Det indiske opprøret i 1857
Det indiske opprøret i 1857, også kalt Sepoy-opprøret eller Sepoy-mytteriet, var et opprør mot det britiske styre i India. Det fant sted 1857–58, og var foranlediget av krenkede religiøse følelser og manglende respekt for lokale sosiale rettigheter. Opprøret, eller den lange serier av oppstander som opprøret bestod av, var iverksatt av bl.a. den store gruppen av indiske soldater som gikk under samlebetegnelsen sepoys, og som var satt til å gjøre tjeneste i Det britiske Ostindiske kompanis tjeneste.
Det store britiske handelskompaniets harde fremferd for å forstørre de britiske besittelser i India og europeisere de koloniserte områder skapte stor motstand. Den umiddelbare årsak til opprørets utbrudd var vedvarende og hurtig spredte rykter om at geværammunisjonen som sepoy-regimentene benyttet var satt inn med en blanding av ku- og svinefett. De anvendte Modell 1853 Enfield, som var munnladere, og metoden når man ladet et gevær var at man bet opp papirpatronen og holdt kulen i munnen mens man satte inn kruttet i geværet. Men var papiret og kulen innsmurt i ku- eller svinefett ble såvel hinduenes som muslimenes religiøse forskrifter overtrådt.
Opprøret spredte seg hurtig til stort sett alle britiskkontrollerte deler av India, og kampene var særlig harde i nord, der det fant sted voldsomme oppgjør og massakrer i bl.a. Cawnpore i 1857 og i Lucknow i 1858. Den nepalske hersker Jung Bahadur Rana fra Gurkha-regjeringen i Nepal så en mulighet til å inngå allianse med britene og støttet nedkjempelsen av opprøret i Lucknow. Dette ble senere medvirkende årsak til at Nepal fikk visse nasjonale fordeler, likesom det ble inngått en avtale om leveranse av Gurkha-soldater til de britiske regimenter i India.
Etter at opprøret var nedkjempet ble Det Britiske Ostindiske Kompani oppløst, og den britiske regjering og parlamentet i London overtok direkte kontroll over området.
