Driftekaren

Driftekaren er et skuespill skrevet av Hans E. Kinck utgitt 1908. Det ble påbegynt høsten 1907, og er skrevet dels på Bestum, dels i Firenze, der forfatteren ofte oppholdt seg.

Rollene

Vraal Reiorsen Litveit, driftekar, omkring de femti.

Brita-Brigt Espeland, kramkar.

Ulv Bjønnabø, heiebonde

Dordi Klepp, gardmannsenke

Bol, datteren hennes.

Hyse, prest.

Leateigen, klokker.

Gro, ei fantekjerring.

Hennes sønn,

Nordbotninger og sørbotninger, tre sladrekjerringer.

En same.

Byfolk, en konstabel, en lyriker.

Handlingen

1. ...og grisk over grænd svæver ørnens klo

Oppe på vidda. Vraal kommer over heia med en gjenstridig hest, alt han har igjen etter å ha ranglet i seks år øst for fjellet. Han skylder bygdefolket vestpå mange penger, og skulle ha solgt en drift, men har brukt opp alle pengene. I hælene på ham følger fenta Gro og ungen hennes, og hun krever at Vraal skal ta på seg farskapet for gutten. Vraal nekter ansvaret for gutten og prater det bort, og minnes at han en gang tok avskjed med den sekstenårige Bol ikke langt derfra. Gro rømmer under dette, men forviller seg, og kan ha gått utfor "det gale skaret". Straks etter møter Vraal på Brigt, som viser seg å ha sittet inne for voldtekt og mordbrann, og har så mye på samvittigheten at Vraal prøver å bli kvitt ham ved å vise ham veien østpå til Bjønnabø, der han en gang forførte kjerringa, Kari. I det Brigt lar seg overtale til å prøve seg der, kommer mannen til Kari, Ulv, med kona i ei kiste. Han skal over fjellet for å få henne i viet jord. Vraal får høre at det stuller ei ensom jentunge på fjellgården (som trolig er hans).

Vraal er svær til å dikte, og greier å servere Brigt et viddesyn så intenst at Brigt går med på å kjøpe gampen Vraal har igjen. Men hesten sleit seg midt i en reindrift, og Brigt blir snytt for kjøpet. Men nå har Vraal penger til oppgjøret med enka på Klepp. Brigt følger etter Vraal ned til bygda for å prøve seg hos den nå 22 år gamle Bol.

2. Mands kvide

Stua på Klepp, der det er fullt opp av bygdefolk, og det kreves mannebot for et prestedrap. Dordi overvåker det hele, og ser at klokker Leateig prøver å innynde seg hos Bol etter at han har ødelagt søsteren hennes, Mari. Rundt Bol sitter det tre gråkledte sladrekjerringer og syter. I det samme kommer Vraal og Brigt inn, og Vraal setter klokkeren til veggs, mens Brigt innynder seg hos Bol. Til slutt er det han som får henne, og Vraal innser at slaget om henne er tapt. Da snur han brått om og blir bygdefører, og foreslår at bygda skal gå sammen om å "vøle veien i det gale skaret", og ber Brigt passe kassa (En dårlig idé. Brigt har svindlet på revisjon før). Samtidig kommer Ulv Bjønnabø og melder at kista med Kari har gått i det gale skaret, og Vraal holder liktalen over henne.

3. Sjæles drivjagt om egen grue

Høsten samme år. Det skal gjøres opp for veiarbeidet, men alt er ikke som det skal. Vraal har satt bygda opp mot Ulv, og det hele ender med at bygdemeningen eller "Allmenvellingen", et ordspill på "det allmenne vel", jager Ulv til døde, som en syndebukk. Datteren, vesle-Kari, blir tatt hånd om i stua på Klepp, men jenta er skremt fra vett og sans. Imens velger Vraal å avsløre sin mer tvilsomme fortid, mens han forherliger Brigt. Dette skjer fordi han ser at Bol, som nå er gift, er ved å miste troen på ham. Underveis avslører han sin dikterevne, og Bol ser ham mer og mer klart. Til slutt avslører også Brigt sin tvilsomme fortid som forbryter og legger kortene på bordet. Verden detter sammen for Vraal, og han stikker av til kirken sammen med Brigt og Leateigen for å drikke opp altervinen, som er oppbevart i et veggskap på Klepp, sammen med kirkenøkkelen.

4. Tilbake mot vidden

Første halvdel foregår i et trangt sakristi i bygdas kirke, og Vraal lurer menigheten ved å servere dem "saft fra Klepp" i stedet for altervin (som han har drukket opp). Presten kommer inn og krever at Vraal skal bekjenne sine synder, for så å bli klokker. Vraal nekter blankt. Bol har endt opp som den fjerde av de opprinnelig tre sladrekjerringene, og dette plager Vraal. Til slutt rømmer han fra bygdemeningen med Vesle-Kari på ryggen.

Oppe på vidda prøver han å holde motet oppe hos seg selv og jenta han bærer, men opplever at hun dør mens han snakker til henne. Vraal mister motet og synker sammen, og underveis forstår vi hvor viktig møtet med Kari Bjønnabø egentlig var. Leateigen, som har rømt til fjells med børse og samepesk, viser seg, og kaster liket av jenta i gale skaret. Vraal står alene igjen på vidda (det er nå gått et år fra han sist var der oppe), og krever Gud til regnskap. Han hevder det ikke er orden på verdensstyrelsen, og til slutt skriker han at det er bedre å bytte gamp igjen, som han alltid har gjort.

Dordi og Bol har fulgt etter ham til fjells, og Bol velger til slutt å følge etter ham over vidda.

5. Nu gjemte orren i vele og ving sit hoved, sit næb, sit syn

Det er gått noen år. Vraal sitter i byen østpå og turer sammen med Brigt og Leateigen. Bol driver fram og tilbake utenfor, og har endelig funnet dem. Leateigen skryter av sine bragder (egentlig Vraals), og Brigt hoster blod. Brigt får anfall og Vraal bærer ham ut på en vedstabel, der han omsider dør av tæring, mens Vraal dikter for ham. Etter at Brigt er død, viser Bol seg for Vraal, og gir seg til kjenne. Sammen går de ut av scenen, mens Leateigen kommer med folk for å plukke opp den døde Brigt.

En ung lyriker, som har vært fascinert av Vraal siden barneårene, stusser over at Vraal plutselig har skjenket bort hele driften sin, og dertil satt alle grinder på vidt gap. Men, konkluderer han: "Da blir det ei nogen forskjell mer på digt og liv".

Inspirasjonskilder

Skuespillet står i stor gjeld til Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt, og bruker om igjen noen av motivene fra skuespillet. Skikkelsen Vraal er derimot inspirert av den franske forfatteren Victor Hugo og spelemannen Ola Mosafinn.

Musikk

Spesielt to komponister har skrevet musikk til skuespillet: Ludvig Irgens-Jensen og Eivind Groven. Groven lot hele sin første symfoni, Innover Viddene, være basert på skuespillet, og henter mottoer fra det. Ellers skrev han fem romanser med tekster herfra.

Oppførelser

Stykket er oppført i Kincks levetid, 1909, og senere på Nationaltheatret med Alfred Maurstad som Vraal. Suttungteateret har oppført skuespillet to ganger, i 1968 og i 1983, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen.