freedoms Award – Freedom of Speech
Storkors av Den islandske falkeorden (1998)
1. klasse av Trestjerneordenen (1996)
Kjede av Riksvåpenets orden (2008) (posthum)
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2000)
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1997)
Storkors av St. Olavs Orden (1998)[5]
Terra Mariana-korsets ordenskjede
Storkors av Frelserens orden (1999)
Storkorset av Infante Dom Henriks orden[6]
Storkorset av Vytautas den stores orden (1997)
Golden Plate Award
Republikken Slovenias frihetsorden (1997)
Ridder av Serafimerordenen (1995)
Ridder av Elefantordenen (1994)
1. klasse av Det hvite dobbeltkorsets orden
Tallinns byvåpens medalje (2006)
Æret forfatter i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk (1979)
1. klasse av Riksvåpenets orden (2006)
Den aztekiske ørns orden (1995)
Den nasjonale fortjenstorden (2001)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1995)[7]
Estlands president
6. oktober 1992–8. oktober 2001
ForgjengerKonstantin Päts
(siste president før Sovjetunionens anneksjon)
Heinrich Mark
(siste statsoverhode i eksil)
Arnold Rüütel
(siste formann i presidiet i Det øverste sovjet)
EtterfølgerArnold Rüütel
Estlands utenriksminister
11. mars 1990–24. mars 1992
RegjeringEdgar Savisaar og Tiit Vähi I
ForgjengerOlev Olesk
(siste utenriksminister i eksilregjeringen)
Arnold Green
(siste utenriksminister i estiske SSR)
EtterfølgerJaan Manitski
Lennart Meri på Commons

Lennart-Georg Meri (1929–2006) var en estisk politiker, diplomat, forfatter og filmskaper som var Estlands president fra 1992 til 2001. Han var den første reelt demokratisk valgte etter oppløsningen av Sovjetunionen.

I sovjettiden var Meri en populær skildrer av de finsk-ugriske folkenes kulturhistorie gjennom dokumentarfilmer og bøker.

Meri ansees ofte som Estlands fremste statsmann etter uavhengigheten. Han forbindes med Estlands omstilling fra sovjetrepublikk til et liberalt demokrati. Meri bidrog sterkt til å bygge opp utenrikstjenesten, til tilbaketrekningen av russiske militære styrker fra Estland, og til å forberede medlemskap i NATO og EU i 2004.

Meri var aldri medlem av noe politisk parti, men ble støttet av den konservative valgalliansen «Isamaa».

Oppvekst og deportasjon til Sibir

[rediger | rediger kilde]

Lennart-Georg Meri ble født 29. mars 1929 i Estlands hovedstad, Tallinn. Foreldrene var Georg Meri, estisk diplomat og senere oversetter av Shakespeare, og Alice-Birgitta, født Engmann, som tilhørte den estlandssvenske minoriteten. Han hadde en lillebror, Hindrek, som senere ble riksrevisor i Estland.[8][9][10]

Han bodde som diplomatbarn i Berlin og Paris i årene før den andre verdenskrig. Senere mintes han skoledagene ved Lycée Janson-de-Sailly med stor glede.[10] I tillegg til morsmålet estisk behersket han flytende finsk, fransk, tysk, engelsk og russisk.[8][9]

Familien bodde i Tallinn da Sovjetunionen invaderte og annekterte Estland i 1940. Faren ble arrestert og sendt i Gulag-leir, mens resten av familien ble deportert til Sibir i 1941. Han begynte 12 år gammel som skogsarbeider for å ha mat på bordet. Alle fire i familien overlevde og fikk vende tilbake til Estland i 1946.[9][10][11]

Dokumentarist, forfatter og oversetter

[rediger | rediger kilde]

Lennart Meri studerte språk og historie ved Statsuniversitetet i Tartu og ble uteksaminert med beste karakter i 1953. Han arbeidet noen år ved Vanemuineteateret i Tartu. Fra 1955 til 1961 produserte han radioteater for statsradioen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Deretter arbeidet han som manusforfatter og produsent ved det statskontrollerte filmstudioet Tallinnfilm.[8][9][10]

Etter en reise til fjellkjeden Tian Shan i 1958 gav han ut en reiseskildring som ble godt mottatt. Meri deltok i flere ekspedisjoner, blant annet til Kamtsjatka og Jakutia tidlig i 1960-årene, skrev reiseskildringer og laget filmer.[9][10][12]

