Alfeios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marmorrelieff ved en fontene som viser Alfeios og Arethusa (1562 ). Museo del Bargello i Firenze.

Alfeios, også kjent som Alpheios (gresk: Ἀλφειός, i betydningen «hvitlig/hvitaktig»), var i henhold til gresk mytologi en elvgud og en elv,[1] elven AsoposPeloponnes i Hellas som renner nordover gjennom Arkadia og munner ut i Det joniske hav i nærheten av byen Olympia.[2]

Elvegud[rediger | rediger kilde]

Som de fleste elveguder var han en sønn av Okeanos og Tethys.[1][3] Telegone, datter av Faris, født hans sønn, kong Orsilochos i Ferai i Thessalia.[4] Gjennom sin sønn ble Alfeios bestefar til Diokles og oldefar til to krigere, Kreton og Orsilochos som ble drept av Aineias i løpet av Trojakrigen.[5]

Jakten på nymfen[rediger | rediger kilde]

Arethusa blir forvandlet til en brønn straks Alfeios nådde henne.

I henhold til geografen Pausanias var Alfeios en ivrig jeger og kom over en nymfe, Arethusa, som han begjærte, men hun flyktet fra ham til øya Ortygia utenfor Sicilia ved den greske bystaten Siracusa hvor hun forvandlet seg til en brønn, og deretter ble Alfeios til en elv som strømmer gjennom Peloponnes og ut i havet og til Ortygia hvor deres vann blir forent i brønnen.[6][7]

Denne fortellingen er fortalt noe annerledes av den romerske forfatteren Ovid: Arethusa, en vakker nymfe, badet en gang i elven Alfiós i Arkaida, og ble da overrasket av elveguden, men hun flyktet fra ham. Da han fulgte etter henne fikk gudinnen Artemis medynk med henne og forvandlet henne til en brønn på øya Ortygia.[8][9][10][11]

I henhold til andre tradisjoner var det selveste Artemis som var objektet for Alfeios' begjær. Da hun flyktet fra ham, fulgte han etter. Hun kom seg til Letrini i Elis hvor hun dekket til sitt ansikt med leire og det samme med de nymfene som fulgte med henne. Da Alfeios ikke maktet å oppdage henne, ble han tvunget til å vende tilbake.[12] Det ble bakgrunnen, hevdes det, til at det ble bygd et tempel for Artemis Alfaea på Letrini. I henhold til enda en tradisjon flyktet gudinnen til Ortygia hvor hun likeledes hadde et tempel for seg under navnet Artemis Alfaea. [13] En hentydning til Alfeios' kjærlighet til Artemis er også vist ved Olympia hvor de to guddommene har et alter til felles.[14][15]

I disse fortellingene er det to eller flere adskilte historier som synes å ha blitt blandet samme, men de hadde antagelig alle sin opprinnelse i den populære overbevisning om at det var en naturlig underjordisk forbindelse mellom elven Alfiós og brønnen Arethusa. Det var tenkt at en kopp som ble kastet i Alfeios' elv ville ende opp i Arethusas brønn på Ortygia.[16][17]

Plutarks versjon[rediger | rediger kilde]

Plutark har gitt en redegjørelse som ikke er forbundet med fortellingene nevnt over.[18] I henhold til ham var Alfeios en sønn av Helios og drepte sin bror Kerkafos i en kappestrid. Plaget av sorg og forfulgt av hevngudinnene erinnyere hoppet han i elven Nyktimos, som siden ble oppkalt etter ham. [1]

Alfeios er også den elv som Herakles i den femte av sine stordåder lot endre løpet på, for å kunne rengjøre stallene til kong Augias i Elis i løpet av en dag, en oppgave som var bedømt som umulig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Schmitz, Leonhard (1867): «Alpheias» i: William Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 133–134.
  2. ^ Eller en av andre fire elver med samme navn, jf. Asopos
  3. ^ Hesiod: Theogonien, 338
  4. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 4.30.2
  5. ^ Homer: Iliaden, 5.45
  6. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, v. 7. § 2
  7. ^ Sammenlign med skoliaPindars Nemeiske sanger, i. 3
  8. ^ Ovid: Metamorfoser, v. 572, &c.
  9. ^ Virgil: Æneiden, iii. 694
  10. ^ Publius Papinius Statius: Silvae i. 2, 203
  11. ^ Lukian: Dialogi Marini 3
  12. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, vi. 22. § 5
  13. ^ Skolia på Pindars Pythiske sanger, ii. 12
  14. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, v. 14. § 5
  15. ^ Skolia på Pindars Olympiske sanger, v. 10
  16. ^ Strabon: Geographia vi. s. 270, viii. 343
  17. ^ Seneca den yngre: Naturales quaestiones, iii. 26
  18. ^ Plutark: de Fluv. 19

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]