Edgar Savisaars regjering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edgar Savisaars regjering var Estlands regjering fra 3. april 1990 til 30. januar 1992.[1] Regjeringen styrte i en overgangsperiode mellom oppløsningen av Sovjetunionen og etableringen av Estlands folkevalgte organer. Regjeringen hadde basis i protopartiet Folkefronten.[1]

Den 30. mars 1990 erklærte Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen. Få dager senere overtok Folkefrontens leder Edgar Savisaar som regjeringssjef etter «reformkommunisten» Indrek Toome. Folkefronten opptrådte sjelden disiplinert, og Savisaar, som selv var omstridt innen bevegelsen, ble valgt med knappest mulig flertall i Det øverste sovjet.[2][3][4]

Edgar Savisaar, i midten, holder hender og leder an folkemassen til å synge nasjonalsangen, etter at estlenderne har avverget et kuppforsøk i mai 1990.

I mai 1990 var Moskva-tro demonstranter (Interfront) klare til å ta seg inn i regjeringsbygningene i Castrum Danorum (Toompea) i Tallinn. Savisaar oppfordret i radio folket til å forsvare statsorganene mot kuppforsøk, og 15–20 000 sivilister strømmet til og presset demonstrantene tilbake uten å bruke vold.[5][6][7]

Noen dager etter kuppforsøket la Savisaar frem en kortfattet regjeringserklæring. Regjeringens mål var å sikre nasjonal kontroll over landets territorium og økonomi i en overgangsperiode til et nytt parlament kunne samles. Det øverste sovjet sluttet seg til programmet den 4. juni 1990.[8]

Etter kuppforsøket i Sovjetunionen i august 1991 ble Estland gjenopprettet som en selvstendig republikk. Savisaar-regjeringen tok straks sikte på å omforme institusjonene i samfunnet, stabilisere landet, og forberede det på å knytte seg til Europa og verdenssamfunnet.[8] Det øverste sovjet omdannet seg selv til parlament inntil de første frie parlamentsvalgene kunne holdes. Regjeringssjefen, Savisaar, ble Republikken Estlands statsminister. Den tidligere formannen i Det øverste sovjet, Arnold Rüütel, fungerte som Republikken Estlands president.[9]

Savisaar styrte under vanskelige økonomiske forhold med varemangel og hyperinflasjon. Savisaar meldte sin avskjed som statsminister den 23. januar 1992, etter at han ikke fikk parlamentets støtte for sin krisepolitikk.[10][11] Parlamentet gav regjeringsoppdraget til Savisaars transport- og kommunikasjonsminister, Tiit Vähi.

Ministerpost Navn[1] Tiltrådte Fratrådte
Regjeringssjef, senere statsminister Edgar Savisaar 3. april 1990 30. januar 1992
Statssikkerhetsminister Raivo Vare 17. april 1990 30. januar 1992
Bygningsminister Gennadi Golubkov 11. april 1990 30. januar 1992
Utdannelsesminister Rein Loik 3. april 1990 30. januar 1992
Justisminister Jüri Raidla 19. april 1990 30. januar 1992
Minister for materielle ressurser Aleksander Sikkal 17. april 1990 31. desember 1991
Handelsminister Ants Laos 3. april 1990 31. desember 1991
Aleksander Sikkal 1. januar 1992 30. januar 1992
Miljøvernminister Toomas Frey 11. april 1990 13. februar 1991
Tõnis Kaasik 13. februar 1991 30. januar 1992
Kulturminister Lepo Sumera 10. april 1990 30. januar 1992
Økonomiminister Jaak Leimann 11. april 1990 30. januar 1992
Landbruksminister Vello Lind 7. april 1990 13. februar 1991
Harri Õunapuu 13. februar 1991 30. januar 1992
Finansminister Rein Miller 7. mai 1990 30. januar 1992
Kommunikasjonsminister Toomas Sõmera 3. april 1990 20. juni 1991
Transportminister, senere
transport- og kommunikasjonsminister
Tiit Vähi 3. april 1990 30. januar 1992
Innenriksminister Olev Laanjärv 17. april 1990 30. januar 1992
Sosialminister Siiri Oviir 25. april 1990 30. januar 1992
Arbeidsminister Arvo Kuddo 17. april 1990 30. januar 1992
Helseminister Andres Ellamaa 10. april 1990 30. januar 1992
Industri- og energiminister Jaak Tamm 25. april 1990 12. desember 1991
Utenriksminister Lennart Meri 11. april 1990 30. januar 1992
Minister for østpolitikken Endel Lippmaa 11. april 1990 29. november 1991
Minister for statsborgerskapssaker Artur Kuznetsov 24. april 1990 29. november 1991

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Varasemad valitsused [Tidligere regjeringer]» (estisk). Estlands regjering. Besøkt 21. april 2022. 
  2. ^ «Estland iler langsommere enn Litauen». Bergens Tidende: 11. 30. mars 1990. 
  3. ^ «Uvisst valg». Bergens Tidende: 13. 31. mars 1990. 
  4. ^ «Estlands upopulære statsminister». Bergens Tidende: 11. 5. april 1990. 
  5. ^ Røssum, Jon (1990). Den austeuropeiske revolusjonen. Oslo: Det norske samlaget. s. 207. ISBN 82-521-3603-6. 
  6. ^ «Kuppfrykt og uro i Baltikum». Aftenposten (morgen utg.). NTB–Reuters: 8. 16. mai 1990. 
  7. ^ «Borgervern om Estlands frihet». Aftenposten (aften utg.). NTB–AP–Reuters: 6. 16. mai 1990. 
  8. ^ a b Arjakas, Küllo (11. juni 2003). «Valitsuslepingud läbi aegade [engelsk sammendrag]». Riigikogu Toimetised (engelsk og estisk). Tallinn: Riigikogus kanselli. 7: 66–74. ISSN 1406-5665. 
  9. ^ Hunter, Brian (red.) (1992). The Statesman's Yearbook: Statistical and Historical Annual of the States of the World for the Year 1992–1993 (engelsk). London: Macmillan. s. 528. ISBN 978-0-230-27121-0. 
  10. ^ Rasmussen, Lars Toft (25. januar 1992). «Tomme hyller og kalde radiatorer bak Estlands regjeringskrise». Morgenbladet. Oslo. NTB: 17. 
  11. ^ Shapiro, Margaret (28. januar 1992). «Hunger and Hardship From the Baltic to the Caucasus; Independence Brings a Winter of Discontent». The Washington Post (engelsk). Washington, D.C.: A1. 
Forgjenger:
 Indrek Toomes regjering
(Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk) 
Estlands regjering
(1990–1992)
Etterfølger:
 Tiit Vähis første regjering