Slektskapet mellom de finsk-ugriske esterne og folkeslagene lengre øst var et gjennomgangstema i Meris arbeider. Under et studiebesøk i Finland uttalte han at den sovjetiske litteraturen hadde gjort det å «skrive mellom linjene» til «en høyt utviklet kunstform».[12] En av Meris filmer, Linnutee tuuled (oversatt: «Fugleveiens vinder») (1977), ble forbudt vist i Sovjetunionen.[10][13] Den vant en sølvmedalje under Filmfestivalen i New York.[10]

Viktigst i Meris forfatterskap er dobbeltverket Hõbevalge («Sølvhvitt») (1976) og Hõbevalgem («Sølvhvitere») (1984). Det er bygget opp som en reiseskildring, men er egentlig en høytsvevende tolkning av finsk-ugrisk kulturhistorie og verdensbilder.[10][13] Den estiske litteraten Jaak Jõerüüt har sammenlignet Lennart Meri med Thor Heyerdahl:

… en lidenskapelig reiser, kompetent historiker, skarpøyd etnograf og en overbevist talsmann for kultur og økologi. Hans fine penn lar disse karaktertrekkene forenes i bøker som representerer dokumentarprosaen […]. Lennart Meris dokumentarisme er sterkt nyskapende. Essayistiske og belletristiske elementer smelter sammen med reisedagboken til en organisk helhet.[14]

Meris metodebruk og hypoteser ble møtt med kritikk av faghistorikere, men fikk stor betydning for esternes kulturelle selvforståelse.[14]

Meri oversatte også verker av Erich Maria Remarque, Graham Greene, Jean Bruller, Pierre Boulle og Aleksandr Solzjenitsyn til estisk.[8][10]

Den syngende revolusjonen

[rediger | rediger kilde]

Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estere som levde i eksil.[10] Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til det hemmelige sovjetiske politiet KGB, men angav ingen enkeltpersoner.[11]

Meri, til høyre, i samtale med skuespiller og teaterdirektør Mikk Mikiver og byarkitekt Jüri Jaama under det store kulturmøtet i 1988.
Foto: Kalju Suur / Det estiske arkitekturmuseet

Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i glasnosttiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av «den syngende revolusjonen».[10]

Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om fosfatutvinning i Estland sist i 1980-årene. Esterne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering mot russifisering. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen. Han kom med i ledelsen i den demokratiske massebevegelsen Folkefronten.[10][11]

Kampen om sannheten om hvordan de baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen, ble viktig under den syngende revolusjonen. Det ble kjent at Sovjetunionen og Tyskland hadde avtalt delingen av Sentral- og Øst-Europa gjennom et hemmelig tillegg til Molotov–Ribbentrop-pakten. Meri satt i redaksjonen for en dokumentsamling som viste at Sovjetunionen stod bak kommunistenes maktovertagelse i Estland i 1940.[10] Politikere og historikere i de baltiske sovjetrepublikkene krevde at Sovjetunionen innrømte realitetene. Demonstrasjonene toppet seg med «Den baltiske vei» i 1989, da mer enn én million mennesker holdt hender fra Estlands hovedstad Tallinn, via Latvias hovedstad Riga til Litauens hovedstad Vilnius, en strekning på om lag 600 kilometer.[11][15]

I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.[9][10][11]

Utenriksminister og ambassadør

[rediger | rediger kilde]

Meri ble våren 1990 valgt inn i ledelsen for Den estiske kongressen, som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland hadde blitt annektert av Sovjetunionen i strid med folkeretten i 1940 og at førkrigsrepublikken skulle gjenopprettes, etter et prinsipp om rettslig kontinuitet.[11] Lennart Meri kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.[11][15][16]

Meri, i midten, og resten av regjeringen synger nasjonalsangen, etter at en stor folkemengde har strømmet til parlamentsbygningen for å avverge et kuppforsøk i mai 1990.
Foto: Jaan Künnap

Samme vår fikk Folkefronten og kommunister som ønsket estisk uavhengighet flertall ved valget til Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utenriksminister i Edgar Savisaars overgangsregjering. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn Endel Lippmaa hadde, som minister for østpolitikken, ansvar for forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til Edgar Savisaar, som var utpreget østvendt, var vanskelig.[11]

Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:

Lennart Meri så ut til å legemliggjøre de restene av europeiskhet som fortsatt fantes i Estland etter femti år med påtvunget sovjetstyre, med sin kunnskap om språk og vestlige kulturelle troper. Ideen om at Estland aldri hadde skilt lag med Europa, men at Europa hadde forlatt Estland, ble senere et gjennomgangstema i Meris taler og diplomati.[11]

Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen. Meri ansatte mange nyutdannede uten koblinger til det gamle regimet, eller som hadde levd i eksil og tilegnet seg språk- og kulturkunnskap, men også noen gamle kommunister.[11][17] Han la til grunn at Estland, som en liten stat, måtte handle raskt for å sikre sin uavhengighet. Under augustkuppet i 1991 viste utenrikstjenesten sin handlekraft; den 20. august 1991 erklærte Estland seg på nytt som en selvstendig stat. Noe av årsaken til at Meri måtte gå av som utenriksminister våren 1992, var det ekstreme arbeidspresset som han over tid utsatte sin stab for.[17]

I april 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør til Finland.[16][18]

President

[rediger | rediger kilde]

Valg og forhold til andre statsmakter

[rediger | rediger kilde]
Meri på vei ut fra parlamentsbygningen i januar 1992, da overgangsregjeringen ikke fikk støtte for sin krisepolitikk. Meri sluttet senere krefter med de unge og radikale reformatorene i estisk politikk.
Foto: Jens-Olaf Walter

Høsten 1992 skulle Estland avholde både president- og parlamentsvalg. I juli 1992 ble Meri nominert som presidentkandidat av de fem høyrepartiene i valgalliansen «Isamaa» («Fedreland»), som ønsket gjennomgripende reformer i økonomien og forvaltningen.[19][20] De reformivrige sosialdemokratene stilte også seg bak Meri.[21]

Meris hovedmotstander var Arnold Rüütel, tidligere formann i presidiet i Det øverste sovjet, som var fungerende president i overgangsperioden. Både Rüütel og Meri ble anklaget for å ha hatt forbindelser til KGB, men en uavhengig granskning fant ikke beviser mot noen av dem.[21][22] Rüütel fikk flest stemmer i første valgomgang, men fordi det var en tredje kandidat, Rein Taagepera, fikk ikke Rüütel rent flertall. Taagepera unngikk å drive valgkamp mot Meri.[23]

Den andre valgomgangen ble holdt i det nyvalgte parlamentet, Riigikogu, der de som ønsket et oppgjør med sovjettiden var i klart overtall. Lennart Meri vant med to tredjedeler av stemmene, og høyrepartiene og sosialdemokratene dannet regjering med 32 år gamle Mart Laar som statsminister.[24]

Estlands grunnlov av 1992 foreskrev en svak presidentmakt. Likevel viste Lennart Meri en vilje til å påvirke den nasjonale politikken. Han nektet å sanksjonere mange parlamentsvedtak som han mente var grunnlovsstridige, og Riigikogu måtte enten avvente domstolsprøving eller endre vedtakene i tråd med presidentens ønsker. Ved ett tilfelle prøvde han også å blande seg inn i statsministerens rett til å sammensette sin egen regjering.[25][26][27]

Ved sin egenmektighet og påståtte arroganse støtte Meri en del parlamentarikere fra seg. De partiene som stod bak ham, mistet flertallet ved parlamentsvalget i 1995. Da presidentvalget i 1996 skulle holdes i Riigikogu, var utfallet uvisst.[9][28] Hverken Meri eller utfordreren Rüütel klarte å få de påkrevde to tredjedeler av stemmene i Riigikogu, så valget gikk videre til et større valgmannskollegium, hvor det var tilstrekkelig med et simpelt flertall. Flere kandidater ble foreslått. Meri ble gjenvalgt til «svak og høflig applaus».[29] Han ble langt mer populær i sin siste presidentperiode.[30]

Store nasjonale kompromisser

[rediger | rediger kilde]
Meri, oberst Johan Saare og marinekaptein Tarmo Kõuts, som senere ble Estlands forsvarssjef. Estland måtte bygge opp sitt nasjonale forsvar på nytt etter 1991.
Foto: Det estiske krigsmuseet

Et av de største politiske problemene som det uavhengige Estland ble stilt overfor, var hvordan staten skulle forholde seg til den russisktalende minoriteten, som for det meste hadde innvandret i løpet av sovjettiden. Meri og regjeringen ønsket å innrømme dem så få rettigheter som mulig. Mens han ennå var utenriksminister, uttalte Meri overfor USAs utenriksminister James Baker at Estland, som hadde vært okkupert, ikke var noen etterfølgerstat til Sovjetunionen, og følgelig ikke hadde noe ansvar for russerne.[31] Esterne var misfornøyde med at KSSE og Europarådet betraktet russere i tidligere sovjetrepublikker som likeverdige med andre minoriteter.[32]

