DS «Polarlys»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
DS «Polarlys»
DS Polarlys.jpg
DS «Polarlys»
Foto: Anders Beer Wilse
Generell info
Andre navn
1952 - 1952: «Sylvia»
1952 - 1963: KNM «Valkyrien»
Skipstype
1912 - 1952: Hurtigruteskip
1952 - 1963: Militært forsyningsskip
Bygget
1912 ved Burmeister & Wain, København
Flaggstat
Norge Bergen
Rederi
1912 - 1952: BDS
1952 - 1963: Den norske marine
Status
Hugget i 1963
Jomfrutur 1912
Kallesignal MHFV / LEPY
Tekniske data [a]
Skrogmat. Stål
Lengde 63,5 m (208,3 fot)
Bredde 9,6 m (31,5 fot)
Dypgående 6 m (19,7 fot)
Toppfart 13 knop
Hovedmaskin
Trippel ekspansjon dampmaskin
Ytelse 1 473 ihk
Tonnasje 1 070 brt
Lasteevne 536 dødvekttonn
Passasjerer 141 køyeplasser

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt
Denne artikkelen omhandler hurtigruteskipet fra 1912. For andre skip med samme navn, se Polarlys.

DS «Polarlys» (kallesignal MHFV / LEPY) var et hurtigruteskip som ble overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) i april 1912. Skipet var byggnummer 282 ved Burmeister & Wain Maskin- & Skibsbyggeri i København, Danmark. DS «Polarlys» gikk i fast rotasjon i hurtigruten i perioden 1912 til 1951, bare avbrutt av andre verdenskrig. Fra 1952 ble skipet brukt som forsyningsskip av den norske marinen. I 1963 ble hun solgt til opphugging.

Historie[rediger | rediger kilde]

DS «Polarlys» i Molde
Foto: Anders Beer Wilse

Etter forliset til Det Bergenske Dampskibsselskabs hurtigruteskip DS «Astræa» i januar 1910, besluttet rederiet å kontrahere et nytt skip. Kontrakten med det danske verftet Burmeister & Wain ble undertegnet i 1910. Da Bergensbanen ble åpnet i 1909, ble Bergens posisjon som kommunikasjonsknutepunkt styrket. I tillegg til jernbaneforbindelsen med hovedstaden hadde byen skipsforbindelse med Newcastle upon Tyne i Storbritannia. Ved siden av å være stamrute mellom Nord-Norge og Sør-Norge, ble hurtigruten stadig viktigere for turisttrafikken. Disse faktorene tilsa et stort, raskt og komfortabelt skip, og ved overleveringen i april 1912 var DS «Polarlys» det største hurtigruteskipet til da. På veien hjem fra København seilte skipet innom Oslo for å bli vist frem for Stortinget og regjeringen.

I hurtigruten[rediger | rediger kilde]

I april 1912 ble DS «Polarlys» satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. Skipet satte en støkk i kystbefolkningen 14. februar 1930. Klokken 19:00 kvelden før hadde hun på sørgående gått fra Rørvik i sørvest storm. Klokken 06:00 neste morgen skulle skipet ha vært inne i Trondheim, men hun var ikke å se. Folk fryktet at skipet hadde gått ned på Folda i løpet av natten. Kapteinen på DS «Polarlys» hadde besluttet å legge om kursen og gå mot været til åpent farvann, for å ri av stormen der. Til alles lettelse ankom skipet Brattøra i Trondheim 01:00 natt til 15. februar. Hun var 19 timer forsinket, men i god behold.

Under angrepet på Norge 9. april 1940 lå DS «Polarlys» i Bergen. Hun ble straks rekvirert av den tyske Kriegsmarine og flyttet til Marineholmen for å gjøre tjeneste som losjiskip. Tyskerne døpte henne «Satan», senere bare «Tan». Ved juletider 1940 ble skipet levert tilbake til BDS og fikk straks tilbake sitt opprinnelige navn. Ikke lenge etter var DS «Polarlys» tilbake i hurtigrutetrafikk igjen, og gikk uten uhell fram til vinteren 1944/45. Sommeren 1945 var hun tilbake i hurtigruten, og etter nødvendig vedlikehold og utbedringer fortsatte hun til 11. oktober 1951 da passasjersertifikatet løp ut.

Etter hurtigrute-karrieren[rediger | rediger kilde]

Skipet ble lagt i opplag i Bergen i påvente av interesserte kjøpere. I april 1952 ble det tredje Ålborgskipet sjøsatt, og gamle DS «Polarlys» måtte gi fra seg navnet til nye MS «Polarlys». Hun ble omdøpt DS «Sylvia», men allerede 1. juli 1952 ble skipet solgt til den norske marinen. Hun ble omdøpt til KNM «Valkyrien», og fungerte som forsyningsskip for torpedobåter fram til 1963, da hun ble solgt til opphuggere.

Skipet[rediger | rediger kilde]

DS «Polarlys» hadde ved levering en tonnasje på 1 070 bruttoregistertonn, 611 nettoregistertonn, og lasteevnen var 536 dødvekttonn. Lasterommene var plassert foran og aktenfor maskin- og kjelerommet, og hadde totalt 584 volum. Skipets hovedmaskin var plassert midtskips, og var en kullfyrt trippel ekspansjon dampmaskin bygd av Burmeister & Wain. Oppgitt ytelse var 1 473 ihk (indikerte hestekrefter) og 221 nhk (nominelle hestekrefter), noe som ga en toppfart på 13 knop. Ved levering hadde hun 141 køyeplasser fordelt på 65 på 1. plass (1. klasse), 32 på 2. plass, og 44 på 3. plass. Lugarene på 1. plass var plassert akter, 2. plass lugarer lå midtskips, og 3. plass lugarer var plassert forut. Broen var plassert over promenadedekk, noe som muliggjorde en utkikkssalong med forovervendte vinduer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 64). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
  • Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]