Den islamske utviklingsbank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den islamske utviklingsbankens logo

Den islamske utviklingsbank (engelsk: Islamic Development Bank, IsDB) er en multilateral utviklingsbank og finansieringsinstitusjon med hovedsete i Jeddah i Saudi-Arabia. Utviklingsbanken ble grunnlagt ved det første møtet mellom finansministrene i Den islamske konferanse (Organization of the Islamic Conference, OIC) den 18. desember 1973. Banken begynte offisielt sin virksomhet den 20. oktober 1975 (islamsk tidsregning: 15. Shawwal 1395H).

Ahmed Mohammed Ali Al-Madani er bankens nåværende president. Banken har 932 ansatte. Det finnes 54 aksjeinnehavere som alle er medlemsstater i OIC.[1] På bakgrunn av innbetalt kapital er de største aksjeinnehaverne i banken fra disse landene: Saudi-Arabia, Sudan, Kuwait, Libya, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Iran, Egypt, Indonesia og Pakistan.

Den islamske utviklingsbank fungerer også som en observatør i FN.

Struktur[rediger | rediger kilde]

IsDB består av to organer, juntaen og styret. En gang i året møtes medlemslandenes utsendinger (guvernører). Hvert land sender en guvernør og en stedfortredende guvernør. De fleste av disse er finansministre i de respektive landene med sine representanter. Juntaen fastsetter budsjettet og makten til utviklingsbanken. Som utøvende organ blir styret enig med juntaen om budsjettet. Styret består av 14 personer. Syv av dem representerer de største aksjeinnehaverne i banken, de andre medlemslandene velger de syv øvrige i ledelsen.

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

De største aksjeinnehaverne er markert med grønt

Bankens virksomhet går ut på å delta i egenkapital og gi lån til produktive prosjekter og bedrifter, samt gi økonomisk bistand til medlemslandene i andre former for økonomisk og sosial utvikling. Banken forsøker å fremme økonomisk utvikling og sørge for sosiale fremskritt i medlemsland og muslimske samfunn i ikke-medlemsland på individuell basis, så vel som i fellesskap og samsvar med prinsippene for sharia eller islamsk rettsvitenskap. Banken følger islamske prinsipper som forbyr åger, og tilbyr rentefrie lån hovedsakelig for infrastrukturelle prosjekter med sosio-økonomiske fordeler.[1]

Banken har fullmakt til å akseptere innskudd og mobilisere finansielle ressurser ved hjelp av måter som støttes av sharia. Den islamske utviklingsbank har også ansvar å bistå i markedsføringen av utenrikshandel, spesielt med tanke på kapitalvarer, blant medlemslandene; tilby teknisk assistanse til medlemslandene og utvide treningsfasiliteter for personell engasjert i utviklingsarbeid i muslimske land til å samsvare med sharia. Bankens tjenester som samsvarer med sharia er lån, leasing, avdragssalg, Istisna'a, deltagelse i egenkapital og finansiering.

Myntenheten som brukes av banken er islamsk dinar. Bankens finansår følger den islamske månekalenderen. Arabisk er bankens offisielle språk, men engelsk og fransk er i tillegg brukt som arbeidsspråk.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Banken har 56 medlemsland. Grunnbetingelsen for medlemskap er at det potensielle medlemslandet bør være et medlem av Den islamske konferanse (OIC), bør være i stand til å betale sitt bidrag til bankens ledelse og være villig til å akseptere slike vilkår som kan bestemmes av juntaen i IsDB. Følgende 56 land er medlemmer:

Afghanistan Afghanistan
Albania Albania
Algerie Algerie
Aserbajdsjan Aserbajdsjan
Bahrain Bahrain
Bangladesh Bangladesh
Benin Benin
Brunei Brunei
Burkina Faso Burkina Faso
Djibouti Djibouti
Egypt Egypt
Elfenbenskysten Elfenbenskysten
Gabon Gabon
Gambia Gambia
Guinea Guinea
Guinea-Bissau Guinea-Bissau
Indonesia Indonesia
Iran Iran
Irak Irak
Jemen Jemen
Jordan Jordan
Kamerun Kamerun
Kasakhstan Kasakhstan
Kirgisistan Kirgisistan
Komorene Komorene
Kuwait Kuwait
Libanon Libanon
Libya Libya
Malaysia Malaysia
Maldivene Maldivene
Mali Mali
Mauritania Mauritania
Marokko Marokko
Mosambik Mosambik
Niger Niger
Nigeria Nigeria
Oman Oman
Pakistan Pakistan
Palestina Palestina
Qatar Qatar
Saudi-Arabia Saudi-Arabia
Senegal Senegal
Sierra Leone Sierra Leone
Somalia Somalia
Sudan Sudan
Surinam Surinam
Syria Syria
Tadsjikistan Tadsjikistan
Togo Togo
Tsjad Tsjad
Tunisia Tunisia
Tyrkia Tyrkia
Turkmenistan Turkmenistan
De forente arabiske emirater UAE
Uganda Uganda
Usbekistan Usbekistan

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Taylor & Francis Group and Dean, 2003, s. 1328.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]