Jacopo Sannazaro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jacopo Sannazaro

Jacopo Sannazaro eller Sannazzaro (145827. april 1530) var en italiensk poet, forfatter epigrammer og humanist fra Napoli.

Sammen med Lorenzo (eller Laurentius) Valla (ca. 1407–1457) og Giovanni Pontano (14291503) tilhørte Sannazzaro en gruppe humanistiske latinforfattere som ble understøttet av kulturinteresserte fyrstelige mesener i Napoli, som da var av sentrene for 1400-tallets humanisme.

Sannazaro skrev på latin, men også på italiensk og på sin napolitansk dialekt, og han er husket for sin pastorale diktverk Arcadia som på utmerket vis illustrerte mulighetene for poetisk prosa på italiensk. Han instituerte temaet om Arkadia, etter Vergil, som et idyllisk paradis i europeisk litteratur. Sannazaros stil var elegant og ble inspirasjon for mye av den høviske hofflitteraturen på 1500-tallet, også engelskmannen Philip Sidneys Arcadia.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sannazaro ble født i 1485 i Napoli i en adelig familie fra Lomellina, etter sigende skal de ha vært av spansk opprinnelse og avledet deres navn fra et sete i San Nazaro i nærheten av Pavia. Hans far døde mens han ennå var barn og han vokste opp i områdene Nocera Inferiore og San Cipriano Piacentino, en atmosfære som kom til å farge hans poesi.

Han fikk tidlig ry som poet og ble hoffmann hos Fredrik IV av Napoli mottok som bolig residensen Villa Mergillina i nærheten av Napoli. Da hans beskytter ble tvunget til å flykte til Frankrike i 1501 ble han fulgt av Sannazaro, og Fredrik IV kom aldri tilbake til Italia, ikke før etter sin død i 1504. Sannazaros senere år synes å ha blitt tilbragt ved Napoli.

Sannazaro skrev Arcadia1480-tallet og den sirkulerte i manuskripter før den til slutt ble trykket. Han begynte på den i ung alder og fikk den utgitt i Napoli i 1504. Verket er en pastoral romanse hvor Sincero, poetens persona, blir skuffet i ubesvart kjærlighet og trekker seg tilbake fra byen, Napoli i dette tilfellet, for å strebe etter Arkadia, den idealiserte hyrdetilværelse blant hyrdepoeter i noenlunde samme væremåte som i Theokritus’ antikke verk Idyller. Han deltar i hyrdenes daglige liv med sang og poesi, men han kan ikke glemme sin kjærlighet. En fryktelig drøm beveger ham til å reise tilbake til byen, og her får han høre om at hans store kjærlighet er død.

Den spinke handlingen er forsterket av omfattende bilder trukket fra klassiske kilder, av poetens matte melankoli, og av atmosfæriske og elegiske beskrivelser av Arkadias tapte tilstand. Til syvende og sist er hyrdene i Arcadia ikke annet enn hoffmenn i litterær forkledning. Mer enn selve handlingen fant romanens stemning gjenklang slik at den flere hundre år etter ble lest, og etterlignet.

Arcadia var det første pastorale verk i renessansen Europa som fikk internasjonal suksess. Den var i delvis inspirert av klassiske forfattere som også skrev hyrdediktning, grekeren Theokritus og romeren Vergil, men også av Boccaccios Ameto. Som sistnevnte er romanen fylt av innlagte sanger og ekloger. Den høyt skolerte klassisistiske forfatteren skrev på et gammelmodig toskansk prosa overført til raffinert latin.

Sannazaros Arcadia, sammen med den portugisiske forfatter (som skrev på spansk) Jorge de Montemayors Diana (Los siete libros de la Diana, 1559), som i seg selv sto i gjeld til Sannazaros verk, hadde en gjennomgripende nedslag på litteraturen i Europa opp til sluten av 1600-tallet hvor hyrdediktningen tørket ut. Hans øvrige pastorale verker inspirert av Vergil inkluderte fem Eclogæ piscatoriæ, ekloger på tema forbundet til Napolibukten, og tre bøker med elegier (klagesanger).

Blant hans verker på italiensk og napolitansk er en bearbeidelse av ordspråk fra Napoli (utgitt som Sonetti et canzoni di M. Jacopo Sannazaro, 1530) hvor han går i stil med Francesco Petrarca. Han skrev også epigrammer. Hans nå sjeldne leste latinske, åndelig dikt De partu Virginis, som kom i 1526, ga ham den kirkelige hyllesten «Den kristne Vergil».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]