Mellom 1991 og 1993 vedtok Riigikogu statsborgerskapslover som gjorde det vanskelig for etniske minoriteter som ikke hadde tilknytning til landet før 1940 eller behersket estisk, å oppnå statsborgerskap. President Meri grep inn og sørget for visse tillempinger, så saken ikke ble stående i veien for Estlands inntreden i Europarådet. Det var også uro for at Russland kunne bruke grensetvister og gjenværende militære styrker i Estland som pressmidler, om ikke minoritetsspørsmålet ble minnelig løst.[26][32]

I juli 1994 ferdigforhandlet Meri og Russlands president Boris Jeltsin en avtale om tilbaketrekning av de siste russiske militære styrkene fra Estland. Meri løste en presserende sak, underhånden hjulpet av vestlige diplomater, men overtrådte sine fullmakter. Avtalen innebar også at over 10 000 pensjonerte offiserer fikk oppholdstillatelse og garantier om sosiale goder i Estland, noe som vakte stor forargelse.[9][26][32]

Tilknytning til Europa

[rediger | rediger kilde]
Presidentene i de tre baltiske statene, Algirdas Brazauskas, Guntis Ulmanis og Meri, møter USAs president Bill Clinton i september 1993. Kort tid etter tok USA initiativ til Partnership for Peace, som de baltiske statene sluttet seg til.
Foto: National Archives and Records Administration

Meris distré, intellektuelle fremtoning kunne oppfattes av estere som snobberi og arroganse, men de samme egenskapene tjente ham ofte vel overfor utenlandske ledere, som oppfattet ham som fargerik og sjarmerende. De intellektuelle spilte en viktig politisk rolle i mange av de tidligere østblokklandene, og Meri har ofte blitt sammenlignet med den tsjekkiske dramatikeren og statsmannen Václav Havel.[33][34]

Meri fremholdt at Estland ikke tilhørte noen russisk kultursfære, men lå på Europas yttergrense. Han anså Russland som et imperium utenfor denne grensen. Meri snakket begeistret om russisk høykultur, men uttrykte avsky for det han oppfattet som russisk imperialisme og undertrykkelse av egne minoriteter, slik som krigen i Tsjetsjenia.[33][35]

Han la til grunn at Estland, så lenge Russland var svekket, hadde et lite tidsvindu for å bli med i NATO. Estland, Latvia og Litauen ble, som tidligere sovjetrepublikker, møtt med større tilbakeholdenhet enn andre tidligere østblokkland.[36][37][38] Mange vesteuropeiske land satte forholdet til Russland først, og balternes medlemskapsønsker ble først oppfattet som urealistiske.[36] Meris tillitsfulle forhold til NATOs generalsekretær Manfred Wörner og USAs presidenter George Bush og Bill Clinton kom i så måte til nytte.[38][39]

Meri så ikke bare NATO- og EU-medlemskap som sikkerhetspolitiske og økonomiske allianser, men som verdimessige forankringer i Vesten.[33][34][35] Han mistrodde Russland og anså ikke en nøytralitetspolitikk som en tilstrekkelig garanti for Estlands uavhengighet.[35][37] Han sa til en av Clintons sentrale rådgivere at den eneste måten å unngå at Estland på nytt ble okkupert, når Jeltsin en dag måtte vike for en «en mer tradisjonell russisk leder», var å være i NATO og under beskyttelse av USAs «atomparaply».[40] Meri trosset amerikanerne og hentet inn eksilesteren Aleksander Einseln, pensjonert oberst i United States Army, som Estlands første forsvarssjef. Einseln fikk i oppdrag å ruste landet mot en militær trussel fra øst.[41][42]

Et vennskapelig forhold mellom det lille Estland og det store Russland forutsatte, slik Meri så det, at Russland behandlet Estland som en normal europeisk stat.[35] I 1994 vurderte han reformene i Russland etter kommunismens fall som mislykkede, men oppfattet at realitetene ikke hadde sunket inn i Vesten. Han advarte i 1994 mot Russlands «nyimperalistiske» utenrikspolitikk, som tok mål av seg å beskytte russiske minoriteter i den tidligere Sovjetunionen. Han forutså Ukraina som et konfliktområde.[43][44]

Alle påstår at kommunismen er død, men ingen har ennå sett liket.

