Government of Ireland Act 1920

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dannelsen av Storbritannia

Wales England   Rhuddlan-statuttene (1284)

Wales England   Laws in Wales Acts (153542)

England Skottland   Acts of Union (1707)

Storbritannia Irland   Act of Union (1801)

Storbritannia Irland   Government of Ireland Act (1920)

Storbritannia Irland   Den anglo-irske traktat (1921)

Storbritannia   Royal & Parliamentary Titles Act (1927)

Government of Ireland Act 1920 (full tittel er An Act to Provide for the Better Government of Ireland) er en britisk lov vedtatt av parlamentet i 1920. Gjennom denne loven ble Irland i 1922 delt i Den irske fristaten og Nord-Irland, og Det forente kongerike Storbritannia og Irland ble til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

David Lloyd George var lovens hovedforfatter

Det hadde mot slutten av det 19. og på begynnelsen av det 20. århundre blitt gjort flere forsøk på å innføre begrenset selvstyre i Irland. Det første lovforslaget om Home Rule kom i 1886, og ble nedstemt i House of Commons etter at Det liberale parti delte seg i spørsmålet. Andre lovforslag ble vedtatt av Commons i 1893, men House of Lords la ned veto. Det samme skjedde i 1912, men en endring i Storbritannias konstitusjon samme år førte til at lordenes veto ikke lenger var absolutt, bare utsettende. De gjentok sitt veto i 1914, men Commons kunne da ignorere dette. Georg V gav sitt samtykke like før utbruddet av første verdenskrig.

På grunn av den overhengende faren for borgerkrig i Irland innkalte kongen til Buckingham Palace-konferansen, hvor nasjonalist- og unionistledere ble invitert for å søke enighet. Konferansen slo feil. Den store striden stod om Ulster; nasjonalistene med støtte fra Det liberale parti ønsket at loven skulle gjelde hele Irland, mens unionistene med støtte fra Det konservative parti mente at det meste av eller hele Ulster måtte unntas. Loven kunne dermed ikke settes i kraft før krigsutbruddet, og man utsatte den i påvente av slutten på det man trodde ville bli en kort, europeisk krig.

I henhold til Parliament Act måtte lover som skulle vedtas mot House of Lords vilje vedtas tre ganger i identisk form av Commons. Dermed måtte enkelte endringer man ønsket å få inn utelukkes dersom man skulle kunne nøye seg med et tredje vedtak; ellers måtte man begynne helt på nytt. En revisjon ble ansett som helt nødvendig, og man måtte dermed høyst sannsynlig gjennom tre vedtaksrunder. Statsminister David Lloyd George valgte derfor å gi opp loven, og i stedet begynne på nytt med en annen vinkling.

På grunn av denne historiske bakgrunnen har loven også blitt kalt Fjerde lovforslag om Home Rule.

Long-komitéen[rediger | rediger kilde]

Loven ble utformet av regjeringens Irlandskomitém, ledet av Walter Long, tidligere leder av Ulster Unionist Party. Long hadde, selv under krigen, fremmet en ny og radikal idé. I stedet for å ekskludere deler av øya fra selvstyre og la disse delene ligge under Westminsters styre foreslo han å dele øya i to selvstyrte enheter, Nord-Irland og Sør-Irland, begge med egne parlamenter med ettkammersystem. House of Lords endret dette til et tokammersystem, med senat og underhus.

Utviklingen i Irland[rediger | rediger kilde]

Long og Lloyd George fokuserte på å revidere og utvikle forslaget fra 1914, men i mellomtiden hadde det vært stor bevegelse i en ny retning i irsk politikk. Sinn Féin, som stilte til valg med «et uavhengig, suverent Irland» som kampsak, fikk 73 av de 105 plassene Irland hadde i parlamentet i valget i 1918. Partiet utstedte i 1919 en ensidig erklæring om uavhengighet, og opprettet dermed Den irske republikken med et eget parlament, Dáil Éireann.

Således var Government of Ireland Act allerede ute av takt med realitetene da den ble vedtatt 23. desember 1920. Kravet om begrenset selvstyre, Home Rule, hadde blitt erstattet av et sterkt krav om full uavhengighet, og Den irske uavhengighetskrigen nådde sin topp i tiden før loven ble vedtatt.

Delingen av Irland[rediger | rediger kilde]

Nord-Irland og Sør-Irland slik det ble opprettet på papiret

Loven delte Irland i Sør-Irland og Nord-Irland. Hver av dem skulle være selvstyrt, med unntak av noen saker som var reservert for Det britiske parlamentet. De viktigste av disse var saker relatert til kronen, forsvaret, utenrikspolitikken, internasjonal handel og valuta.

