Den europeiske menneskerettskonvensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet i Roma 4. november 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den trådte i kraft 3. september 1953 da den var blitt ratifisert av tilstrekkelig mange av Europarådets medlemsstater. Ratifikasjon av konvensjonen er ett av kriteriene for å bli medlem av Europarådet. Konvensjonen har to autentiske språkversjoner: fransk og engelsk.

Konvensjonen etablerte Den europeiske menneskerettighetskommisjon i 1954 (nedlagt i 1998) og siden Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 1959, begge med sete i Strasbourg i Frankrike. Domstolen håndhever konvensjonen sammen med Europarådets ministerkomité, som holder oppsyn med etterlevelsen av domstolens avgjørelser. En hver av de 800 millioner mennesker som er omfattet av konvensjonen kan fremme sine klage direkte fremfor domstolen dersom han mener at hans rettigheter etter konvensjonen er blitt krenket av en av medlemsstatene. Statene selv kan også anlegge sak mot de andre medlemsstatene, men dette skjer svært sjelden.

Konvensjonen anvendes også direkte av domstolene i medlemsstatene, og det er kun etter å ha uttømt alle nasjonale rettsmidler at klageren kan søke om å få en sak avgjort av domstolen i Strasbourg. Dette må gjøres innen seks måneder etter at siste dom ved en nasjonal domstol er falt. Ved anvendelsen av konvensjonen må de nasjonale domstolene benytte samme metode som EMD og dessuten følge den rettsutvikling som finner sted gjennom EMDs virksomhet. I 1999 ble konvensjonen inkorporert i den norske menneskerettsloven som norsk lov.

Historie[rediger | rediger kilde]

Før tilleggsprotokoll 11 trådte i kraft i 1998 kunne ikke klageren fremme sin sak direkte fremfor domstolen. Den måtte først vurderes av Europarådets kommisjon for menneskerettigheter (Kommisjonen), som så kunne fremme saken for domstolen dersom den mente at saken var tilstrekkelig begrunnet. I og med tilleggsprotokoll 11 ble Kommisjonen avskaffet, og domstolen ble utvidet og aktiv på heltid.

Den europeiske menneskerettskonvensjon med tilhørende organer regnes som det mest vellykkede regionale system for å sikre menneskerettighetene. Særlig individers adgang til å fremme sin sak direkte fremfor domstolen er en nyskapning blant internasjonale menneskerettssystemer, ettersom det tradisjonelt kun er stater som regnes som folkerettslige aktører.

Som følge av konvensjonens og domstolens suksess har det oppstått kapasitetsproblemer ved EMD. Ved begynnelsen av 2009 lå 80 000–100 000 saker i kø for behandling, og det tar vanligvis flere år fra en sak blir klaget inn til den blir avgjort. For å bedre effektiviteten har domstolen fra 2007 begynt å avsi såkalte pilotdommer, hvor domstolen uttaler seg mer generelt om det som er årsaken til menneskerettsbruddet – ofte en konsekvent gjennomført praksis eller systemfeil – slik at den innklagede stat får en oppfordring til å utbedre problemet, og dermed avverge nye saker. I tillegg er tilleggsprotokoll 14 ventet å øke domstolens effektivitet betydelig.

Rettigheter[rediger | rediger kilde]

Medlemsstatene er i henhold til konvensjonen artikkel 1 forpliktet til å sikre rettighetene til en hver som befinner seg på deres territorium, ikke bare egne statsborgere. Også juridiske personer kan være beskyttet av dette vernet, avhengig av hvilken rettighet det er tale om.

Konvensjonen fastsetter en rekke sentrale menneskerettigheter, blant annet retten til liv, vern mot tortur, vern av privatlivet og sikring av religions- og ytringsfriheten.

Forholdet mellom EMK og norsk rett[rediger | rediger kilde]

Norge ratifiserte konvensjonen i 1951.[1]

Konvensjonen er inkorporert gjennom menneskerettsloven av 21. mai 1999, som bestemmer at konvensjonens bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning.

Det har vært[2], og er en løpende diskusjon hvordan norsk rett skal forholde seg til EMK, tilhørende protokoller[3] og annen folkerett. Tidligere var det et krav om at internasjonal rett skulle være "tilstrekkelig klar og entydig" (Høyesterettskjennelse Rt. 1994 s. 10 ("bølgepappkjennelsen") før denne fikk forrang foran norsk lovgivning. Dette ble igjen stadfestet i en senere kjennelse i Høyesterett (Rt. 1999 s. 961 ("rest-Jugoslvia-kjennelsen"). I 2000 gikk Høyesterett bort fra dette kravet og har etter dette operert etter prinsippet om at EMK (og annen internasjonal rett inkorporert gjennom menneskerettsloven) skal tolkes på samme måte som norsk rett. Det stilles ingen krav om at denne skal være tilstrekkelig klar og entydig. Ved eventuell motstrid mellom inkorporert internasjonal rett og norsk lovgivning skal altså den inkorporerte internasjonale retten veie tyngst.

EMK og lovgivning i andre land[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia er konvensjonen inkorporert gjennom Human Rights Act 1998.

Tilleggsprotokoller[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke tilleggsprotokoller til EMK, blant annet tilleggsprotokoll 6 om avskaffelse av dødsstraff i fredstid, og tilleggsprotokoll 13 om fullstendig avskaffelse av dødsstraff. Disse protokollene er ratifisert av medlemsstatene i forskjellig utstrekning, og er kun bindende for de stater som har ratifisert dem.

Protokoll 11[rediger | rediger kilde]

Andre protokoller angår domstolens interne prosedyrer. Protokoll 11 trådte i kraft 1. november 1998 og erstattet tilleggsprotokollene 2, 3, 5, 8, 9 og 10. Den avskaffet Kommisjonen og gjorde det mulig for klageren å anlegge sin sak direkte fremfor domstolen. Videre endret den domstolens struktur, og gjorde at denne fra da av virket på heltid. Videre ble Ministerkomiteens juridiske oppgaver fjernet.

Protokoll 14 og EUs tiltredelse[rediger | rediger kilde]

Protokoll 14 er ment å øke domstolens effektivitet betydelig, blant annet ved at saker som finnes åpenbart ubegrunnet kan avvises av én dommer i stedet for tre, som tidligere. Den innskrenker klageadgangen ved at en sak ikke kan fremmes med mindre klageren har lidt «betydelig ulempe» («significant disadvantage»). Mekanismene for å sikre etterlevelsen av dommene er også styrket ved at Ministerkomiteen kan be EMD om en tolkningsuttalelse om en dom, og Ministerkomiteen kan dessuten bringe en medlemsstat inn for domstolen dersom den ikke har etterlevet en dom på tilfredsstillende vis.

Protokollen gjør det i tillegg mulig for Den europeiske union (etter ratifikasjon av Lisboa-traktaten) å tiltre EMK på lik linje med Europarådets 47 medlemsstater. EMK vil dermed bli bindende for alle EUs institusjoner, herunder EU-domstolen, og EUs innbyggere ville dermed kunne klage EU inn for EMD dersom de mener at EU har krenket deres menneskerettigheter ved utøvelse av EU-retten. Dette vil også innebære at EU utnevner en egen dommer til EMD.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utenriksdepartementes traktatregister: Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter
  2. ^ NOU 2002: 12, kap 7: "Forholdet mellom internasjonale forpliktelser og norsk rett" «[1]» NOU 2002: 12, 14. juni 2002
  3. ^ Se blant andre Inge Lorange Backer: «Fjernstyring fra Strasbourg» Dagbladet, 10. mai 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: European Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms – originaltekst