Lennart Meri i en tale til Det nordatlantiske råd i 1996.[45]

Oppgjør og forsoning med sovjettiden

[rediger | rediger kilde]
Meri, til høyre, tildeler professor emeritus Elmut Laanele den brukne kornblommen. Laanele satt fengslet åtte år i Vorkutlag og engasjerte seg for de tidligere politiske fanger og forvistes rettigheter.
Foto: Estlands nasjonalmuseum

Estland hadde vært okkupert av både Tyskland og Sovjetunionen, og særlig spørsmål om kollaboratører, slik som estiske frivillige i Waffen-SS, viste seg vanskelig å bearbeide. Dette var også et utenrikspolitisk problem. I siste halvdel av 1990-årene begynte den estiske staten å straffeforfølge og offentliggjøre navn på personer som hadde arbeidet for Gestapo og KGB. Den estiske offentligheten begynte også å behandle holocaust med større åpenhet.[46][47]

I 1998 satte Meri ned Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten. Kommisjonen skulle komme frem til den historiske sannheten om forbrytelser begått av de tyske og sovjetiske okkupasjonsmaktene og deres estiske medløpere, inkludert holocaust.[46][47] Det ble satt ned kommisjoner med lignende mandater i Latvia og Litauen. Meri sørget for at kommisjonen fikk ressurser til å granske arkiver. Arbeidet fikk ikke samme prioritet etter at han gikk av. Kommisjonen la frem sin tredje og siste rapport i 2008, om den sovjetiske okkupasjonen i perioden fra 1944 til 1991.[47]

Massedeportasjonene til Sibir hadde ikke lenger den samme plassen i den nasjonale minnekulturen. Meri ønsket å rette på dette, mens mange av de forviste ennå levde. I 2001 oppfordret Meri skoleelever over hele Estland til å samle inn personlige beretninger fra slektninger og naboer. Meri fulgte opp med en rundreise der han møtte overlevende og delte ut en medaljong med en brukket kornblom, Estlands nasjonalblomst. At presidenten selv hadde vært deportert, hadde stor symbolsk betydning.[46][48]

Lennart Meri engasjerte seg også for andre små folkegrupper som hadde opplevd fordrivelse og undertrykkelse under krig og okkupasjon, slik som baltiske tyskere.[49]

Siste leveår og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Grunnloven tillot ham ikke å stille til gjenvalg i 2001, og Rüütel ble overraskende valgt til å etterfølge ham.[25][26] På sin siste dag som president brukte Meri sin rett til å legge frem grunnlovsforslag for Riigikogu. Han foreslo direkte presidentvalg, men det ble ikke gjennomført.[25]

Den nylig avgåtte presidenten talte på stiftelsesmøtet for partiet Res Publica, som presenterte seg som en ung politisk reformbevegelse. Meri meldte seg aldri inn, men han ble oppfattet som partiets «åndelige leder». Partiet gikk senere opp i Isamaa.[50]

I 2002 etablerte Meri en stiftelse i sitt eget navn. Stiftelsen arrangerer, sammen med en tankesmie, den årlige Lennart Meri-konferansen om utenriks- og sikkerhetspolitikk.[34][51]

Sykdom, død og begravelse

[rediger | rediger kilde]
Lennart Meris gravminne.
Foto: Ave Maria Mõistlik

Meri fikk i 2005 påvist en kreftsvulst i hjernen, men til tross for en vellykket operasjon, var han fortsatt alvorlig syk og mange ganger innlagt på sykehus. Han døde av hjerneødem i mars 2006.[52]

Lennart Meri var gift to ganger og fikk tre barn, som alle overlevde ham. Hans eldste sønn, Mart Meri, har sittet flere perioder i Riigikogu for sosialdemokratene, også mens faren var president.[10]

Lennart Meri fikk en statsbegravelse med flere utenlandske statsoverhoder til stede. Det ble holdt en økumenisk seremoni i Karlskirken i Tallinn, og han ble så begravet på skogskirkegården i Kloostrimetsa.[53][54]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Lennart Meri regnes ofte som den mest respekterte presidenten i Estlands historie. Det er i hovedsak bildet av den kultiverte statsmannen som står igjen etter ham.[30][55][56][57]

Den allmenne tilliten til presidentembedet i Estland økte sterkt mens han var president. Presidenten hadde mye mer tillit enn andre politiske institusjoner, som kunne være kaotiske i de første årene etter uavhengigheten.[25][26]

I 2009 ble Estlands hovedflyplass, Lennart Meri Tallinn lufthavn, oppkalt etter den bereiste presidenten.[34][58]

Ordensutnevnelser

[rediger | rediger kilde]

