Slaraffenland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Het Luilekkerland («Slaraffenland»), malt av Pieter Bruegel den eldre i 1567, viser en doven soldat, bonde og kjøpmann i et paradisliknende fantasirike der takene er dekket av paier, skyene er av grøt og ferdig stekte griser løper med kniver i kjøttet. Bildet oppbevares i dag i Alte Pinakothek i München.
En karikaturtegning av George Cruikshank framstiller det utsultede England som et kommende Slaraffenland (på engelsk Land of Cockaigne) der maten spaserer inn av seg selv etter Napoleons retrett i 1814.
Fantasikart over Utopia og Slaraffenland slik det ble beskrevet av Andreas Schnebelin (død 1706) i 1694. Kartversjonen her ble utgitt i en kartbok over virkelige riker av den tyske kartografen Johann Baptist Homann i 1716.
Utsnitt av kartet over som viser Lurconia Regnum eller Schlemmerland, en region som ble tilegnet dødssynden fråtseri. Stedsnavna er tyske og latinske ordspill.

Slaraffenland (på tysk Schlaraffenland), engelsk Cockaigne og fransk Cocagne), er et fantasifullt fabelland kjent fra flere fortellinger. Der lever menneskene i behagelig lediggang og får alt de vil ha uten å jobbe. Opprinnelig kunne Slaraffenland betegne forskjellige oppdiktede fantasiriker, men ble i løpet av seinmiddelalderen utelukkende brukt om et overdådig lykkeland eller overflodssamfunn der det blant annet vokste pølser på gjerdene og fløy ferdig stekte duer inn i munnen på menneskene.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Slaraffenland[rediger | rediger kilde]

Ordet slaraffenland kommer fra det tyske Schlaraffenland som er dannet av ordet Schlaraffe eller Slur-affe, «lat ape», det vil si «dagdriver» eller «lat person som lever rikt og godt».

Forestillingene om Slaraffenland oppstod i middelalderen, antakelig på bakgrunn av oldtidas myter om det tapte paradis og den sorgløse Gullalderen, den tidligste av de fire verdensaldrene. Begrepet Slaraffenland er imidlertid første gang kjent fra 1494 der det blir brukt som en parodiparadiset i et verk av Sebastian Brant, seinere også i et dikt av Hans Sachs. I 1694 utgav satirikeren Johann Andreas Schnebelin boka Erklärung der Wunderseltzamen Land-Charten UTOPIAE («Forklaring til de vidunderlige landkartene over Utopia») der han blant annet beskrev Slaraffenland og også gjenga et detaljert fantasikart over landet. Allerede samme år kopierte den legendariske kartografen Johann Baptist Homann kartet fra Schlarraffenland og gjenga det i sin kartbok over virkelige land og riker. Kartet kom også med i seinere utgaver fram til 1750. Slaraffenland beskrives siden blant annet i Eventyret om Slaraffenland (Das Märchen vom Schlaraffenland) fra samlingen Brødrene Grimms eventyr som kom ut første gang i 1812.

Cockaigne[rediger | rediger kilde]

I Frankrike, Storbritannia og andre land har Slaraffenland vært kjent som Cockaigne. Navnet, som også kan skrives Cocaigne, Cokaygne, Cockayne, Cocagne, Coquaigne og liknende, eller kalles Land of Cockaigne, er kommet via fransk fra det italienske Cocagna og det latinske coquere, som betyr «koking» og «matlaging». Cockaigne skulle dermed omtrent bety «Kakenes land». Her rant det elver av vin, husene var bygd av kaker og brunt sukker, gatene var brolagt med bakverk og i butikkene var varene gratis. Stekte gjess og fugler gikk omkring og bød seg fram, og smørstekte lerker falt fra himmelen som manna. I en fransk fabel fra 1200-tallet blir Cockaigne framstilt som en parodi på det mytiske Avalon. Det engelske diktet The Land of Cockaygne fra 1200-tallet er en satire over klosterlivet. Navnet har dessuten spøkefullt vært brukt om London og også de rike i Paris. Ordet har ofte feilaktig blitt forvekslet med Cockney.

Liknende lykkeland[rediger | rediger kilde]

Det finnes i tillegg en mengde tilsvarende mer eller mindre fantasifulle lykkeland i mytologi, folketro og -diktning, deriblant Eldorado, Utopia, Hy Brasil, Pomona, Venusberg, Lubberland, Big Rock Candy Mountains og Poor Mans Heaven.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mokhail Bakhtin: Rabelais and His World. Massachusetts 1968.
  • Peter Burke: Popular Culture in Early Modern Europe. London 1979.
  • G. Cocchiara: Il mondo alla rovescia. Torino 1963.
  • G. Cocchiara: Il paese di Cuccagna e altri studi folklore. Universale scientifica 196/197. Torino 1980.
  • Ronald Grambo: «Der hveteboller henger på trærne: Det forlokkende Slaraffenland». Bokvennen nr. 2-1996, s. 56-59.
  • Hermann Langerbeck: Die Vorstellung vom Schlaraffenland in der alten attischen Komödie. Zeitschrift für Volkskunde. 59. Jahrgang. 1963.
  • O. Odenius: «Mundus Inversus». Arv 10. 1954.
  • Anna Birgitta Rooth: Från lögnsaga till paradis. Acta Universitatis Upsaliensis. Studia Ethnologica Upsaliensia 12. Uppsala 1983. ISBN 91-554-1462-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]