Idavollen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Æsene leker på Idavollen, tegning av Lorenz Frølich, 1895

Idavollen (norrønt: Iðavǫllr) er et mytisk sted i norrøn mytologi hvor gudene (æsene) møtes til lek og brettspill etter at de har skapt ferdig verden, eller etter at «Kosmos er ferdig innrettet[1]

Voluspå[rediger | rediger kilde]

Stedet nevnes to steder i diktet Voluspå. Først i vers 7-8, det vil si tidlig i diktet, etter at gudene har skapt verdensordenen:

7
Æsene møttes
på Idavollen,
de som horg og hov
høyt tømret;
esser gjorde de,
gull hamret de,
tenger skapte de
og smidde redskap
8
Spilte brettspill
sorgløst i tunet,
gull i mengder
manglet de ikke;
inntil tre kom,
kraftfulle
tussemøyer
fra jotunheim.

Tolkningen av tussemøyenes inntreden i Åsgard er usikker, men freden er brutt og idyllen på Idavollen opphører. Handlingen drives fram mot Ragnarok og verdens undergang. Men Voluspå ser verden som skapes på nytt (vers 59: Ser hun annen gang, jorden komme, opp av havet, all tid grønn). Så nevnes Idavollen igjen i vers 60:

60
Æser møtes
på Idavollen;
taler om mektige
Midgårdsormen,
og minnes der
maktfulle sagn
og Fimbul-Tys
fjerne runer.
61
Der skal atter
underfulle,
gylne brettspill
i gresset finnes;
dem de eide
i urtids dager.

Den yngre Edda[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason omtaler Idavollen flere steder i Gylvaginning som prosaforklaringer på omtalene i Voluspå:

I første del, under kapitlet Mer om Åsgard, omtales Idavollen som borggården i gudenes borg Åsgard. Senere, i kapitlet Livet i Valhall nevnes at einherjene (de vikingene som har dødd i kamp og kommet til Valhall) slåss hver kveld i borggården. Denne borggården må også forstås som Idavollen. Til slutt ( i kapitlet Etter ragnarok) nevnes Idavollen på nytt i den verden som oppstår etter Ragnarok. Her tar de æsene bolig som fortsatt lever, Vidar, Våle, Tor, Mode, Magne, Balder og Hod.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Flere forklaringer på ordet Iðavǫllr har blitt foreslått, og betydningen av navnet er usikkert. Hvis navnet tolkes som Ið[is]avöllr så kan dette vise til Idistaviso som er navnet på det stedet ved elva Weser, sannsynligvis i området rundt Rinteln, hvor Arminius samlet de germanske stammene til et siste og avgjørende slag mot romerne under ledelse av Germanicus i år 16[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gro Steinsland: Voluspå og andre norrøne helligtekster, s XXV
  2. ^ Rudolf Simek, 1997

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]