Meri ble tildelt kjede (særklasse, tilsvarende storkors) av Riksvåpenets orden og Terra Mariana-korsets orden. Han ble tildelt en mengde utenlandske ordener mens han var president, deriblant storkorset av den norske St. Olavs Orden.[8] Meri tok imot kong Harald og dronning Sonja på statsbesøk i Estland i 1998.[59][60]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lennart-Meri, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id meri-lennart, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norges statskalender[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 499[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e «Lennart Meri, President of the Republic of Estonia: CV in Facts» (på engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. Besøkt 24. mai 2024. 
  9. ^ a b c d e f g h Woehrel, Steven (2003). «Lennart Meri». Worldmark Encyclopedia of the Nations (på engelsk). 6 (11 utg.). Gale.  Tilgjengelig via databasen Gale In Context: Biography, besøkt 24. mai 2024.
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Lennart Meri» (på engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. Besøkt 24. mai 2024. 
  11. ^ a b c d e f g h i j Piirimäe, Kaarel og Grönholm, Pertti (2016). «Historical consciousness, personal life experiences and the orientation of Estonian foreign policy toward the West, 1988–1991». Ajalooline Ajakiri: The Estonian Historical Journal (på engelsk). 157–158 (3–4): 477–511. ISSN 1406-3859. doi:10.12697/AA.2016.3-4.07. 
  12. ^ a b Kuusi, Matti. «Writings of Dr. Lennart Meri» (på engelsk). Office of the President of the Republic. Besøkt 21. juli 2024. 
  13. ^ a b Farbregd, Turid (1983). «Omkring nativismen i Estland». Vinduet. 37 (4): 9–15. ISSN 0042-6288. 
  14. ^ a b Jõerüüt, Jaak (1987). «Et terra incognita? Kort innføring i estisk litteratur». Dyade: tidsskrift for kultur, filosofi, psykologi, samfunn. 19 (6): 11–15. ISSN 0332-5792. 
  15. ^ a b Bergmane, Una (2015). «Diplomacy and Diasporas, Self-Perceptions and Representations: Baltic Attempts to Promote Independence, 1989–1991». I Clerc, Louis, Glover, Nikolas og Jordan, Paul. Histories of Public Diplomacy and Nation Branding in the Nordic and Baltic Countries: Representing the Periphery (på engelsk). Leiden og Boston: Brill. s. 195–216. ISBN 978-90-04-30548-9. doi:10.1163/9789004305496_011. 
  16. ^ a b Holmström, Patrick (13. juni 2020). «De estniska diplomaterna i Finland började från noll: ‘Vi visste inte hur man skulle göra’» (på svensk). Svenska Yle. Besøkt 4. juni 2024. 
  17. ^ a b Piirimäe, Kaarel (2020). «Estonia ‘has not time’: Existential Politics at the End of Empire». Connexe: Les espaces postcommunistes en question(s) (på engelsk). 6: 21–50. ISSN 2673-2750. doi:10.5077/journals/connexe.2020.e334. 
  18. ^ «Estlands förre utrikesminister Lennart Meri får ta hand om ambassaden i Helsingfors». Dagens Industri (på svensk): 12. 22. april 1992. 
  19. ^ «Tänasest on meeskonna nimi ‘Isamaa’»Åpent tilgjengelig. Päevaleht (på estisk): 2. 2. juli 1992. 
  20. ^ «Tänkbar president». Dagens Nyheter (på svensk): 11. 20. august 1992. 
  21. ^ a b Holte, Elisabeth (17. september 1992). «Estland i økonomisk krise velger president». Aftenposten (morgen utg.): 8. 
  22. ^ Rimehaug, Erling (19. september 1992). «KGBs skygger hviler over estisk valg». Vårt Land: 9. 
  23. ^ Taagepera, Rein (1993). «Running for President of Estonia: A Political Scientist in Politics». PS: Political Science & Politics (på engelsk). 26 (2): 302–304. ISSN 1049-0965. doi:10.2307/419848. 
  24. ^ Røsjø, Bjarne (8. oktober 1992). «Trang start for Estlands demokrati». Morgenbladet. NTB: 21. 
  25. ^ a b c d Toomla, Rein (2013). «The Presidency in the Republic of Estonia». I Hloušek, Vít. Presidents above Parties? Presidents in Central and Eastern Europe, Their Formal Competencies and Informal Power (på engelsk). Brno: International Institute of Political Science (IIPS) ved Masaryk-universitetet. s. 167–190. ISBN 978-80-210-6687-8. 
