MS «Erling Jarl»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
MS «Erling Jarl»
MS Erling Jarl 1950 Galleri NOR.jpg
Foto: Lyder Kvantoland
Generell info
Skipstype
Hurtigruteskip
Bygget
1949 ved Cantieri Naval Riuniti, Italia
Flaggstat
Norge Trondheim
Rederi
NFDS
Status
Hugget i 1985
Jomfrutur 5. september 1949
Kallesignal LNXC
Tekniske data [a]
Skrogmat. Stål
Lengde 81,9 m (268,8 fot)
Bredde 12,5 m (41,5 fot)
Dypgående 4,3 m (14,2 fot)
Toppfart 16 knop
Hovedmaskin
Åttesylindret Fiat dieselmotor
Ytelse 2 500  hk
Tonnasje 2 098 (brt)
Lasteevne 500 dødvekttonn
Passasjerer 575 passasjerer (185 køyeplasser)
Kjøretøy 4
Mannskap 57

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt
Denne artikkelen omhandler hurtigruteskipet fra 1949. For hurtigruteskipet fra 1895 med samme navn, se DS «Erling Jarl».

MS «Erling Jarl» (kallesignal LNXC) var et tidligere hurtigruteskip bygd i 1949 med byggnummer 229 ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona. Skipet ble overlevert Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab i august 1949, og ble som første nybygde hurtigruteskip etter krigen satt inn i trafikk 5. september 1949. Det seilte i fast rotasjon som hurtigrute i perioden 1949 til 1980, bare avbrutt av verkstedopphold. I 1985 ble skipet solgt til Belgia for opphugging.

Historie[rediger | rediger kilde]

MS «Erling Jarl».
Foto: Lyder Kvantoland

I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigruteflåten ble startet, og MS «Erling Jarl» med prislapp på 9,66 millioner kroner var det første nybygde hurtigruteskipet etter krigen. Det var utseendemessig svært likt de 3 andre hurtigrutene som ble bygget i Italia, ofte kalt «Italiaskipene» eller «klippfiskskipene». Kallenavnet «klippfiskskipene» fikk de fordi en del av kjøpesummene ble betalt med klippfisk. De andre «Italiaskipene» var MS «Midnatsol», MS «Vesterålen» og MS «Sanct Svithun».

MS «Erling Jarl» ble døpt av Brynhild Lysholm i august 1949, og var det andre hurtigruteskipet som ble oppkalt etter Erling Jarl (bedre kjent som Erling Skakke). Det første var DS «Erling Jarl» fra 1895. Den 5. september 1949 la skipet ut på sin første rundtur i hurtigruten på nordgående fra Trondheim, og startet dermed en ny epoke i hurtigrutens historie. Våren 1950 erobret MS «Erling Jarl» det uoffisielle «Vestfjordens blå bånd» da hun gjorde unna strekningen Bodø – Svolvær på 3 timer og 35 minutter.

8. januar 1958 brøt det ut brann i skipet mens det lå til kai i Bodø. Brannen startet i akterenden på 2. plass (2. klasse), og under kraftig røykutvikling omkom 14 mennesker. Brannen som blir betegnet som den største katastrofen i Bodø, etter krigen. MS «Erling Jarl» ble reparert ved Trondheims mekaniske verksted, og var tilbake i trafikk igjen i midten av mars 1958. Ulykken førte til at brannsikkerheten ombord på hurtigruteskipene ble forbedret med blant annet brannhemmende lugarer og bedre nødutganger[1].

17. august 1972 grunnstøtte MS «Erling Jarl» i Raftsundet. Ingen personer ble skadet, og skipet ble trukket av grunnen og reparert i Harstad. En uke senere var hun tilbake i rutetrafikk. 13. mars 1980 fikk skipet sitt banesår da det grunnstøtte ved Brattholmen i Ytre Steinsund i Solund, Sogn og Fjordane. Hun ble trukket av grunnen og slept til Bergen for å inspiseres i tørrdokk. Det viste seg at skipet hadde betydelige skader. Bunnen var skadet, akterskipet hadde skjevheter, og propellanlegget var ødelagt. Omfanget av skadene gjorde at skipet ble kondemnert. NFDS kjøpte skipet fra forsikringsselskapet, og hun ble i en periode brukt som hotellskip i Trondheim. Etter noen eierskifter ble MS «Erling Jarl» i januar 1985 solgt til Belgia for opphugging.

Skipet[rediger | rediger kilde]

Ved levering var MS «Erling Jarl»s tonnasje 2 098 bruttoregistertonn, 1 086 nettoregistertonn, og lasteevnen var på 500 dødvekttonn. Lasterommenes volum var totalt 580 . Hovedmotoren var en åttesylindret Fiat totakts EV dieselmotor med ytelse 2 500 hestekrefter ved 150 omdreininger. MS «Erling Jarl» var utstyrt med en Ka-Me-Wa vribar propell, noe som ga bedre manøvreringsevne. Skipet var sertifisert for 575 passasjerer i kystfart, og hun hadde 185 køyeplasser fordelt på 77 på 1. plass (1. klasse) midtskips og 108 på 2. plass akter. Alle lugarene hadde innlagt varmt og kaldt vann.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NRK (08.01.2008). «50 år siden «Erling Jarl» brant». NRK.no. Besøkt 14. februar 2013. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 140). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
  • Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]