Hosea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hosea (hebraisk, betyr «Herren hjelper») var en profet som virket mellom omtrent mellom 750 og 725 f.Kr. i det israelske Nordriket og forfatter av Hoseas bok.

Han var eneste skriftprofet fra Nordriket, og siste profet i Nordriket. Bildebruk og språk tyder på at han var fra landet. Det står at han var søn av Be'eri. Man mener at han kanskje kom fra en velstående familie, og at han til slutt måtte flykte til Juda (= Sørriket), ca. 722. Der skal han ifølge enkelte ha fullført boken sin. Sine barn gav han dystre, symbolske navn: Eldste sønn het Jisre'el etter en slagmark, datteren het Uten miskunn, yngste sønn Ikke mitt folk.[1]

Hvis han virket fra slutten av Jereboam IIs tid (746) til omtrent Nordrikets undergang (722), var han Amos' noe yngre samtidige, også samtidig med den syrisk-efraimittiske krig (M.Luther), cf. Hos 5. Mens Amos fokuserte på sosial rettferd, etterlyste Hosea større inderlighet i israelittenes tro. Selv mottok han en sjokkerende ordre fra Jahve i starten av sin profet-karriere: Han skulle gå ut om å få ut og ekte en «prostitusjonshustru», dvs en hierodul, en hellig prostituert tilknyttet en fruktbarhetskult. Hoseas kone Gomer var trolig tilknyttet Baal-kulten som tempelprostituert, men av teksten fremgår at dette ikke skjedde før etter at deres tre barn var født.[2] Loven krevde at en mann skilte seg fra en utro kone, men Hosea må ha vært glad i Gomer, og tapet av henne må ha vært en knusende opplevelse som gav Hosea innsikt i Jahves antatte smerte over å se sitt utvalgte folk være utro med guder som Baal. Han fulgte etter henne og løskjøpte henne fra hennes nye herre. Slik mente han at også Jahve ville tilgi sitt folk og gi Israel en ny sjanse.[3] Hosea mente at siden pakten hadde Jahve tatt over Baals plass og giftet seg med Israel, som han beilet til som sin brud: «På den dagen, lyder ordet fra Herren, skal hun kalle meg sin mann; hun skal ikke lenger kalle meg sin Baal. Jeg vil ta Baal-navnene bort fra hennes munn; de skal ikke lenger nevnes.»[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karen Armstrong: Historien om Gud (s. 74), forlaget Gyldendal, Oslo 1995, ISBN 82-05-30365-7
  2. ^ Karen Armstrong: Historien om Gud (s. 75)
  3. ^ Karen Armstrong: Historien om Gud (s. 74)
  4. ^ Hosea 2,16-17