  26. ^ a b c d e Raun, Toivo U. (2001). «Estonia in the 1990s». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 32 (1): 19–43. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629770000000221. 
  27. ^ Taagepera, Rein (1994). «Estonia’s constitutional assembly, 1991–1992». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 25 (3): 231. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629779400000141. 
  28. ^ Holte, Elisabeth (24. august 1996). «Ingen favoritt i Estlands presidentvalg». Aftenposten (morgen utg.): 7. 
  29. ^ Holte, Elisabeth (21. september 1996). «Meri valgt for fem nye år». Aftenposten (morgen utg.): 7. 
  30. ^ a b Mihelson, Helen (23. februar 2018). «Who is our best-loved president?»Åpent tilgjengelig. Postimees (på engelsk). Besøkt 22. juli 2024. «(…) Lennart Meri towers head and shoulders above the competition: he was the president of choice for 64.5 percent of people questioned.» 
  31. ^ Zubok, Vladislav M. (2021). Collapse: The Fall of the Soviet Union (på engelsk). Yale University Press. s. 347. ISBN 978-0-300-26244-5. doi:10.12987/9780300262445. 
  32. ^ a b c Smith, David J. (2003). «‘The Devil and the deep Blue Sea’: European integration, national identity and foreign policy in post-communist Estonia». Journal of Communist Studies and Transition Politics (på engelsk). 19 (3): 156–177. ISSN 2159-9165. doi:10.1080/13523270300660022. 
  33. ^ a b c Kuus, Merje (2007). «Cultural Geopolitics and Cultured Geopoliticians». Geopolitics Reframed: New Visions in Security (på engelsk). New York: Palgrave Macmillan. s. 83–96. ISBN 978-1-349-53196-7. doi:10.1057/9780230605497_5. 
  34. ^ a b c d Mälksoo, Maria (2021). «Envisioning Europe from the East: À la recherche du temps perdu with Václav Havel and Lennart Meri». I Kavaliauskas, Tomas. Europe Thirty Years After 1989: Transformations of Values, Memory, and Identity (på engelsk). Leiden og Boston: Brill. s. 175–192. ISBN 978-90-04-44211-5. doi:10.1163/9789004443587_010. 
  35. ^ a b c d Käkönen, Jyrki (2012). «Talking Estonia into the World: President Lennart Meri’s Narratives about Estonia’s Place in the World». I Andrássy, György, Käkönen, Jyrki og Nagy, Noémi. European Peripheries (på engelsk). Pécs: Publikon. s. 87–106. ISBN 978-615-5001-53-6. 
  36. ^ a b Kasekamp, Andres (2020). «An uncertain journey to the promised land: The Baltic states' road to NATO membership». Journal of Strategic Studies (på engelsk). 43 (6–7): 869–896. ISSN 0140-2390. doi:10.1080/01402390.2020.1803066. 
  37. ^ a b Kasekamp, Andres og McNamara, Eoin Micheál (2018). «From the Cold War’s End to the Ukraine Crisis: NATO’s Enduring Value for Estonia’s Security Policy». I Kammel, Arnold H. og Zyla, Benjamin. Peacebuilding at Home: NATO and its ‘new’ Member States after Crimea (på engelsk). Baden-Baden: Nomos. s. 43–58. ISBN 978-3-8487-4705-4. doi:10.5771/9783845289359-43. 
  38. ^ a b Praks, Henrik (2014). «Estonia’s First Steps in the Direction of NATO and National Defence». Eesti Sõjaajaloo Aastaraamat: Estonian Yearbook of Military History (på engelsk). 4 (1): 113–141. ISSN 2228-0669. 
  39. ^ «Timeline of Estonia’s accession to NATO» (på engelsk). Permanent Representative of Estonia to NATO. Besøkt 27. juli 2024. 
  40. ^ Talbott, Strobe (2002). The Russia Hand: A Memoir of Presidential Diplomacy (på engelsk). New York: Random House. s. 94. ISBN 978-0-375-50714-4. 
  41. ^ «Our man in Estonia: A retired American colonel leads a Baltic army – and risks his citizenship». People Magazine (på engelsk). 40 (5). 2. august 1993. ISSN 0093-7673. 
  42. ^ «En general vender tilbake». Dagens Næringsliv: 15. 4. august 1993. 
  43. ^ Applebaum, Anne (31. mars 2022). «There is no liberal world order»Betalt abonnement kreves. The Atlantic (på engelsk). Besøkt 24. juli 2024. 
  44. ^ «Address by H.E. Lennart Meri, President of the Republic of Estonia, at a Matthiae-Supper in Hamburg on February 25, 1994» (på engelsk). Office of the President of the Republic. Besøkt 23. juli 2024. 