Sør-Irland skulle bestå av hele Irland unntatt grevskapene Antrim, Armagh, Down, Fermanagh, Londonderry og Tyrone samt byene Belfast og Londonderry. Disse områdene skulle utgjøre Nord-Irland. Bakgrunnen for denne inndelingen var at disse seks av de ni grevskapene i Ulster ble sett som det største området hvor unionistene kunne antas å ha et sikkert flertall i overskuelig fremtid. Fermanagh og Tyrone hadde dog allerede på dette tidspunkt nasjonalistisk flertall.

Styresett[rediger | rediger kilde]

På toppen av administrasjonssystemet skulle man finne Irlands stattholder, ment som høyeste utøvende makt i begge områder. Dette var basert på konstitusjonelle teorier fra koloniene. Utovøende myndighet lå dermed hos kronen, som i teorien ikke måtte stå til ansvar ovenfor noen av de to parlamentene. Stattholderen skulle utnevne en regjering, som ikke trengte støtte fra parlamentet. Det var ikke lagt inn noen statsministerpost.

En slik struktur stemte overens med teorien i kolonistyret i Canada og Australia, hvor generalguvernørene (teoretisk) var utøvende myndighet og (i teorien) ikke var ansvarlige overfor parlamentene. I realiteten hadde parlamentene i lang tid valgt sine egne generalguvernører, som måtte stå til ansvar for sitt styre, og statsministerembetet var de facto innført. Man regnet med at en slik utvikling ville komme også i de to irske områdene, men loven krevde det ikke.

Potensial for samling av Irland[rediger | rediger kilde]

Council of Ireland ble opprettet for å koordingere saker som var av interesse for begge parlamenter. Parlamentene kunne i slike saker, i identiske vedtak, overføre myndighet til rådet. Tanken bak dette var at man med tid og stunder kunne forene dem i ett parlament.

Begge områder fortsatte å sende parlamentsmedlemmer til Det britiske parlamentet. Valg til begge underhus fant sted i mai 1921.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Det nordirske parlament ble opprettet i 1921. Ved åpningen i Belfasts rådhus holdt Georg V en tale med en sterk appell om forsoning mellom England og Irland og mellom nord og sør. Talen var skrevet av David Lloyd Georges regjering med råd fra Jan Smuts, statsminister i Den sørafrikanske union, og med kongens entusiastiske støtte åpnet den døren for formell kontakt mellom den britiske regjeringen og Eamon de Valeras republikanske administrasjon.

Sør-Irland ble aldri opprettet slik det var tenkt. Av de 128 medlemmene som ble valgt til Sør-Irlands underhus var 124 fra Sinn Féin, og de erklærte seg som medlemmer av Dáil Éireann, og samlet seg til Det andre Dáil.

De siste fire representantene var unionister, valgt ved universitetene. Disse fire og femten utpekte senatorer var de eneste som kom til den høytidelige åpningen av det sørirske parlamentet i Royal College of Science i Dublin i juni 1921. Den nye lovgivende forsamlingen ble derfor suspendert.

House of Commons for Sør-Irland ble under Den anglo-irske traktat av 1921 samlet en kort tid, for å utføre to handlinger. Det skulle formelt ratifisere traktaten, hvilket skjedde i januar 1922; Dáil Éireann hadde gjort det samme i desember 1921, og vedtaket ble dermed ansett som bindende av nasjonalistene. Den andre handlingen var å opprette en provisorisk regjering. General Michael Collins ble valgt til regjeringssjef, og ble innsatt av stattholderen, Edmund FitzAlan-Howard, 1. viscount FitzAlan of Derwent.

I Nord-Irland ble parlamentet samlet i juni 1921. Da Den irske fristaten ble opprettet hadde det mulighet til å velge å stå utenfor, og det var en gitt konklusjon at dette ble vedtatt. Det ble opprettet en grensekommisjon for å revurdere grensen. Kommisjonens rapport viste at noen få, små områder med nasjonalistisk flertall burde overføres til Fristaten, mens et rikt område i det østlige Donegal burde overføres til Nord-Irland. Den britiske og den irske regjeringen valgte å legge bort rapporten uten å følge disse rådene; effektene var uønsket på begge sider.

Council of Ireland fungerte aldri slik man hadde håpet, ettersom unionistene nektet å møte opp. Det ble ikke gjort forsøk fra den britiske regjeringens side på å tvinge dem til å møte.

Fordi Government of Ireland Act forutsatte et sørirsk og et nordirsk parlament etter samme modell måtte det vedtas en endringslov etter opprettelsen av Fristaten. I Irish Free State (Consequential Provisions) Act ble stattholderembetet fjernet, og man opprettet et guvernørembete for Nord-Irland.

I 1998 ble loven fra 1920 opphevet gjennom Northern Ireland Act, som en følge av Belfastavtalen.

Selv om Det forente kongerike Storbritannia og Irland opphørte å eksistere i praksis som følge av 1920-loven, var det først i 1927 at statens navn og monarkens tittel formelt ble endret gjennom Royal and Parliamentary Titles Act.