  45. ^ «Lennart Meri: kommunism on ellu ärganud ja juba ringutab, NATOl pole eelistusi, Kalle Klandorf keeldub vastamast SIA erikomisjonile, Klandorf pole ainus, Savisaare väide pole õige»Åpent tilgjengelig. Postimees (på estisk). 28. mars 1996. Besøkt 27. juli 2024. «Meri kordas taas, et kõik küll väidavad, et kommunism on surnud, ent keegi pole näinud selle laipa.» 
  46. ^ a b c Kõresaar, Ene (2018). «World War II Remembrance and the Politics of Recognition: An Outline of the Post-1989 Mnemohistory of Estonian ‘Freedom Fighters’». I Fleishman, Lazar og Weiner, Amir. War, Revolution, and Governance: The Baltic Countries in the Twentieth Century (på engelsk). Boston: Academic Studies Press. s. 174–178. ISBN 978-1-61811-621-5. doi:10.1515/9781618116215. 
  47. ^ a b c Pettai, Eva-Clarita (2015). «Negotiating History for Reconciliation: A Comparative Evaluation of the Baltic Presidential Commissions». Europe-Asia Studies (på engelsk). 67 (7): 1079–1101. ISSN 0966-8136. doi:10.1080/09668136.2015.1064862. 
  48. ^ Melchior, Inge (2020). Guardians of Living History: An Ethnography of Post-Soviet Memory Making in Estonia (på engelsk). s. 179–181. ISBN 978-90-485-4143-0. doi:10.1515/9789048541430. 
  49. ^ «Meri was a great European man: Small nationalities and minorities have lost a brave advocate» (på engelsk). Gesellschaft für bedrohte Völker. 15. mars 2006. Besøkt 27. juli 2024. 
  50. ^ Taagepera, Rein (2006). «Meteoric trajectory: The Res Publica Party in Estonia». Democratization (på engelsk). 13 (1): 78–94. ISSN 1351-0347. doi:10.1080/13510340500378274. 
  51. ^ «About Lennart Meri Conference» (på engelsk). International Centre for Defence and Security. Besøkt 21. juli 2024. 
  52. ^ «Statement by Lennart Meri’s family members» (på engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. 16. mars 2006. Besøkt 24. mai 2024. 
  53. ^ «The State Funeral of President Lennart Meri» (på engelsk). Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Estonia. 23. mars 2006. Besøkt 4. juni 2024. 
  54. ^ «Leaders bid honorable farewell to Lennart Meri»Åpent tilgjengelig. The Baltic Times (på engelsk). 29. mars 2006. Besøkt 4. juni 2024. 
  55. ^ Miljan, Toivo (2015). «Meri, Lennart-Georg». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 304–305. ISBN 978-0-8108-7513-5. 
  56. ^ Hankewitz, Sten (29. mars 2024). «Lennart Meri, the president many loved, and everybody respected»Åpent tilgjengelig. Estonian World (på engelsk). Besøkt 22. juli 2024. 
  57. ^ «Top 12 most outstanding Estonian statespeople»Åpent tilgjengelig. Estonian World (på engelsk). 19. august 2020. Besøkt 22. juli 2024. «[Meri] is arguably one of the greatest – if not the greatest – of statespeople Estonia has seen in the last 30 years.» 
  58. ^ «President Ilves attended the ceremony to name the Tallinn Airport after Lennart Meri» (på engelsk). Office of the President of the Republic of Estonia. 29. mars 2009. Besøkt 20. juli 2024. 
  59. ^ Nordrum, Per (31. august 1998). «Høstlig velkomst i Tallinn». Aftenposten (aften utg.): 3. 
  60. ^ Nordrum, Per (1. september 1998). «Føler nære bånd til Norge». Aftenposten (aften utg.): 17. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Liivak, Krõõt og Heinapuu, Andres (1991). Lennart Meri: personaalnimestikÅpent tilgjengelig (på estisk). Tallinn: Estlands nasjonalbibliotek. ISBN 978-9949-797-27-1.  Bibliografi over Lennart Meris forfatterskap.
  • Kurvet, Mare og Ennosaar, Virve (2001). President Lennart Meri: bibliograafia: juuli 1992 – september 2001Åpent tilgjengelig (på estisk). Tallinn: Estlands nasjonalbibliotek. ISBN 9985-9334-7-8. 
  • Pruuli, Tiit og Pärmann, Silvia (2009). Lennart Meri: rajaleidja, the pathfinder (på estisk og engelsk). Tallinn: Varrak. ISBN 978-9949-18-346-3. 
  • Meri, Mart og Lucas, Edward (2009). Lennart Meri: a European mind: selected speeches (på engelsk). Forord av Edward Lucas. Tallinn: Lennart Meri European Foundation. ISBN 978-9949-18-381-4. 
  • Oplatka, Andreas (1999). Lennart Meri, ein Leben für Estland: Dialog mit dem Präsidenten (på tysk). Zürich: Verlag Neue Zürcher Zeitung. ISBN 978-3-85823-762-0. 

Video

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lennart_Meri&oldid=24620425»